Ut og redde verden

Det sitter en gutt på St. Hanshaugen og fryser. SOS-barnebyers kampanjevideo spres som ild i tørt gress på sosiale medier. Vil de forbipasserende hjelpe?

Halvveis i videoen kan vi puste lettet ut: Alle velger å tilby den frysende gutten jakka si. Nordmenn er faktisk gode på bunnen. Men hva skjer når den hutrende gutten er på flukt i Midtøsten? Hva skjer når det er jordkloden vi må hjelpe fordi klimaet går ad undas? Mange blir passive og klarer ikke å engasjere seg. Men noen bruker sitt eget liv til å gjøre en forskjell for alle. Hvorfor det?

– Altså, verden er jo helt på jordet.

Sigmund Hegstad, leder for Framtiden i våre henders studentlag i Oslo sukker i kontorstolen. Et uavklart antall yuccapalmer gir en fornemmelse av jungel i det ellers sterile lokalet i Oslo sentrum. Det samme gjør kjøkkenøya som for anledningen er dekket av grønnsaker. Økologiske, selvsagt.

Hegstad tror ikke nordmenn er i stand til å engasjere seg i noe som ikke kan relateres til deres egen hverdag.

– I SOS-barnebyers kampanje var det en liten hvit gutt som vi føler er en av våre. Det finnes veldig mange fattige mennesker på gata i Norge som også fryser, men disse finner vi unnskyldninger for å ikke hjelpe. «De er egentlig her for å lure oss» er kanskje det jeg hører oftest, sier han oppgitt.

Han føler at nordmenn har en tendens til å sette på seg skylapper når det er snakk om fattigdom i eget land.

– Nordmenn klarer egentlig bare å forstå fattigdom som noe fiktivt.

Jens Saugstad er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han mener valget om å hjelpe gutten på benken på St. Hanshaugen er fundamentalt annerledes enn valget om å hjelpe lidende barn utenfor Norges grenser.

– Når du møter et barn som fryser på St. Hanshaugen, er du den eneste som kan hjelpe det barnet, til liten personlig omkostning. Når det er et barn i tredje verden som lider, så er det ett av millioner av barn og det er mange aktører som kan gripe inn.

Hos Framtiden i våre hender er Hegstad på vei ut for å dele ut flygeblad med to fattige tilreisende han har ansatt som hjelp for anledningen. De pakker seg inn i matchende jakker med logo på ryggen og strener mot Blindern for å overbevise studentene om å spise mindre kjøtt. Hans to medhjelpere trasker lystig ved siden av ham, og ingen ser ut til å bry seg om det kjølige februarregnet som dusker ned rundt dem. Hegstad er leder og foreløpig eneste medlem av aksjonsgruppa til studentlaget i Oslo.

– Jeg håper flere velger å bli med etter hvert, ler han.

For Hegstad var det ikke et valg, det var en nødvendighet. Han tilbrakte de første årene som ung voksen i utlandet, og da han kom hjem til Norge, var det ingen tvil om hva han ville bruke livet sitt på. Han ble umiddelbart aktiv i Framtiden i våre hender.

– Jeg gikk på videregående i Toronto, og på den tiden koblet jeg ikke eget forbruk og livsstil med de store globale spørsmålene. Alt jeg gjør nå er et virkemiddel for å dytte verden i den retningen jeg vil at verden skal gå i. Jeg tror ikke at jeg kan redde verden alene, men jeg føler likevel ikke at jeg kan stå på sidelinjen og se på at mennesker lar verden gå i feil retning.

Cecilie Kløvstad i TNS Gallup utførte i sommer en kvalitativ undersøkelse blant et utvalg ungdom i Norge.

– Ungdommene vi intervjuet, ønsket å bli ferdig med utdanningen så fort som mulig, komme ut i jobb og tjene gode penger slik at de kan opprettholde en høy levestandard. Vi påstår at det er en materialistisk dreining, som er mer ytrestyrt enn indrestyrt, sier Kløvstad.

Den omfattende undersøkelsen Norsk Monitor har målt norske verdier og holdninger annethvert år siden 1985. Den viser at de unge er mer materialistiske enn de eldre, en trend som har holdt seg stabil siden midt på 80-tallet. Selv om utviklingen i Norge som helhet har gått mer i retning av idealistiske verdier, trekker de unge lengst i materialistisk retning. De er opptatt av anskaffelser, forbruk og inntekt.

TNS gallup gjennomfører i tillegg en stor, årlig undersøkelse som ifølge Kløvstad viser en verdidreining blant ungdom mot høyre.

– Unge mennesker er generelt høyrevridde, det har de vært over lengre tid, men det blir mer av det. De blir mer radikale når de utdanner seg. Det handler kanskje om at kunnskap gir tvil og refleksjon.

«The peacekeeping machine» Jan Egeland er selve symbolet på internasjonal solidaritet og engasjement. Egeland er generalsekretær i Flyktninghjelpen og har tidligere vært visegeneralsekretær for humanitære saker i FN og Europadirektør i Human Rights Watch. I studietiden var han leder for Amnesty Norge og nestleder i Amnesty International og hadde opptil hundre reisedøgn i året.

– Skiller studentgenerasjonen i dag seg fra tidligere generasjoner i negativ retning?

– Nei, jeg tror det er nokså likt. Jeg brukte store deler av studietiden min på Amnesty, og jeg ser jo tilsvarende typer nå. Når jeg holder foredrag på rekrutteringsdager på universitetet, er det alltid folk som vil opp og snakke om hvordan de kan få jobb i humanitære organisasjoner, og hvordan de kan organisere seg i menneskerettsarbeid.

– Er vi, som befolkning, mindre idealistiske i dag enn før? Klarer vi ikke strekke empatien vår lenger enn Norges grenser?

– Jeg tror ikke vi er mindre sjenerøse enn før. Jeg ser stor idealisme og vilje til å hjelpe dem som har minst, når jeg er ute og reiser, blant både yngre og eldre i ulike deler av landet. Problemet er at det fortsatt er for tilfeldig hva vi engasjerer oss i. Med mer utdanning, informasjon og kunnskap burde vi ha bedre forutsetninger til å forstå hva som er store og små problemer i verden.

– Hva er det som gjør at noen klarer å engasjere seg så voldsomt i klima, flyktningspørsmål eller dyrevern, mens andre ikke klarer det?

– Jeg tror det handler om følelsen av å lykkes med det man gjør. Også må man ha en indre driv – en tro på seg selv.

Egeland er usikker på om evnen og viljen til å dele tid og ressurser har økt med vår rikdom og kunnskap.

– Jeg tror min mormor, minstepensjonisten, ga en større andel av sitt overskudd enn det jeg gjør, som er adskillig rikere. Det er et viktig tankekors. Jeg synes kanskje mange kunne vært mye rausere.

Hilde Kirkebøen i Kirkens Bymisjon tror mange føler avmakt i møte med globale utfordringer.

– Spesielt når det gjelder fattige tilreisende. Det er et generelt utviklingstrekk i samfunnet at det er mindre idealisme hos folk flest nå. De har mindre tid og mindre dugnadsånd.

Men Kirkebøen tror trenden er i ferd med å snu. Kirkens Bymisjon opplever stor pågang til sine arrangementer.

– Spiller politisk tilknytning en rolle?

– Ja. Venstresiden er mer idealistiske. Dette henger sammen med verdier og holdninger. En reinspikka FrP’er tenker nok i større grad at folk får klare seg selv, sier hun.

Søndag 6. oktober, 2013. 22 år gamle Inga Nymo Riseth fra Narvik står på Gardermoen med en stor, lilla ryggsekk. I sekken har hun en bachelorgrad i Internasjonale miljø- og utviklingstudier ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. I hånda har hun flybilletten. Oslo – Istanbul – Beirut. Foran seg har hun tre måneder med solidaritetsarbeid i en flyktningleir i Libanon.

Nå sitter Riseth lent over et langbord i lyst tre hos Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH), hvor hun er medlem av informasjonskomiteen. Inga jobber i tillegg med informasjonsarbeid i Palestinakomiteen, i støttekomiteen for Vest-Sahara og tar enkeltemner på Blindern.

Riseth forteller at mye av drivkraften bak arbeidet hennes i SAIH er at hun ser resultater av arbeidet de gjør.

– Det er veldig motiverende. Vi har fått mye publisitet gjennom kampanjene våre, og derfor også skapt mye debatt rundt bistand, sier hun.

For Riseth er det også viktig å kunne relatere til det hun jobber med, enten det er i SAIH eller i Palestinakomiteen. Turen til Libanon, hvor hun bodde i flyktningleir, endret henne – hun har vært der og følt lidelsene på nært hold.

– Det er på en måte mine venner jeg hjelper. Det ligger veldig nært for meg, forteller hun, litt blank i øynene.

Så hva er det som gjør at noen engasjerer seg og andre ikke gjør det? Har de rett og slett større empati?

Thomas Schubert er professor i sosialpsykologi ved Universitet i Oslo. Han mener at man ikke kan koble grad av empati direkte til grad av frivillighet og idealisme.

– Den slutningen ville jeg ikke ha trukket. Hvis du mener den empatiske personen tar perspektivet til de som lider i andre land og ser deres behov, kan du like gjerne snu argumentet. Personen kan ta inn over seg perspektivet til majoriteten – som ikke er idealistiske. Hvis majoriteten er mest opptatt av interne anliggender i hjemlandet, vil den empatiske ta dette perspektivet.

Schubert tror empati kan være en del av forklaringen, men langt fra hele.

– Det er større sannsynlighet for at et empatisk menneske vil føle for mennesker og dyr som lider, men det forklarer ikke hvorfor noen er i stand til å vie livet sitt til idealisme.

Han tror grunnen til at noen studenter bruker mye tid på frivillig, idealistisk arbeid, henger sammen med målene og idealene de vokste opp med og utviklet i løpet av ungdomstiden.

Tanken om at idealisme falmer over tid, at vi blir mer realistiske og kyniske som voksne, mener Schubert er en naturlig del av livet.

– Når vi er studenter, er vi ikke bundet av forpliktelser som følger av familie og arbeid. Da kan vi vie mye tid og ressurser til det vi bryr oss om. Empati kan være en del av det, men jeg tror ikke det er noe i hjernen som endres når vi runder 35 år, som gjør at vi ser annerledes på samfunnet. Vi har rett og slett mindre tid – det er ikke et spørsmål om psykologisk utvikling.

Lukten av hundefôr og nytrukken kaffe brer seg i hundehuset på gården til Foreningen for omplassering av dyr. Ute ligger tåka som et slør over de hvite småhusene på Klemetsrud i Oslo og gjør det nærmest umulig å se dem. Sindre Engen jobber fulltid på FOD-gården. Han stikker hånda gjennom buret for å gi en godbit til en av de mest ivrige beboerne, en dalmatiner ved navn Max.

– Det var egentlig veldig tilfeldig at det ble dyr. Jeg tror det har en sammenheng med at det var noe hele familien drev med, sier Engen mens en logrende hund kommer labbende mot ham.

Felles for miljøverner Hegstad, Riseth i SAIH og dyrevenn Engen er at familien har spilt en stor rolle for deres engasjement. De kommer alle fra hjem hvor idealistiske holdninger har vært en like naturlig del av oppveksten som å lære å sykle.

For familien Engen var det nemlig ikke gullrekka, søndagsmiddagen eller den sporadiske kinoturen som var samlingspunktet. Både moren og søsteren til Sindre jobber sammen med ham på FOD-gården. Det har de gjort i nesten 15 år.

Engen har en master i jus, men også her kom dyra i første rekke. Hundene og kattene på gården ble derfor hans kollokviegruppe.

– Jeg deltok på forelesninger, og deretter dro jeg tilbake hit, sier han.

Engen fikk imidlertid bruk for engasjementet sitt i utdanningen da han skrev mastergrad om straffeforfølgning av brudd på dyrevelferdsloven.

Han lukker opp døra til kattehuset og blir møtt av en kakofoni av mjauing. En katt kommer spankulerende med forførende skritt i håp om å bli løftet opp, mens en vag during kommer fra kontorkatten Ole, som ligger til venstre for inngangsdøren. Sindre setter seg ned på huk og klapper forførersken.

– Hun her ble matet av en snill gammel dame før hun kom hit. Et godt eksempel på realistisk, men allikevel betydningsfullt engasjement.