Fra spøk til alvor

«Vi får inn Jon Hustad i russedress, ja».

Latteren sitter løst når Harald Eia, i tett samarbeid med Tore Sagen, prøver å selge inn sitt nyeste underholdningskonsept til Andras Wiese, daglig leder av Litteraturhuset. I løpet av en snau time har samtalen vært innom alt fra at reker er det nordmenn spiser mest, til kinoaktuelle Citizenfour. Møtet foregår rundt et bord midt i hjertet av «Forfatterleiligheten», hvor internasjonale forfattere og intellektuelle holder til når de besøker Norge i regi av Litteraturhuset.

«Tores seriøse fredagsshow» skal foregå på husets hovedscene Wergeland til høsten, én fredag i måneden. Eia forsikrer Wiese om at showet skal være «seriøst», «interessant», og at underholdningsaspektet vil komme som en bonus.

– Etter hvert innslag av Dagsnytt Atten sitter Tore igjen med tusen spørsmål han gjerne skulle ha stilt. Dette skal være et show hvor han omsider skal få spørre om det han egentlig lurer på.

Når møtet heves virker alle tre fornøyde, og Eia kan endelig plassere seg i den lave lenestolen i forfatterleilighetens lyse lounge. Han er høyere enn man får inntrykk av gjennom tv-skjermen. Den karakteristiske sveisen er litt mer striglet enn det man er vant til. Iført trange, sorte jeans, mørk skjorte og boots skulle man ikke tro at komikeren fyller femti neste år.

– Jeg har en intellektuell tilnærming til alt jeg gjør.

Eia snakker mye og engasjert. Det er ikke alltid like lett å følge med, eller skjønne hvor han vil med sine mange digresjoner.

For de mange som har fulgt Eia på skjermen opp gjennom årene, forbindes han gjerne med teite grimaser og «Lena» fra Arendal. Det var nettopp ønsket om å bli tatt mer seriøst som gjorde at ideen til det vitenskapelige tv-programmet Hjernevask kom for en dag.

– Det kom av en tretthet av å ha på parykk, sminke og korsett. Jeg var over 40 år. Hvor lenge skal jeg holde på sånn her, liksom?

Som etablert i norsk komikerbransje opplever han ofte at folk blir nervøse, eller strever med å være morsomme i hans nærvær. Da må han huske på sin rolle og signalisere at det beste er at man klarer å være seg selv.

Etter å ha laget Team Antonsen og Uti vår hage 2, som ifølge ham selv var «helt ok», følte Eia at det var på tide med noe nytt.

– Jeg så flere populærvitenskapelige programmer på NRK, og tenkte at jeg hadde en del kunnskap om historiefortelling å bidra med. Jeg følte også at ideene rundt evolusjon og genetikk var underkommunisert i Norge.

Med en master i sosiologi i bakhånd visste han hvilke holdninger som skjulte seg blant norske samfunnsforskere. Ut i fra et ønske om å skape en mer åpen og vital tilnærming til ulikhet, samt oppgittheten over at forskere stempler noen teorier som gode og andre som onde, ble den store snakkisen Hjernevask født i 2010.

Morgenbladet har i en serie debattmøter denne våren tatt opp tråden fra Hjernevask for å finne ut hvor debatten står i dag.

– Det er jo hyggelig, så klart. At folk fortsatt er interessert i dette.

For fem år siden var ikke situasjonen helt den samme. Selv om meningen var å skape debatt på profesjonelt nivå, gikk mange av debattene utover ham personlig.

– Jeg er egentlig ganske konfliktsky som type. Jeg ble både stressa og selvopptatt. Plutselig blir man besatt av det som skrives om deg. Jeg ville ikke være ham.

Kritikken haglet. Særlig fra samfunnsforskere.

– Det var selvfølgelig en del ting vi kunne gjort annerledes. Jeg tenker først og fremst på Jørgen Lorentzen, som ble så misfornøyd at han klagde oss inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Litteraturviteren og kjønnsforskeren ble en gjennomgangsfigur fordi han snakket tabloid og var «en litt cocky fyr», men det skulle vise seg å bli en stor påkjenning for ham.

Også andre forskere har i ettertid rettet skarp kritikk mot Eia. Programmet førte blant annet til at noen av dem ikke fikk penger til å fortsette forskningen sin.

– «Jeg har akkurat fått et barn, og har ikke noen jobb». Det fikk jeg høre fra en forsker som jobbet med queerteori.

Eia flytter litt på seg i lenestolen. Smilet forsvinner og han ser ned i hendene sine. Stillheten ulmer i noen sekunder.

Eia selv mener det ikke er store forskjeller mellom kjønnene, verken i intelligens, organisatoriske evner eller rasjonell tenkning. Ulikhetene skyldes forskjeller i personlighetstrekk.

– Kvinner er i snitt mer nevrotiske og scorer høyere på medmenneskelighet. De er mer åpne og interesserte i hva andre mennesker synes.

Evolusjonsteorien er viktig når man snakker om kjønnsforskjeller, mener Eia. For eksempel at kvinner i snitt har vært mer avhengige av å ha allianser, hvor man må lese ansiktsuttrykk og være på alerten om hva som egentlig foregår.

– Jeg kan ikke skjønne hva annet enn evolusjon som kan forklare de små ulikhetene.

Lavt blodsukker og stillstand i hodet dytter Eia ut døra i forfatterboligen. Noen dager senere er han derimot mer opplagt og åpner dørene til sitt hjem rett ved Blindern på Ullevål. I gangen henger yttertøy i flere fasonger, sko står hulter til bulter, en bunad henger over døra til arbeidsrommet. Han bor ikke alene, men deler en toetasjes leiligheten med kjæresten Nadina og sine to tenåringsdøtre. I stua står ikke mangt, men en diger bokhylle tar opp mesteparten av veggen. Den er fylt til randen av bøker og DVDer. Eia beklager rotet. Ofte tar han bilder for å dokumentere rotet når døtrene ikke har ryddet etter seg. I noen tilfeller har han filmet det også.

På et par sekunder står vannkokeren og pulverkaffen på bordet. Han understreker at han ikke er noen snobb.

Eia har ikke alltid hatt rykte på seg for å være morsom. Som barn var han en følsom type og flink på skolen.

– Jeg var kanskje litt kjedelig. På et tidspunkt ble jeg til og med stemplet som barnslig.

Han tar hendene til hjertet og kniper igjen øynene. Han glemmer aldri den kommentaren. Da han gikk i sjette klasse på barneskolen og satt ved siden av klassens morsomste gutt, Steinar. Ved siden av satt Eia og hvisket ting i øret hans, som Steinar skulle si høyt. Da gikk det opp for ham at det å være morsom var en fin valuta, han likte at folk lo.

– Hver gang jeg snakker om barndommen høres det ut som om jeg gjorde det for å bli populær. Det er jo forsåvidt riktig, men det var også gleden av å se noe jeg syntes var morsomt for så å formidle det videre. Det var det feteste i hele verden.

Oppvokst med typisk slapstick-humor som Monty Python og KLM, ble Eia tidlig fascinert av hvordan noen kunne være så morsomme, smarte og syke i hodet på en og samme tid. Han beundret dem, som om de var mystiske vesener.

– Hva er det egentlig som foregår inni hodet på Knut Nærum? Hvordan er egentlig den sjuke hjernen til Sarah Silverman skrudd sammen?

Eia skyver håret bakover med begge hender og blir sittende slik en stund.

Året var 1987 da han begynte å studere ved Universitetet i Oslo. Som student var han interessert i å forstå hvorfor ulikhet oppstår. Hva de forskjellige sosiologene mente om hvorfor det forekommer, var ikke like interessant. Eia var opptatt av å forstå samfunnet selv, ikke hvordan noen velger å forstå det.

– Jeg vil forstå Ibsen, ikke hvordan en eller annen teori ser på Ibsen, skjønner du?

Han tror folk generelt er litt som ham selv, nysgjerrige, med et ønske om å forstå ting, ikke lære om hvordan enkelte «briller» ser dem.

– Det er en bakvendt tilnærming og grunnen til at sosiologene sliter med å rekruttere studenter i dag.

Ytterdøra går opp. Det er Nadina som kommer hjem. Eia smiler i det han sier «hei» og rynkene i panna forsvinner i noen svevende sekunder.

I motsetning til nå, kjente Eia at han manglet noe i livet sitt i studietiden. Det å sitte stille på lesesalen var ikke nok. Han leste flere biografier om komikere som gikk på Harvard, som inspirerte ham til å prøve å samle andre som også hadde den samme dragningen til komedie.

– Altså, hvis jeg ikke trodde jeg selv var morsom ville jeg ikke turt å si «se på meg alle sammen».

Han forteller at døtrene ofte blir irritert når folk kommer bort til dem og gjør et nummer ut av hvem faren deres er. Bortsett fra det, er kjendislivet mye mer vanlig enn man tror.

– Å være en offentlig person har gjort meg mer reservert og sky. Jeg er litt introvert som type. Det vil ikke si at jeg er asosial, jeg blir bare ikke så ofte begeistret og jeg får heller ikke masse energi av å møte andre mennesker.

Han forklarer at folk som er som ham, litt flatere typer, som ikke har så mange positive følelser, ofte jobber som tekstforfattere, og ikke foran kamera. Han vil ikke karakterisere seg selv som negativ, men sier han scorer lavt på medmenneskelighet i personlighetstester.

– Jeg tenker at den flink pike-greia er et utslag av at du er orientert mot andre. Du bryr deg veldig om hva andre synes, og det slår veldig inn på dårlig samvittighet.

Men Eia synes ikke flink pike-syndromet er et veldig stort problem. De jentene han møter i hverdagen som er flinke piker kommer ofte rett fra studiene. De er pliktoppfyllende og gjør som regel det han sier.

– Da Bård og jeg lagde Lillelørdag jobbet vi med en regissør som ikke alltid leverte så mye bra, noe hun merkelig nok forklarte med flink pike-syndromet.

Eia ler og rister på hodet. Men alvoret innhenter ham straks igjen. Han skjønte etter hvert hva hun mente. Hun var jo pliktoppfyllende og gjorde som hun skulle, akkurat det som sto i manus, men ikke så mye utover det.

– Kanskje kan det ødelegge for noen, og jeg aksepterer at det kan være et problem.

Med to tenåringsdøtre ser han med egne øyne at jentelivet på noen måter kan være tøffere enn gutters oppvekst.

– Det med å stikke seg frem i ung alder er ikke like kult, og det virker som om man må underspille at man er flink til noe. En annen ting som fascinerer meg er jenters begeistring over bakst og søte ting. Jeg tør ikke ha godteri i huset. De bare spiser det opp.

Når det kommer til feminismen, stiller Eia seg midt i mellom.

– Jeg synes Marta Breen gjør en fin jobb, jeg blir bare ikke så engasjert av en del av de spørsmålene som engasjerer henne. Det med utseende- og kroppspress for eksempel. Det er kanskje dumt av meg, men sånn er det.

Selv føler han seg privilegert over det å være mann.

– Det er en drøm å være mann i Norge fordi man blir godt behandlet av jenter også.

Eia smiler lurt, og mister litt tråden. Han påpeker at det at han føler seg privilegert nødvendigvis ikke har så mye å gjøre med at han er mann, men at han er den han er. Menn definerer ofte mye av livet sitt etter jobben. Det kan få ham selv til å gå på grunna.

De ukene døtrene er hos moren og kjæresten ikke er hjemme for eksempel, hender det at Eia blir sittende på jobb etter endt arbeidstid. Han drar gjerne og trener og kjøper take-away før han er hjemme klokka ti på kvelden.

– Da tenker jeg «hva slags liv er dette her?» Ensomheten slår inn og tar nesten pusten fra meg. Plutselig er jeg verdens mest ensomme menneske. Det kan jeg ofte kjenne på.

At han skulle havne i humorbransjen var ikke skrevet i stjernene. Nå om dagen planlegger Eia den femte sesongen av det kunnskapsbaserte underholdningsprogrammet Brille, som skal spilles inn i slutten av august. Dagene går med til å drive kildearbeid og planlegging. Slik som i dag, da han snakket med en professor i immunologi om hva den vanligste misoppfatningen folk har om immunforsvaret er. Det med å styrke immunforsvaret, hadde hun svart, må vi ikke gjøre, for det er livsfarlig.

– Hun var så engasjert og sjokkert over at folk kunne ville noe så dumt som og skadelig som å styrke immunforsvaret.

Eia slår ut med hendene og rister på hodet, tydelig fornøyd.

– Er det ikke gøy?