Bedre sent enn aldri

En rosa Nasse Nøff-bamse ligger forlatt på gresset utenfor registreringskontoret for flyktninger på Tøyen. I regnet har de fleste søkt tilflukt inne i murbygget. Bare en enslig mann går opp og ned langs fortauskanten med begge hendene dypt i lommene. I luftegården sitter flere menn med hodet ned mot fanget. Andre står og ser ut i ingenting, mens noen få prater mens de røyker. Ingen smiler.

De siste månedene har det strømmet flere og flere folk til registreringskontorer som dette, og det vil det fortsette å gjøre i ukene som kommer. Flyktningene venter her på det som kan vise seg å bli det mest avgjørende intervjuet i deres liv.

Mens krisen i Syria pågår, har debatten her hjemme handlet om hvor mange flyktninger Norge skal ta i mot. Finansministeren har oppfordret kommunene til å si nei til bosetting av flyktninger, og Per Sandbergs t-skjorter har provosert mange. Lenge var også det norske folk apatiske, men da syrerne begynte å strømme over grensene ble situasjonen brått mer virkelig. Det norske folk har begynt å oppføre seg som vi gjorde under Bosniakrigen, en konflikt som viste hvor stort potensiale Norge har for å hjelpe.

– Under krisen i Bosnia fungerte integreringen bedre enn i dag. Da var regjeringen tidlig ute med beredskapen for å støtte dem som kom, sier Anton Steen. Han er professor på Institutt for statsvitenskap og har innvandrings- og integreringspolitikk som forskningsfelt.

Steen mener at politikerne og kommunene henger for langt etter. Mens noen kommuner ønsker å ta imot det antallet flyktninger de har fått tildelt, er det andre som hevder at de ikke har kapasitet til å bosette så mange.

– Det kan faktisk hende at det er et presset boligmarked i noen kommuner, men sannheten er heller oftere at man ikke ønsker dem hos seg, sier Steen.

LES OGSÅ: Jusstudent og flyktning

Budskapet er klart når Johanne Schmidt-Nilsen, den danske politikeren fra venstresosialistiske Enhedslisten, er på Norgesturné for å snakke om fellesskap for studentene på Blindern:

– Vårt mål må være at flyktningene som kommer til oss, ikke havner rett inn i arbeidsledighet eller kriminalitet. Alle skal ha mulighet til å komme seg i arbeid.

Mange tror ikke at flyktningene som nå strømmer inn i Europa kan bidra i samfunnet på lik linje med alle andre. Schmidt-Nilsens parti har de siste to årene hatt «Fellesskapet fungerer» som motto – en beskjed danskene har tatt til seg som sitt mest brukte slagord de siste ukene. Likevel er det noen, med støtte fra den sittende danske regjeringen, som ikke mener at flyktningene kan bidra i et slikt fellesskap.

– Jeg tror ikke Norge har noe å lære av Danmark i forbindelse med innvandringspolitikken, sukker Schmidt-Nilsen.

LES OGSÅ: Drømmen om det europeiske liv

Her i Norge samler vi inn mat og klær, ønsker flyktningene velkommen og tilbringer tid med dem. Dagbladet har titler som «Ikke vær redd for oss syrere, vi er ganske like nordmenn» på nettsidene sine og viser bilder av lykkelige familier som har klart å integrere seg. Men som Erling Rimehaug, redaktør i Vårt Land, påpekte i en kommentar for et par uker siden, ønsker våre politikere verken flere eller færre flyktninger enn de 8000 som i utgangspunktet ble bestemt. Flere av dem, inkludert Erna Solberg og Carl I. Hagen, sier seg positive til den solidariteten folket viser, men nøyer seg med det. Det virker som om regjeringen stiller seg i bakgrunnen mens folket tar seg av det som bør være deres jobb.

– Hvordan kan vi endre politikernes holdninger?

– Ja, tenk hvis jeg kunne knekke den nøtta! Det ville vært deilig, sier Schmidt-Nilsen.

For selv om flere politikere ønsker å ta imot flyktningene på best mulig måte, forholder de fleste seg fortsatt passive.

– De nordiske landene vil heller gjøre en innsats i områdene det flyktes fra. Det er en unnskyldning for å ikke foreta seg noe her hjemme, sier Schmidt-Nilsen.

Studier viser at de som er mest negative til innvandring er de som jobber i sektorer hvor innvandrere utgjør reelle konkurrenter til arbeidsplassene. Det vil si arbeidsplasser hvor en ikke trenger høyere utdanning eller andre ferdigheter som krever høy kompetanse. I Norge har vi behov for slik arbeidskraft fordi mange her tar høyere utdanning. Men flere av dem som kommer, særlig fra Syria, har også høy utdanning.

Selv om mange av flyktningene er ressurssterke, mener Schmidt-Nilsen at vi ikke bør late som at det er problemfritt å ta imot flyktninger.

– Jeg tror ikke at dagens politikk vil gjøre problemene mindre så lenge den spenner ben på integreringen, sier Nilsen.

Spørsmålet er dermed hvordan politikere skal innse at dagens politikk svekker integreringen. Når flere av mottakene fylles til bristepunktet bør ikke det være så vanskelig å få øye på.

Under Bosnia-krigen kan Norge ha følt på et spesielt ansvar fordi man var med som krigende part. I dag føler man ikke et slikt ansvar i like stor grad – selv om bildene av døde barn er mer tilgjengelige og flere.

Men etter hvert som politikerne tilbringer mer tid sammen med disse menneskene, vil man muligens kunne komme på andre tanker. Da vil de kanskje oppdage at flyktningene er en ressurs. I dag er det utenkelig å ønske seg at bosnierne aldri kom. Om vi anstrenger oss kan vi sørge for at også dagens flyktninger blir en naturlig del av vårt samfunn. I framtiden vil politikerne kanskje ønske at vi ga dem en bedre velkomst enn vi gir i dag.