Med livet på vent

Helt uventet kan studiehverdagen snus på hodet. På Sunnaas trener studentene seg opp til å kunne fungere normalt igjen.

Publisert Sist oppdatert
Veien videre: Om en drøy måned skal Nebbneset videre til Cato Senteret i Son. Der er treningen mest rettet mot fysioterapi, og man bør helst være mest mulig selvgående uten sykepleiere.

– Jeg har alltid vært veldig aktiv, men jeg har funnet ut at det er mye man kan gjøre i en rullestol også, sier Ole Vegard Nebbneset.

Han er medisinstudent og er tidlig oppe – som de fleste andre studenter i disse eksamensdager. Men der hans medstudenter kaster i seg morgenkaffen på vei til trikken eller t-banen, triller Nebbneset raskt inn til kantina og frokostbufféen på Sunnaas sykehus på Nesodden.

En knallblå himmel speiler seg i Oslofjorden utenfor vinduene. Grønne trær står tett i tett langs bakken ned mot vannet, og litt til siden ser man en øy som slynger seg som en arm ut i fjorden, med flere fargerike småhus.

Ironisk ulykke: I januar startet Nebbneset et skiskadeprosjekt som en del av studiet. – Litt ironisk siden jeg skadet meg på grunn av ski, sier han.

I omtrent tre måneder til må Nebbneset vie all sin oppmerksomhet til sin egen kropp. Det er ikke det verste som kan skje for en medisinstudent. Han har permisjon fra studiene nå, men skal ta igjen månedene han har mistet til sommeren.

– Jeg har taklet å sitte i rullestol mye bedre enn jeg trodde. Folk sa jo det var trist at jeg ble skada, men de sa også at jeg kunne se på rehabiliteringen som en alternativ praksis, sier han.

For litt under to måneder siden reiste Nebbneset på påsketur med sin bror og far til Kvitfjell. Kjørende nedover bakken på telemarkski så Nebbneset et hopp som han impulsivt bestemte seg for å kjøre over. Sekunder senere ligger han på magen i snøen med en knust ryggvirvel. Han ble fraktet til Ullevål sykehus for operasjon. To uker senere ble han flyttet til Sunnaas.

Egentlig studerer Nebbestad medisin i Tromsø, men siden Sunnaas regnes som Norges største spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering, valgte han å dra til Oslo for å få det beste behandlingsalternativet.

Folksomt: – Siden det er så mye folk rundt meg så burde jeg jo nesten fått hjelp til å få på skoa, sier Nebbneset mens han tar tak i den ene foten, løfter den mot seg, og trer på den ene skoa.

Nebbneset bidrar i statistikken til sykehuset der de vanligste ulykkestypene er fallulykker og trafikkulykker. Unge menn er overrepresentert blant dem som skader seg.

– Det jævligste var rett etter ulykken, for da var jeg fullstendig lam. Men siden bruddet var såpass langt nede på ryggen fikk jeg etter operasjonen vite at jeg sannsynligvis ville komme til å gå igjen, sier Nebbneset.

Siden da har motivasjonen til å trene opp kroppen igjen vært på topp. Typiske treningsøvelser er alt fra slyngetrening til basseng. Målet er å styrke muskulaturen i beina slik at han kan gå igjen.

– Muttern og fattern kommer på besøk hver kveld sånn at jeg slipper å være alene på ettermiddagen. Men det er også andre på avdelingen som er på min alder, og én gutt som opplevde nesten det samme som jeg, sier han.

Progresjon: Til høsten vil Nebbneset kunne gå litt, men fullstendig bedring vil skje i løpet av ett til to år. – Da vil jeg være så frisk som jeg kan bli, sier han.

Selv om det kan være vanskelig for pasientene å komme seg utendørs, arrangeres det alternative aktiviteter. Nebbneset nevner shuffleboard, bueskyting og ulike kunst- og håndverksfag som noen av dem. Selv går han på sløyd for å lære seg oppussingsteknikker han kan bruke i den nykjøpte leiligheten i Tromsø.

– Jeg har fått masse igjen for fysioterapitimene. Det er progresjon nesten hver dag, og det hjelper mye på humøret og psyken, sier han.

Det er dit han er på vei nå. Fysioterapeut Ole Christian Andersen står klar i fysioterapirommet og hjelper Nebbneset opp i en seng. Andersen fester røde seler rundt begge knærne hans.

To fysioterapistudenter skal bistå i dag. Terje Hasselø og Hannah Midtbø, begge studenter ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), er utplassert på observasjonspraksis.

Foruten fysioterapistudenter er det to kull av medisinstudenter i praksis én dag hvert semester, hvorav hvert kull er på omtrent 100 studenter. I tillegg holder ansatte fra Sunnaas forelesninger ved utdanningsinstitusjonene i Oslo.

Fart: For ikke lenge siden fikk Ole Nebbneset ny rullestol som han kan kjøre fortere med. – Selv om jeg har fått beskjed om å roe meg ned, kjører jeg fortsatt fort, sier han.

– Jeg har mye bedre utholdenhet nå. Så sterk var jeg ikke forrige uke. Er du ikke enig?

Nebbestad får et nikk fra fysioterapeuten.

Fysioterapistudentene stiller flere spørsmål angående øvelsene som Nebbneset må gjennom, og opptil flere ganger er det Nebbneset selv som svarer.

Sykepleier Anette Glad forteller at Sunnaas er opptatt av å tilrettelegge for individuelle opplegg til de som ønsker å ta eksamen mens de er på rehabilitering. Men det er ikke et krav.

– Det er krevende å være her, og de fleste er så alvorlig skadet at de ønsker en utsettelse av studiene, sier hun.

Medisinsk fagsjef, Frank Becker, sier det kan bli aktuelt for de ulike studiestedene å besøke sine studenter på sykehuset.

– For noen kan det bli behov for å endre studieplaner eller pågående studier underveis, og da prøver vi å hjelpe til i den prosessen, sier Becker.

Det finnes ikke eksakte tall på hvor mange studenter som er på rehabilitering ved Sunnaas, men ifølge Becker utgjør studenter flere titalls av de totalt 2500 pasientene som er innlagt hvert år.

Siste øvelse for dagen er å stå oppreist. Fysioterapeut Andersen plasserer to senger ved siden av hverandre med et lite mellomrom. Nebbneset har satt seg opp på kanten av senga, og legger knokene på hver sin kant.

– Da jeg prøvde å sitte på rumpa i starten, hadde jeg så dårlig balanse at det var vanskelig å sitte stille. Du tenker sjeldent over hvor mange muskler som er i bruk når du sitter, men det merker jeg godt nå.

Mens Andersen låser føttene til Nebbneset, ber han pasienten trekke inn pusten og reise seg sakte.

– Jeg merker jeg blir sliten, men det er en god følelse, sier han og smiler til Andersen.

Etter timen har de to fysioterapistudentene fått mersmak. De mener det er sterkt å se at fysioterapeuter kan gjøre en så stor forskjell.

– Det må være fint å se progresjon hos pasientene, og særlig her på Sunnaas fordi skadene er såpass alvorlige, sier Midtbø.

For Nebbestad er dagens aktiviteter ikke over helt enda. Etter lunsj skal han ha sløyd. Deretter skal han på utholdenhetstime med armsykling.

– Muttern sier vi er for dårlige til å feire progresjonen min. Hun mener vi må rope mer «heia heia» og gi hverandre en klapp på skuldra!

Powered by Labrador CMS