Skummelt sexy: Lena Ask, del av duoen «The Fleshoticas», er en av Norges fremste burleskdansere og en av oppstarterne av Midnight Burlesque. Her på «Hurly Burly Halloween» på Månefisken.
Skummelt sexy: Lena Ask, del av duoen «The Fleshoticas», er en av Norges fremste burleskdansere og en av oppstarterne av Midnight Burlesque. Her på «Hurly Burly Halloween» på Månefisken.
Glitter og glam: I burlesk er det plass til alle, uavhengig av kjønn og fasong. Olav André Gravseth, «Miss Flora F. Ellatio», er en av få mannlige burleskdansere i Norge.
Glitter og glam: I burlesk er det plass til alle, uavhengig av kjønn og fasong. Olav André Gravseth, «Miss Flora F. Ellatio», er en av få mannlige burleskdansere i Norge.
Backstage: Marea Vigesaa, «Miss Knock Out Noire», gjør seg klar til å gå på scenen.
Backstage: Marea Vigesaa, «Miss Knock Out Noire», gjør seg klar til å gå på scenen.
Kløft er tøft: Hedda Boretti, «Stage Kitten», er kveldens ryddepike, og får smake pisken om hun ikke tilfredsstiller.
Kløft er tøft: Hedda Boretti, «Stage Kitten», er kveldens ryddepike, og får smake pisken om hun ikke tilfredsstiller.
Teppefall: Danserne serverer en siste godbit før avslutning til et fornøyd publikum.
Teppefall: Danserne serverer en siste godbit før avslutning til et fornøyd publikum.

Frihetsdansen

De danser lettkledde med puppedusker og tuller med kjempedildoer. For noen er burlesk en kamp for frihet, men er det mulig å bli kvitt kroppspress ved å vise mer kropp?

Studentbaren Betong er full av forventningsfulle publikummere. Bak den mørke scenen kan også spenningen ta og føles på. Heldigvis er løsvippene allerede på plass og strømpebukseholderne likeså. Det lukter bodylotion og parfyme. Mellom sminke og cavaflasker setter mangelen på en bh-stropp i gang en høylytt leteaksjon.

I salen er det mørkt og varmt. Flere står fordi det ikke er flere sitteplasser igjen. Så braker det løs. Dansere i fargesprakende og tettsittende kjoler kommer fram fra mørket og inntar scenen. Glamorøse bevegelser trollbinder publikum. Burleskshowet på Chateau Neuf er i gang.

Kvinner – og én mann – i alle former og fasonger sprader rundt på scenen. De tuller, ler og blunker til publikum. En dame kledd som en flyvertinne geleider to frivillige fra publikum gjennom en liksom-reise. En detektiv leter etter forsvunne puppedusker. Danserne kaster av seg klærne i takt til musikken, men er aldri helt nakne. Glitteret blafrer idet brystene hopper. Rumper kommer til syne. Publikum er ville. De roper idet pisken tas frem, og uler idet første pupp ramler ned fra et litt for stramt korsett. Men de klapper ikke. Det har burleskdanser «Fifi von Tassel» med pisk og streng stemme sagt klart ifra om at de ikke får lov til. Klapping blir for høflig og kjedelig.

– Hva slags vert ville jeg vært om jeg ikke kledde av meg? roper Fifi til høylytt jubel fra publikum idet hun diskrét forsvinner bak scenen.

Spenstig musikk kommer på, og ut trer Fifi iført 50-tallskjole med et brett med muffins, som hun kaster ut til publikum. Silkehanskene dras av med tennene. Klærne faller plagg for plagg med sensuelle bevegelser. Til slutt står Fifi igjen i truse, puppedusker og strømpeholdere. Nummeret avsluttes med at Fifi spiser en hel muffins i et eneste jafs og triumferende går av scenen til begeistrede tilrop.

– Det ideelle for meg er å kunne danse et par dager før eksamen – da får jeg litt mer ro i kroppen.

Backstage heter hun ikke Fifi lenger, men Carina Elisabeth Carlsen. Når hun ikke danser studerer hun vernepleie på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Interessen for burlesk var der lenge før hun ble student. Det hele startet med en fascinasjon for pin-up og glitter. Som en del av hennes «selv-elsk»-prosjekt meldte hun seg på kurs i burleskdans i Oslo etter å ha flyttet hjemmefra. Det ble en skrekkblandet, frydefull opplevelse.

– Den nest tjukkeste på kurset var som det ene låret mitt. Når du er veldig selvbevisst og har egne komplekser legger man merke til sånt, sier Carlsen.

Hun har aldri følt at hun har passet inn i samfunnet. Lettere ble det ikke da moren til kjæresten hun hadde som 16-åring sendte henne slankeoppskrifter og sa at sønnen kunne skaffet seg noe bedre. Så begynte ti år med selvhat, «hobby-bulimi», hysterisk slanking og trøstespising. Burleskdansing fikk Carlsen til å bli fornøyd med seg selv igjen.

Nå har hun et avslappet forhold til kroppen sin, men det har tatt tid. På kurset brukte de mye tid på koreografi og på å bli komfortable med å kle av seg. Et høydepunkt var da de kasta bh-en for første gang.

– Det var et rush! Hadde instruktøren bedt oss om å ta trusa også så hadde jeg lett gjort det, sier hun og ler.

Å vise pupper til stormende jubel er ikke noe alle føler seg komfortable med. Til tross for at burlesk er en komisk revyform er det også mye alvor bak det Carlsen og de andre burleskdanserne driver med.

– Jeg danser ikke burlesk for å være sexy eller for å være et seksuelt objekt. Jeg gjør det for min egen del og for underholdningens del, og bruker mye humor. Jeg er en entertainer.

Flere kvinner i burleskmiljøet ønsker å ta et oppgjør med kroppspresset ved å vise fram sine naturlige kropper. Men vil egentlig kampen styrkes med mer pupp i offentligheten?

Å vise kropp er i vinden. Rumpa til den amerikanske skuespilleren og modellen Kim Kardashian går Internett rundt. Det samme gjør parodien til den norske komikeren Else Kåss Furuseth.

«Free the nipple»-kampanjen som ble startet av likestillingsaktivister i USA har fått tilhengere verden over. Å frigjøre brystvorten er et målrettet angrep mot det amerikanske forbudet mot å amme og vise pupp, som finnes i 35 stater. Stadig flere unge kvinner, og til og med barn, er misfornøyde med kroppene sine. Over hele verden frontes free-the-nipple-lignende kampanjer som et «oppgjør». Det handler om å føle seg fri; fra mediemas, slankemas og fra å være den «perfekte kvinnen» for mannen. Noen mener burlesk er akkurat en slik måte å frigjøre seg på.

– En generell definisjon av frihet er å få lov til å gjøre som man vil, leve det livet man vil, og kunne ha kontroll over sitt eget liv, sier postdoktor i sosiologi Gunnar Aakvaag.

Han har ikke forsket på burlesk, men kjenner godt til frihetsbegrepet. Aakvaag mener kvinnefrigjøringen er et av de beste eksemplene på frihetskampen i Norge.

– Jeg vil gå langt i å si at kvinner er frigjort i dag. Man har så mye frihet at man ikke har andre å skylde på enn en seg selv hvis man ikke fikser studier, jobb, venner, fasade, kropp, og så videre. Prisen som må betales for frihet er et sterkt selvrealiseringspress.

Det er fortsatt mange uformelle normer som sier hva kvinner skal gjøre. For at kvinner skal kunne bruke rettighetene må det sprenges noen grenser og det må skapes arenaer hvor man kan utfolde seg, mener Aakvaag.

– Burleskdans kan være et eksempel på nettopp dét: at det private er blitt politisk.

Aakvaag kaller dette livsstilsfrihet og presiserer at burleskdansere viser at det er greit for kvinner å vise kropp, ha det gøy med og nyte kropp.

– Slik sprenger de etablerte forestillinger i samfunnet. Det kan bryte ned normene som ofte kan gi kvinner store frihetsberøvelser eller begrensninger i livene de lever.

Aakvaag tror ikke burlesk på noen måte kan oppheve kroppspresset kvinner er underlagt, men at det kan skape pusterom for kvinner som trenger andre arenaer for å uttrykke seg.

Ikke alle er enige med Aakvag og Carlsen i at burlesk gir et slikt pusterom. Den radikale feministorganisasjonen Kvinnefronten er blant dem som mener kroppspress ikke kan bekjempes med mer kropp.

– Burlesk blir bare enda en form for kvinnekropp på utstilling. Det er ikke noe frigjørende ved det, sier Cathrine Linn Kristiansen, som sitter i Kvinnefrontens landsstyre og arbeidsutvalg.

Hvorfor må alltid kvinner kle av seg for å vise selvtillit?»

Tina Skotnes, Kvinnefronten

– Jeg tror det bare øker kroppspresset. Hvorfor må alltid kvinner kle av seg for å vise selvtillit, legger kollega Tina Skotnes til.

Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) viser at hver tredje norske jente er misfornøyd med hvordan hun lever livet sitt og hvordan hun ser ut. I tillegg oppgir stadig flere gutter at de sliter med det samme. Statistikken har aldri vært høyere.

En individrettet feminisme vil aldri føre til endringer for kvinner flest, hevder Kvinnefronten. Selv om likestillingen har kommet langt, mener Skotnes og Kristiansen at vi har en vei å gå før kvinner er helt frigjorte.

– Det er helt andre forventninger til hva en kvinne skal være, eller hva en «riktig kvinne» er. Vi blir vurdert mye mer ut fra utseendet. Bare det å gå hjem alene er fremdeles fryktbetont.

Kvinnefronten mener full kvinnefrigjøring innebærer at kjønn ikke skal være så betydende. Da nytter det ikke å ta av seg klærne.

På Chateau Neuf er de åpenbart ikke av samme oppfatning. Halvnakne kropper i alle fasonger og størrelser danser elegant over gulvet på scenen. Små og store pupper ristes opp og ned foran øynene på et fullstappet lokale. Det er overraskende sjarmerende og fascinerende på en gang.

Når kveldens eneste mannlige burleskdanser, Miss Flora Ellatio, Olav André Gravseth, inntar scenen blir det enda villere stemning i salen. Mannlige burleskdansere er uvanlig i Norge og Miss Flora utfordrer publikums forventninger og antakelser. Hun tar publikum med storm iført sine høye hæler og glitrende kjole.

Gjesteforsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Marianne Inez Lien, har forsket på kjønn, kropp og helse i flere år, og påpeker at det er komplisert å finne ut hvilke effekter det har på folk flest at kroppen vises frem i stadig flere sammenhenger. Hun mener vi lever i et samfunn hvor kroppen har fått større sosial verdi og prestisje enn tidligere.

– Vi ser at flere kvinner protesterer mot idealene og viser «uperfekte» kropper gjennom Facebook og Instagram. Men det er jo ikke tvil om at mote- og fitnessindustrien har størst makt i å definere den ideelle kroppen.

På samme måte brukes også mediene til å gå utenfor rammene av «kvinnelighet» og femininitet, forklarer Lien. I det norske talkshowet «Dritseint» blir alt som er kodet «kvinnelig» brutt ned. Figuren til Henriette Steenstrup, den tilsynelatende aseksuelle Edel Gjervan, herjer med alt som dreier seg om erotisering og mystifisering av kvinnekroppen. Hun snakker skamløst om sine sexbehov, sitt kjønn og kroppslige behov kvinner normativt sett ikke skal snakke om. Hun er autoritær og ufølsom, skrytete og direkte.

Slik dekonstruerer programmet det sosialt definerte «kvinnelige», mener Lien. Hun påpeker at det i samfunnet er forventninger til at kvinner skal være mer omsorgsfulle enn menn, ta vare på utseendet og ikke ta for mye plass.

Lien er usikker på hvorvidt det er en god eller dårlig ting å vise fram kvinnekroppen.

– Å vise frem kroppen kan være sårbart, men det kan også være en måte å ta tilbake definisjonen på kvinnelighet og kropp på – om man tør å gå utenom det «vakre» og idealiserte. Homobevegelsen og feministene har bidratt til dette.

Det er et gode for samfunnet, for folk flest, at det finnes noen som går imot idealene og bidrar til å sette spørsmålstegn ved en kommersiell kvinnelighet eller mannlighet som de fleste tar for gitt, mener Lien. Dessverre er det også en risiko forbundet med dette.

– Synlige kvinner er utsatt for netthets og negative reaksjoner. Det er fortsatt mindre tabu for menn å ironisere over kroppslig utilstrekkelighet enn det er for kvinner.

Lien mener at moteredaktører har et ansvar for å unngå et ensidig fokus på en utopisk kvinnelighet, mannlighet og den perfekte kroppen. De bør heller satse på å vise fram et mangfold av former og personligheter.

– Når vanlige damer viser hvordan vanlige damer ser ut gjennom sosiale medier er det et motsvar til den «perfekte kvinneligheten». Å vise et mangfold av personligheter og kropper kan være et viktig korrektiv til den kommersielle kroppen som er frakoblet intellektet.

Tilbake i garderoben på Chateau Neuf er burleskdanserne på vei ut i høstkulda. Selv om mange mener kroppspress ikke kan bekjempes med kropp, kommer ikke disse danserne til å slutte å kle av seg.

– Man kan si «du er fin nok som du er» uendelig mange ganger, men i burlesk får du en konkret beskjed om at jeg faktisk er bra nok, sier burleskdanser og student Maren Kristiane Solli.

Hun mener å gjøre nakne kropper tilgjengelig er bra for samfunnet.

– Alle har en kropp, og jeg tror vi har et behov for å se nakenhet på en annen måte enn hva vi gjør i dag.

Både Solli og Carina Elisabeth Carlsen har gått noen runder med seg selv og familiene sine angående burleskdansen. Det tok litt tid å akseptere, men Carlsens farmor har nå hekla puppedusker til henne.

– Mange misforstår den seksuelle uttrykksformen som er så tilstede i burlesk. Ofte mangler publikum kunnskap om dansen.