Den irakiske Askeladden

Det norske oljeeventyret handler i stor grad om flaks. Men at det i tillegg skyldes én manns desperasjon, er kanskje mer ukjent for de fleste.

– Jeg hadde ikke gått fra ungen min for hvem som helst!

Dama i publikum hvisker oppglødd og ser på den aldrende, irakiske foreleseren som fester mikrofonen til jakkeslaget. Egentlig er hun i permisjon, men hun har skaffet barnevakt til babyen sin for første gang.

Hva har en irakisk geolog til felles med norsk oljevirksomhet? Svar: Før 1968 hadde Norge ingen av delene, og etter 1968 har begge deler fått veldig mye å si for norsk økonomi. I sentrum for oljeeventyret står nemlig den nokså undereksponerte Farouk Al-Kasim. En irakisk mann som egentlig kom til sin kones hjemland Norge for å sikre best mulig helsehjelp for deres syke sønn, men som endte opp med å bidra til å sikre den norske oljen fra å falle i hendene på utenlandske selskaper. Uten ham er det slettes ikke sikkert at oljen hadde blitt det fellesgodet den er i dag.

46 år etter at han ankom Norge, jobber Al-Kasim fremdeles med å veilede yngre oljenasjoner i å forvalte oljeressurser som et felles gode. Den nybakte moren sitter nå, sammen med resten av sine kolleger i Riksrevisjonen, som et tent lys og lytter mens han introduserer seg selv. 78-åringen forteller ivrig om hvilke utfordringer han mener land som Sør-Sudan, Uganda og Kenya står overfor.

– Dette er interessant, får du det med deg? Dagen før møtet i Riksrevisjonen sitter Farouk Al-Kasim i sofaen hjemme i Stavanger. Selv om leiligheten er svært spartansk innredet, er han opptatt av at folk skal legge merke til den orientalske stilen på møblene. Gulvteppet er håndknyttet og på veggen i hjørnet henger et stort oljemaleri av ham. Det er en gave fra den irakiske ambassaden.

Selv om han er langt over pensjonsalder, var han i Tyrkia i forrige uke, og uka før det i Tanzania. I dag har han ingen andre planer enn å gå en liten spasertur før middag. Han drikker to kopper te i sakte tempo, og forteller like langsomt om de ulike tilfeldighetene som førte til at han ble ansatt som konsulent i Industridepartementet kort tid etter han bare «stakk innom». Selv om det kan være vanskelig å tro, var det altså sånn det skjedde, den gangen i 1968.

Ti år før Al-Kasim ankommer Norge – våren 1958 – sitter en norsk delegasjon på utenriksministermøte i Genève. Med seg har de et kortfattet brev fra Norges geologiske undersøkelse (NGU), hvor det konkluderes at det «med stor grad av sannsynlighet ikke vil bli funnet olje- og gassforekomster utenfor det norske fastlandet».

– Glem det! roper Al-Kasim når han skal oppsummere innholdet i NGUs brev om muligheten for olje på norsk sokkel. Han rister på hodet og unnskylder geologene med at teknologien var dårligere den gang.

I 1965, sju år senere, ser Norge at utenlandske oljeselskaper likevel er interesserte i områdene utenfor norskekysten, og bestemmer seg for å gi dem rettigheter til å starte letingen etter olje.

Men oljeselskapene leter i tre år uten å gjøre noen større olje- eller gassfunn. Og når Al-Kasim ankommer Norge, ytterligere tre år senere – i 1968 – er håpet om å finne olje allerede i ferd med å ebbe ut. Al-Kasim aner ikke en gang at det pågår leting etter olje i Nordsjøen.

– Planen var å lære litt norsk og kjøre taxi. Hva skulle en geolog ellers gjøre i et land med nesten bare harde bergarter? Haha!

Europa er fullt av geologer, og han var bare en av dem. Hans fortrinn var selvfølgelig ekspertisen han hadde opparbeidet seg som student ved det prestisjetunge «Imperial College», hvor han skrev sin bacheloroppgave om bløte bergarter i Jura-fjellene. Men Al-Kasim hadde også et annet fortrinn. Han var nemlig desperat.

– ... for du spaserte virkelig bare rett inn på Industridepartementet?

– Ja, det gjorde jeg, svarer Al-Kasim, helt nøkternt. Han presenterte seg som geolog og bad om å få se en liste over oljeselskaper.

– ... og da tenkte jeg på muligheten for å jobbe på bensinstasjoner. Men i stedet viste de meg mengder av seismiske undersøkelser.

Da han så på indikasjonene i strukturen, skjønte han at det bare var et spørsmål om tid før man ville treffe på riktig sted under boringen, og at Norge fort kunne komme til å bli et veldig rikt land.

Al-Kasim vakte oppsikt med sin optimistiske konklusjon, og plutselig hadde han undertegnet et tre måneders konsulentoppdrag for den norske stat. Han fikk jobben med å evaluere det såkalte Cod-feltet, hvor det amerikanske Phillips Petroleum Company fremdeles søkte etter olje, uten særlig hell.

Myndighetene i Norge satt på denne tiden med svært liten kunnskap om hva selskapene hadde funnet i Nordsjøen. Det eneste de hadde å forholde seg til var de utenlandske oljeselskapenes ord, som sa at funnene viste små indikasjoner uten betydning. Dette var i og for seg riktig, forteller Al-Kasim. Nordsjøen representerte på den tiden så vanskelige forhold at den daværende teknologien ikke kunne produsere noen av funnene kommersielt.

Selv om Al-Kasim umiddelbart ble overbevist om at det undersjøiske Norge var en gullgruve, var den første tiden i Industridepartementet alt annet enn enkel.

«Ingen var villige til å hoppe, i hvert fall ikke når de ble rådet til det av en 32 år gammel iraker»

– Jeg var full av entusiasme og energi. Jeg prøvde å forklare hvor viktige funnene var, men mine foresatte var så til de grader gjennomsyret av generell forsiktighet. Ingen var villige til å hoppe, i hvert fall ikke når de ble rådet til det av en 32 år gammel iraker.

De som hørte på ham sa «å, så interessant», eller «det var spennende, vi får bare vente og se, da.» Han rister på hodet igjen.

– Dere har ikke tid til å vente, dere må forberede dere, sa jeg. Oljeselskapene var sultne og ivrige, og jeg visste at de ville kunne komme til å valse oss ned hvis vi ikke handlet raskt.

I 1969 hevder Phillips Petroleum Company overfor departementet at det ikke er noen vits i å fortsette boringen etter olje. De vil avslutte, men på grunn av forpliktene sine i henhold til lisensen og deres kontrakt med boreriggen Ocean Viking må de bore én brønn til. De flytter seg tusen meter unna toppen av Ekofisk-strukturen, og treffer blink. Nyheten når fram til Industridepartementet lille julaften i 1969. Ekofisk var inntil da det største enkeltfunnet som noensinne er gjort til havs. Resten er historie.

Ettermiddagssola står rett inn av de svære glassvinduene hjemme i leiligheten i Stavanger. Al-Kasim forteller ivrig om det store oljemaleriet som henger på veggen, hvor han er malt sittende i en nokså dramatisk positur. Maleriet er det eneste i leiligheten som vitner om at det bor en person av en viss betydning her.

– De løvene og hestene i bakgrunnen er babylonske symboler. Jeg liker dette bildet, men kunstneren har gjort én stor feil. Ser dere hva det er? Munnen er ikke riktig, se her, sier han og peker på sin egen munnvik, som på bildet har en liten ekstra krumming.

– Jeg prøvde å få kunstneren til å forandre det, men han insisterte på sin kunstneriske frihet. Vi ble ikke enige. Henger der, gjør det likevel.

Fra soverommet henter Al-Kasim fram en annen gave som betyr mye for ham. En blank medalje i gull, med påskriften «Ridder av 1.klasse. Den kongelige norske St. Olavs orden».

– For meg var det helt uventet. Jeg fikk en telefon fra en dame som introduserte seg selv og sa at hun var ansatt i fylkesmannskontoret. Hun gratulerte meg og forklarte at det var helt opp til meg om jeg ville ta imot utmerkelsen. Er du gæren, sa jeg. Er det folk som sier nei til noe slikt? Hun fortalte at det er mange som sier nei av politiske grunner.

Alle store byer har sine begrensninger, sier Al-Kasim når han snakker om studietiden i London. Han flyttet til storbyen for å studere geologi på stipend fra Iraqian Petroleum Company. Sammen med 350 andre unge studenter ble han sendt ut av landet for å få en oljerelevant utdannelse.

Men i London opplevde han å få mange dører slengt i ansiktet.

– Jeg leste at de averterte for et rom, men da jeg kom til adressen, ringte på og de fikk se meg, lukket de aller fleste døren før jeg fikk presentert meg. Dette gjentok seg utallige ganger, og det hendte at jeg i desperasjon satte foten i døra. «Jeg er ikke farlig», prøvde jeg å si.

Også i Oslo opplevde han noen av de samme tendensene. Men han vil ikke kalle det fremmedfrykt eller rasisme.

– De som ikke ville snakke med meg, ville ikke snakke med ukjente uansett, sier Al-Kasim, som velger å kalle holdningen han opplevde for «norsk reservasjon».

Han valgte likevel å ikke ta det som noe tegn på at det var ham det var noe galt med.

– Jeg moret meg ofte med å være den som begynte samtalen. Særlig på t-banen så jeg nesten på det som en hobby. Jeg møtte jo de samme folkene hver dag, og til å begynne med fikk jeg unnvikende blikk, som gradvis ble til et nikk, og til slutt et forsiktig «god morgen». Det tok mange måneder, men jeg fant ut at folk kan motstå masse, men ikke et konsekvent smil. Spesielt hvis det er dannet og ikke overdrevet, sier han og demonstrerer ulike måter å smile på.

– Stor forskjell, ikke sant? Dette er for eksempel et dannet smil. Du må ikke la det fryse på ansiktet. Du kan godt sitte med avisen på t-banen, men hvis du hever blikket, er det veldig lurt å ha et liiiite, lite smil.

I løpet av de 46 årene har han ikke bare blitt utnevnt til ridder, gjort karriere i offentlig og privat sektor, skrevet stortingsmeldinger, deltatt i etableringen av Oljedirektoratet, blitt portrettert i Financial Times som «The Iraqi who saved Norway from oil» og veiledet flere oljenasjoner til å forvalte ressursene på mest mulig bærekraftig måte. Han har også fått et perspektiv på endringene Norge har gjennomgått siden oljepengene begynte å strømme inn på begynnelsen av 70- og utover 80-tallet. Han har sett forandringene, både fra innsiden og fra utsiden.

– Jeg merker det spesielt når jeg snakker med unge folk, som deg. De sier noe sånt som «hva har Norge fått ut av oljen?» nærmest i forakt. Norge har fått så uendelig mye takket være oljen! I 1968 var sytti prosent av veiene i Norge grusvei, og asfalt fantes bare i byene. Jeg kjørte fra Oslo til Åndalsnes, og det tok oss rundt ti timer å komme fram. I dag kjører man den samme strekningen på fire timer.

Al-Kasim mener Norge har brukt oljepengene på fellesgoder, og at dette er noe vi bør være stolte av.

– De siste 25 årene har jeg jobbet mot utlandet, og har sett hvordan oljeinntekter ødelegger og splitter mange av landene. Jeg kaller det en oljeforbannelse. Norge har brukt pengene på kommunikasjon, transport, og infrastruktur. Derfor er vi et forbilde.

– Tyskland har jo maktet å snu hele miljøpolitikken og bruke mangfoldige milliarder på å bygge ned avhengigheten av fossil energi. Er ikke dette noe vi bør etterstrebe i flere land?

– Jeg kan sjokkere deg ved å si at hele denne sivilisasjonen som vi er stolte av, er bygd – dessverre om du vil – på billig energi. Å skulle erstatte billig energi i større målestokk, for eksempel på verdensbasis, krever en så enorm investering at verden må ha kniven på strupen før vi gjør noe slikt.

– Skulle du noen gang ønske at vi ikke hadde funnet oljen?

– Så dum er jeg ikke. Norge har tross alt håndtert oljen forsvarlig, slik ingen andre land kunne klart.

Al-Kasim står utenfor boligblokken i Stavanger og skal til å ta oss i hånden. Like tilfeldig som hans norske karriere er historien om hvordan Stavanger ble den offisielle oljebyen. «Vi ble tatt høflig imot, kjørt rundt og vist mulighetene», står det i Industridepartementets notater fra befaringen. De fikk rett og slett bedre mottakelse i Stavanger enn de gjorde i Bergen og Trondheim.

– Jeg kommer til å fryse hvis jeg ikke begynner å bevege meg snart.

Al-Kasim skal spasere før middag – som en ekte pensjonist. Men allerede neste dag skal han ta kveldsflyet til Oslo for å møte Riksrevisjonen, som i likhet med FN, Verdensbanken og EU setter stor pris på hans råd og kunnskap.

– Jeg tenker aldri på meg selv som noe mer enn det jeg er. Du tror sikkert at dette er et innøvd svar, men det er det ikke. Jeg vet ikke om ordet er stolt, men jeg setter pris på å være meg selv og lar ingenting endre på min personlighet eller måte å være på.

En skulle nesten tro at Al-Kasim gjorde et poeng ut av å leve nøkternt. For naboene er han bare en eldre mann som ofte har besøk av barn og barnebarn. Telefonen hans ringer.

– Inshallah, inshallah.

Han snakker i fem minutter og legger på. Det var sønnen. Nå må han gå. Det blåser friskt i oljebyen.

På kveldsflyet tilbake til Oslo er det mørke bakkelandskapet opplyst av gatelykter. Et uendelig antall kilometer med infrastruktur. Svingete veier som jobber seg innover i landskapet, selv der nesten ingen bor. Slik er det i Norge. Mye takket være en mann hvis fortrinn var å være på rett sted til rett tid.