Nordmannen, den siste luremus?

Norske litterater går berserk når svenskene kødder med Knausgård. Her hjemme kaller vi russelåtforfattere for voldtektsmenn.

Foto: André Løyning
Foto: André Løyning

Hva hadde du gjort om noen i media hadde kalt deg pedofil kvinnehater og skjult homofil? Du hadde blitt forbanna. Du hadde forsvart deg i avisene. Det var i hvert fall det forfatter Karl Ove Knausgård gjorde da den svenske litteraturforskeren, Ebba Witt-Brattström, kom med disse beskyldningene. Kritikken kommer på bakgrunn av ting han har skrevet i blant annet debutromanen Ute av verden som nå kommer på svensk.

Dette er foranledningen for forsvarsskriftet «I kyklopenes rike» som Klassekampen publiserte på lørdag (først publisert i svenske DN). Brattström leser Knausgårds beskrivelse av en voksen manns forhold til en mindreårig som et forsvar for pedofili. Knausgård beskylder Brattström og hennes medkritikere for å gjøre Sverige ugjestmildt for litteraturen. «Kultursidene [deres] er litteraturfiendtlige, fordi moralen står over litteraturen, og ideologien står over moralen, » skriver Knausgård i essayet.

I Norge derimot, får han støtte. Og det er fordi vi er sofistikerte nok til å forstå forskjellen på kunst og livet, og på moral og estetikk. Det er godt å høre at kunsten har romsligere kår her i landet, men det kan tenkes at vi har vært litt for raske med å erklære Norge for moralismefri sone.

For dersom Knausgårds skildring av en lærers forhold til en mindreårig elev leses som et forsvar for pedofili i Sverige, bør man se nøyere på hvordan man i Norge leste linjene fra for eksempel russelåta Sjeiken av Tix:

«For i kveld er det lov å være drita/Blir du med meg hjem om jeg skjenker deg på sprit’a».

Når man gir mørk, destruktiv indie-rap grønt lys, og glad-trance fra Bærum rødt, setter man noen føringer for hva som er kunst.»

Strofene kunne man lese som en oppskrift på voldtekt, ifølge Sigrid Hvidsten i Dagbladet den 5. mai. Nå som støvet har lagt seg etter 17. mai kan man, som Knausgård ber leserne om, holde begge øynene åpne. Russelåtene som herjet landet vitnet om ganske råtne holdninger til kvinner og sex, og var, vil mange mene, ganske ræva musikk. Men oppmuntret de til overgrep, slik Knausgård skal oppmuntre til pedofili i Sverige?

Man kan se nærmere på Knausgård og Tix, kanskje helst uten å sammenligne verkene deres for øvrig. Knausgård skrev Ute av verden fordi han, som han skriver, med alle sine bøker gjør et oppriktig forsøk på å forstå hva det vil si å være menneske her og nå, i vårt samfunn. Dette inkluderer også de dårlige og kritikkverdige sidene.

Hvorfor ba Tix en liten luremus om å bli med ham ned på kne? Neppe for å forstå hva det vil si å være russ her og nå, i vårt samfunn. Antagelig fordi han syntes det var morsomt og sjokkerende, og trodde russen ville synes det samme.

Knausgårds kunstneriske prosjekt er med andre ord litt tydeligere. Gjør det bidraget hans mer verdifullt? Ja, vil mange mene. Enten de innrømmer at de rangerer noen former for kultur over andre, eller ikke. Gjør det at man kan tillate mindre fra Tix og mer fra Knausgård?

Ja, mente Kristoffer Sørensen, russepresident fra Stavanger. Etter å ha skrevet både det ene og det andre om Tix ble han utsatt for et av de skitneste triksene i boka: noen sjekket Facebook-profilen hans. I innlegget Til forsvar for Tix av en viss Fredrik Nordby, som kaller seg Tix’ samarbeidspartner, kom det fram at russepresident Sørensen hadde likt en rekke kvinnefiendtlige rappere på Facebook. Drøyest blant dem var den kontroversielle Tyler, the creator.

Presidenten selv svarte med et innlegg med det debatt-kurs-på-ungdomspartisommerleir-aktige navnet «Tilsvar til Fredrik Nordby». Det er mye man kan ønske seg fra Sverige – litt kulere debattspalter står høyt på lista.

Sørensen mener Tyler er misforstått. Han spiller nemlig en karakter. «[...] det er altså et større bilde her, han setter lys på menneskets dualitet og mørke», skriver Sørensen. Ingen tror Tix forsøker sette lys på russens dualitet og mørke, men det er vel få som tror at hovedpersonen i Sjeiken er noe annet enn en karakter.

Oppfordringen fra Tix til Luremusa, om hun vil bli med ned på kne, virker høflig sammenlignet med stofer fra sangen Tron cat av Tyler, the creator:

«Victim, victim, honey you’re my fifth one [...]Rape a pregnant bitch and tell my friends I had a threesome.»

Tyler, the creator har kunstneriske ambisjoner, mens Tix helst vil ha det gøy. Begge lager musikk. Den ene synger om fyllesex, den andre om voldtekt av gravide. Knausgård skriver om voksne menn som har sex med barn. I Sverige mener enkelte vi ikke skal tåle noen av delene. I liksom-moralske Norge mener vi tydeligvis at vi skal tåle det ene og ikke det andre.

Når man gir mørk, destruktiv indie-rap grønt lys, og glad-trance fra Bærum rødt, setter man noen føringer for hva som er kunst og hva kunst kan tillate seg, som mest av alt minner om smaksdommer. Det hele virker mildt sagt komplisert å gjøre om til et sammenhengende og intellektuelt regelverk.

Hvis man setter en vilkårlig oppfatning av musikken eller litteraturens kunstneriske verdi som et kriterium for hvor langt den kan gå, bunner det ut i en elitisme mange kvier seg for å innrømme.

Russelåtene er enkel, dum musikk, laget for folk med mye penger og lite kulturell kapital. Det er greit at det byr en i mot. Man kan til og med tenke seg at Tix hadde hatt godt av en liten «runde juling», som Malin Kulseth, Natt&dags; musikkekspert, mente i en debatt på VG-tv.

Men dersom man forveksler en smakdsom med en moralsk dom står man i fare for å forveksle en døv russeartist med en læremester i voldtekt, og en forfatter og familiefar med en pedofil overgriper.