Linnéa Myhres bokhylle: Evig drittsekkelsker

Hun leser helst bøker av rasshøl eller forfattere på syre. Når Linnéa Myhre nå skriver sin andre bok er hun mest redd for å herme etter andre.

Sylvia Plath Glassklokken (1963)

Jeg leste ikke så mye bøker før jeg begynte å skrive selv. Jeg tror dette er den eneste boken jeg har lest to ganger, og første gang var mens jeg selv skrev. Jeg identifiserte meg veldig med den litt tilbaketrukne og mørke hovedpersonen, osom jeg tror kanskje har inspirert meg mer enn jeg aner. Boken er en selvbiografi, og grunntemaet gjennom boken er selvmordet. Jeg synes setningen «Is there no way out of the mind?» alene er grunn nok til å lese den.

Erlend Loe Muleum (2007)

Jeg fikk så vanvittig mange tips om å lese denne fra folk som fulgte bloggen min. De mente fortellerstemmen var skremmende lik min egen. Da jeg etter hvert tok mot til meg og leste den, viste det seg at de hadde rett – det var som om det var jeg som hadde fortalt historien. Jeg verken skriver eller forteller like bra som Erlend Loe, men den var som skrevet fra mitt liv. På det tidspunktet var jeg veldig depressiv og negativ, i likhet med hovedpersonen. Jeg husker at jeg kjente meg veldig igjen i den på det tidspunktet, og folk elsker jo å kjenne seg igjen.

Michel Houellebecq Utvidelse av kampsonen (2004)

Tidligere kastet jeg bort tiden min på bøker som ikke ga meg noe. Det gikk mye i krim og lesering-litteratur. Helt til jeg fikk tips om Michel Houellebecq, som ble min favorittforfatter og åpnet ganske mange dører inn i litteraturen for meg. Jeg forstod egentlig ikke så mye av Utvidelse av kampsonen, men da jeg leste den ferdig likte jeg den plutselig så innmari. Deretter leste jeg alt han hadde skrevet med en gang, i tillegg til alle intervju jeg kunne finne av ham. Han er en skikkelig drittsekk – jeg tror det er den typen forfattere jeg liker best.

Thomas Bernhard Trær som faller (2001)

Thomas Bernhard har et veldig gjentakende språk som jeg elsker. Det er unikt og gjør spesielt denne boka desto mer interessant. Det finnes egentlig ikke handling i boken i det hele tatt, men det gode språket veier så sjukt opp for det. Da jeg leste denne slo det meg hvor viktig språket er og at det nesten ikke spiller noen rolle hva man skriver om så lenge språket er godt.

Elisabeth Wurtzel Prozac Nation (1994)

Prozac Nation fikk jeg faktisk av Anne-Kat Hærland, som så varmt anbefalte meg den. Jeg orket dog aldri å lese den, ettersom den var på engelsk. Jeg ble derimot veldig nysgjerrig da psykiateren min etter å ha lest manuset mitt til Evig søndag spurte om jeg hadde lest den, ettersom han mente de to bøkene var så like. Han rådet meg imidlertid til å vente med å lese den til jeg var ferdig med å skrive. Da jeg omsider hadde fått lest den, ble jeg nesten litt redd. Og flau – fordi det var så mye likt. Det var selvfølgelig fordi vi led av samme sykdom, og dermed hadde samme tankegang, men jeg ble titt og ofte beskyldt for å kopiere henne likevel. Det tar jeg imidlertid som en kompliment.

Bret Easton Ellis Lunar Park (2005)

Bret Easton Ellis’ beste bok, etter American Psycho, er Lunar Park. American Psycho er yndlingsboka mi, men den har jeg lånt bort til en venn som aldri gidder å levere den tilbake. Jeg skal slutte å låne bort bøker. Lunar Park starter veldig bra, men så tror jeg forfatteren må ha begynt å ta syre eller lignende, for handlingen bærer veldig preg av det. Plutselig handler den ikke om noe lenger. Jeg synes det er gøy med bøker som ikke har en logisk slutt. De irriterer meg, men jeg kommer som oftest frem til at de er skikkelig bra etter at jeg har fordøyd dem litt. Jeg ser veldig opp til Ellis, han er utrolig kul. Han bryr seg ikke. Jeg digger folk som ikke gjør det andre forventer av deg.