Poesi og praksis

Helt siden Ali Esbati (37) lærte seg selv å lese som treåring, har han vært svak for litteratur som kondenserer følelser.

BOKHYLLA:

Ali Esbati

  • I permisjon fra jobben i Manifest Analyse for å møte i Riksdagen for Vänsterpartiet.
  • Har tidligere vært leder for Ung Vänster og jobbet som debattredaktør i Klassekampen.
  • Utdannet økonom fra Handelshögskolan i Stockholm.
  • Sonja Åkesson: Vara vit mans slav och helt andra dikter (2006)

    Da jeg begynte å skrive i avis, var det som anmelder av poesi. Jeg har alltid likt lyrikk, og jeg hadde mange ulike poesibøker å velge mellom. Best liker jeg den konkrete, moderne retningen. Jeg har ikke like mye til overs for det språkeksperimenterende som er til for eksperimentets skyld. Åkesson er fantastisk på den måten. Språket er fantastisk, det er stor og fin lyrikk. Det er kjøkkenbenkrealisme i poetisk form. Hun skriver om kjærlighet, og om at vilkårene for kjærligheten kan være for jævlige på grunn av samfunnet.

    Philip Roth: I married a communist (1998)

    Det er alltid en fantastisk følelse når man får lest en ordentlig bra roman. Denne leste jeg for syv-åtte år siden, og det er den første boken jeg leste av Roth. Boken handler om en mann som møter hard motstand i samfunnet, blir deformert av dette og går under etter et svik fra kona. Den gir et innblikk i den anti-kommunistiske perioden i USA. Den handler samtidig også om den jødiske diaspora og viser oss et bilde av jødisk liv. Amerikanske jøder var deltagere i mange progressive prosjekter, som for eksempel fagbevegelsen og altså den kommunistiske bevegelsen. Boken er veldig velskrevet, med en dempet humor som er typisk for Roth.

    Nina Hemmingsson: Mina vackra ögon (2011)

    Magasinet Galago har lenge vært et slags samlingspunkt for svenske serietegnere, og de har vist frem mange ulike utøvere gjennom årene. Nina Hemmingsson er en av dem. Arbeidet hennes stikker seg ut – hun er minst like morsom som alle de andre, men hun lager i tillegg tegninger som står seg uten ord. Som er helt fantastiske, synes jeg. Hun har en særegen strek. Dette er både stor kunst og helt genialt morsomt. Hun snur ting på hodet. Det er en viss likhet mellom denne typen serier og den poesien jeg liker best. Den samler – kondenserer – følelser, en historie. Det kan være en rute eller tre. Hun stiller ting opp mot hverandre og vrir ting til total absurditet.

    Mattias Gardell: Islamofobi (2010)

    Mattias Gardell er historiker og har tidligere gitt ut bøker om Egypt, et land han kjenner godt. Det er en ekstremt velskrevet bok om en av de mest framtredende eksemplene på rasisme i vår tid, nemlig islamofobi. Det er ikke bare religionskritikk. Alle burde lese den. Han skriver om hva islamofobi er og ikke er, han gir gode eksempler og setter det inn i en geopolitisk og historisk sammenheng. Han har mange bra eksempler. Den står seg bra også utenfor Sverige, selv om mange av eksemplene er hentet derfra. Han vitnet som sakkyndig i 22. juli-rettsaken, og i den norske utgivelsen er det en epilog knyttet opp mot dette.

    Katrine Kielos: Det enda könet (2012)

    Kielos er en veldig ung og ekstremt intelligent svensk skribent. Hun har vært en flittig spaltist og fungerende sjef for Aftonbladets lederavdeling. Hun er bare 30 år, så hun har rukket mye. Dette er hennes andre bok. Jeg er økonom selv og har lenge vært interessert i økonomivitenskapen og hvor defekt den egentlig er som samfunnsvitenskap. Det er en vitenskap som ikke tar hensyn til at vi lever i samfunn og fremfor alt maktrelasjoner. Denne boken tar fatt i et sentralt aspekt ved dette: Kjønn finnes ikke i teorien. Kielos skriver at Adam Smith snakker om den usynlige hånden som gir oss middag på bordet, men han glemte å påpeke at det var hans mor som satte den frem hver kveld. Og det tror jeg er veldig viktig.

    Lotta Elstad: Fellesskap fungerer 1: Om velferdsordningene våre og mytene som truer dem (2013)

    Elstads pamflett er utrolig faktarik, men samtidig veldig lett tilgjengelig, i et format som ligger mellom essay og en lang bok. Den diskuterer problemstillinger som ofte kommer opp i samfunnsdebatten, og tar for seg temaer som er preget av mange myter som opprettholdes, om og om igjen, av folk i samfunnseliten. For eksempel at vi ikke har råd til velferdsstaten, at folk har det for godt og ikke vil jobbe. Den lister opp punkt etter punkt og avkrefter mytene med fakta og statistikk. Det er også gitt rom for faktisk å prate med folk det gjelder, og for historiske tilbakeblikk. Den er skrevet for å mane til en mer fakta- og virkelighetsbasert politisk samtale, der man kan involvere flere enn synserne på Dagsnytt 18.