Trekker i totalitære traader

Jeg pakket med en discokule i siste liten. Disco er jo noe som i følge forestillingene om Nord-Korea er forbudt og noe de ikke liker, så discokula kan for eksempel være et symbol på vestlig dekadens og kulturimperialisme.»

Mannen som sitter henslengt i en stol på klubbscenen på Chateau Neuf strekker seg frem etter ølen sin mens publikum reagerer på utsagnet ved å mumle til hverandre. En tatovering på armen blir så vidt synlig når han setter seg tilbake: «Gjengangere» – det beste bandnavnet, om han noen gang skulle starte band, i følge ham selv.

Morten Traavik lar utsagnet henge. Noen studenter i salen noterer, ellers er det stille. Discokula kom seg gjennom sikkerhetskontrollen første gang Traavik dro til Nord-Korea. Resultatet ble en bildeserie av kunstneren i dress og slips, poserende med discokula under armen, foran en rekke symbolladde steder og monumenter sentrale for den nordkoreanske statsideologien. Til tross for stuntet, ble bildene frøet til et kunstnerisk samarbeid Traavik har høstet rikelig med frukter av de siste fem årene.

Det er dette samarbeidet folk har møtt opp i kveld for å høre kunstneren og samfunnskritikeren snakke om. Traaviks kritikere mener kunstprosjektene hans oppfattes som at Norge anerkjenner myndighetene i Nord-Korea – at han renvasker et totalitært regime. Traavik selv mener prosjektene ikke handler om Nord-Korea. De handler om menneskelig tilstand, der Nord-Korea-kunsten blir en av flere mulige måter å avdekke hvordan vi forklarer verden for oss selv og hverandre på. Kunsten blir kanskje et «kulturelt diplomati».

Arrangørene bak arrangementet på Chateau Neuf har nok funnet rett mann til å snakke om kveldens tema, blant annet hvordan det er å integrere seg i totalitære samfunn. Traavik har lang fartstid som innflytter i totalitære stater. Ikke bare i Nord-Korea, men også i Kambodsja og Angola hvor han inviterte lemlestede kvinner utsatt for landminer til å stille opp som modeller i en missekonkurranse. Kritikken haglet: han utnyttet ofrene. Rosen har også vært fraværende i forbindelse med andre kunstprosjekter, som da han laget hus-kunst ved Forsvarsmuseet i Oslo. Da laget Traavik en atomrakett med e sju meter lang kondom, og stilte ut våpen framstilt som kroppsdeler. Forsvarslederen skrotet det i ettertid. I tillegg har han flere ganger blitt stemplet som «en nyttig idiot for Nord-Korea». Likevel ser ikke bergenseren kritikken som et skjær i den kunstneriske gleden.

– Jeg vet ikke hva jeg har gjort mot kritikerne mine. På noen av dem virker det som om jeg har høvlet over dem på fylla og kastet dem ut neste morgen uten frokost.

Mot slutten av august kom Traavik hjem fra nok et opphold i Nord-Korea. I Pyongyang arrangerte han den første konserten av et vestlig band som har blitt spilt siden splittelsen av Koreahalvøya i 1945. De heldige var det slovenske bandet Laibach, som i hjemlandet har blitt beskyldt for å være både høyre- og venstreekstremister. Likevel spilte de foran drøye 1400 nordkoreanere for under fire uker siden – blant annet en rekke sanger fra den amerikanske musikalen The sound of Music. Låtene derfra lærer nemlig alle nordkoreanere i grunnskolen.

Hvorfor akkurat Nord-Korea? Dagen før nachspielet på Chateu Neuf, kommer han iført slitte jeans og en utvasket Levis t-skjorte ruslende inn på Bistro Brocante ved Grünerløkka for å svare på nettopp det. Mellom kaffen og ølen forklarer Traavik at en litt obskur vennskapsorganisasjon ved navn «Friends of Kim» ble roten til det hele. Organisasjonen ble drevet av en spanjol som utga seg for å være nordkoreansk statsborger. Han arrangerte vennskapsturer, og Traavik lot seg friste av landet som ingen tilsynelatende fikk komme inn i.

– Kartet og terrenget stemte ikke. Det kartet du har med deg som utlending, med klisjeene om «verdens verste land», «verdens mest lukkede land» og «verdens verste regime» ble møtt av en mye mer kompleks virkelighet.

Da Traavik ankom Nord-Korea første gang var menneskene imøtekommende og vennlige, og selv anså han språkbarrieren som det største sosiale hinderet.

– De fleste skrekkhistoriene om Nord-Korea stammer egentlig fra 90-tallet, noe som gjør dem 20 år gamle. Det finnes ingen virkelighet. Det finnes bare fortellinger om virkeligheten.

Møt nord-koreanske KyongSa Ri: Løper hver dag rundt Sognsvann for et gjenforent Korea

Traaviks fascinasjon for mislykkede regimer som var bygget på tanken om et utopisk idealsamfunn, var noe av det som gjorde at han fortsatte å arbeide med kommuniststaten.

– Se bare på Sovjet og Pol Pots Kambodsja. Vakre ideologier som kommunisme fungerer aldri i praksis, men ganske mange av innbyggerne i de totalitære statene tror på dem likevel. Disse utopiene om totalitære stater er tragiske, men også vakre fordi de bygger på en menneskelig lengsel etter fellesskap. Selv om alle eksempler viser at det går til helvete søker vi dem likevel, i håpet om dette fellesskapet. «Vi er forenet i lengselen etter hendenes innside».

Sitatet er forfatteren Agnar Mykles. Traavik mener utopiene gjør at folk tror de må kappe av hoder, armer og bein for å få verden til å passe inn, og at det er derfor de mislykkes. De låser seg altså til forhåndsbestemte rammer.

Selv er Traavik langt i fra fastlåst til noe som helst. I 2011 halte han med seg to nordkoreanske delegater til festivalen Barents Spektakel i Kirkenes, noe som skapte nettopp spetakkel i rekkene til Helsingforskommiteen. De mente dette kunne gi ett inntrykk av at Norge var vennligstilt til kommuniststaten.

Kunstneren arrangerte i tillegg sin egen 17. mai feiring i Pyongyang i 2012, sammen med 15 norske kunstnere, musikere og skuespillere, samt et tv-team fra NRK. I fjor satte han opp Thorbjørn Egners Kardemommeby under festspillene i Bergen med nordkoreanske barn. Årets Laibach-konsert anser han så langt som kronen på verket i samarbeidet med Nord-Korea.

– Det er urmennesket, barnet og dyret i oss som får frem kunst på sitt beste. For å fritt sitere Freud: Kunst er et område der huleboerens streben etter allmektighet fortsatt er i fri utfoldelse.

– Var det urmennesket i deg som gjorde at du ble kunstner?

– Det er ikke så sikkert at jeg er den rette til å svare på det, på samme måte som at det ikke er kua som selv vet best hvordan melken smaker.

Ellers var det nok foreldrenes yrker som ledet ham inn i regiverdenen, ettersom faren var psykolog og moren var lærer.

– Regiyrket har jo både en lærer og en psykologfunksjon. Man må jobbe med skuespillerne og veilede dem samtidig som man må forholde seg til en myriade av forskjellige temperamenter og verdensanskuelser.

Da han nådde 30-årene gikk han på en livskrise og fikk et nesten offentlig sammenbrudd. Han måtte avlyse en stor teaterproduksjon og begynte å stille spørsmål ved sitt eget arbeid, og sin plass i verden. Når han ser tilbake, sier han at mye av det han gjorde før den tid, var kompensering for en slags grunnleggende usikkerhet.

Traavik lener albuene mot bordkanten, før han retter seg opp og kremter.

– Jeg tror jeg var ganske arrogant før i tiden. Men det har blitt bedre nå.

Under sammenbruddet så han ikke meningen med noe som helst. Spesielt ikke kunst og teater. Traavik jobbet et år som portør på Rikshospitalet og trodde at livet som kunstner var over. Han skulle aldri tilbake.

– Erkjennelsen av at verden gikk videre både for mitt eget vedkommende, men ikke minst uten meg i den generelle verden, var vanskelig, men nødvendig. Jeg innså også at altfor mye av det jeg hadde skapt frem til det var bygget på angst for å gjøre feil.

I dag mener Traavik at kunst mange kaller kontroversiell, egentlig er ganske konvensjonell.

– Kunstnere er forent i angsten for å gjøre feil.

Ansiktet sprekker opp i et smil og han drar en fleip om at yoga, tre år i Tibet og biodynamisk kosthold fikk ham ned på jorda igjen. Det som egentlig dro ham opp var de lemlestede kvinnene som vandret i gatene i Angola etter at borgerkrigen tok slutt i 2002. Prosjektet «Miss Landmine» ble hans redning – en skjønnhetskonkurranse for fattige landmineofre. Han sluttet å ta seg selv så høytidelig.

– Å klare å gi faen er en helt avgjørende egenskap hvis du skal ha det gøy.

Kritikken har forfulgt Traavik gjennom en stor del av hans kunstprosjekter. Likevel blir han aldri lei yrket sitt, men glad for at det han driver med vekker følelser.

– Du kan alltids si at det bare var kunst, og da gjelder det liksom ikke. Men jeg mener at hvis du virkelig vil ta mål av deg til å jobbe med kunsten som en strategi eller som en uttrykksform ute i den ikke-kontrollerbare verden, så er du nødt til å være forberedt på å ta noen slåsskamper.

Kritikken går ikke innpå ham personlig, men han kan selvfølgelig bli provosert og forbanna.

– Det virker nesten som ren misunnelse for at jeg har knepet Nord-Korea framfor nesen på andre hvite menn på jakt etter et eget lite «Neverland».

Arrangementet på Chateau Neuf nærmer seg slutten og en tynn gutt reiser seg for å spørre Traavik hvordan han har klart å skape det kunstneriske spillerommet han har snakket så mye om. Traavik tygger på det.

– Jeg vil ganske ublygt anta at jeg, til forskjell fra de fleste av mine kunstneriske kolleger, har et språk for å formidle til folk som ikke driver med kunst, hva vi lager sammen og hvorfor vi gjør det.

Han skuer ut mot gjestene i det dunkle lokalet. Kritikerne hans har slått fra seg i alle retninger, men kunsten har blitt Traaviks måte å utfordre etablerte sannheter han ikke har så mye til overs for.