Fra vogga til graven

– Se! Her er en pins fra 1994 som jeg fant i lomma. Den er fra en konkurranse i Hundfjället i Sverige. Så gammel er denne dressen!

Thomas Heyerdahl og Simen Andresen smiler om kapp med hverandre etter at de har hoppa inn i de knæsje skidressene de har gravd frem fra skapet. 80-tallsdressene er mildt sagt trangere i stilen enn nåtidens baggy skidresser, og gutta er godt fornøyd med at de fremdeles passer.

De røde skia de skal ha på seg, ser ved første øyekast ut som barneski, men det er altså disse en og en halv meter korte skiparene de kjørte skiballett med for 20 år siden. Heyerdahl og Andresen tester ut bakken. Heyerdahls ski klabber og har på de første meterne sugd til seg all nysnøen.

– De skia her har jo ikke vært preppa på mange år. Jeg må ha noe smøring på for at jeg i det hele tatt skal komme nedover!

Den utdødde grenen skiballett handlet om å kjøre ned en bakke og gjøre triks og grasiøse bevegelser, ofte ved hjelp av stavene. Det var vanskelighetsgraden på triksene, og hvordan rutinen ble satt sammen, som avgjorde poengsummen. I starten var grenen bare lek og moro. Musikken ble valgt av utøverne selv og skulle stå i stil til det innøvde showet. Sangvalget var like sprikende som splitthoppa de gjennomførte.

– Jeg husker jeg hadde Pink Panther-sangen en gang. Også gikk det jo mye i Michael Jackson da, sier Andresen.

Sammen med skiballettkongen Rune Kristiansen var Heyerdahl og Andresen Norges beste utøvere innen vintergrenen. Skiballett var en offisiell fristilgren fra 1979. Til å begynne med konkurrerte utøverne gjerne i alle de tre fristilgrenene: kulekjøring, hopping og ballett. Vant du sammenlagt i alle tre øvelsene, var du kongen på haugen. Da Heyerdahl og Andresen begynte å kjøre på midten av 80-tallet, var det sammenlagtseieren de ville vinne. I OL i 1988 og 1992 var de tre fristilgrenene prøvegrener. Kulekjøring og fristil hopp ble godkjent, mens skiballett ble vraket og fikk aldri offisiell OL-status. Da skiballett ikke kom seg på OL-programmet, forsvant grenens popularitet.

– Det var snakk om å skifte navn til «acroski» og få inn en brattere bakke, for å gjøre det litt bedre egna som gren. Men det ble for knotete. Skiballett var jo en sær greie. Men det var veldig gøy, sier Heyerdahl og forteller at alpinistene syntes de var rare.

Så hvordan vurderer man hvilke idrettsgrener som skal komme med på OL-programmet? Og hvor kommer forslagene fra? Gerhard Heiberg, medlem av Den internasjonale olympiske komité, forklarer oss noen av kriteriene for at en ny idrettsgren skal komme inn i de gjeve vinterlekene.

– Hvem som helst kan komme med forslag til en ny idrettsgren i OL. Dette må imidlertid gå gjennom den nasjonale olympiske komiteen eller gjennom det internasjonale særforbund, som vil skrive forslaget ned, forklarer Heiberg.

Om vinteren forlanges det at grenen praktiseres i 35 land på fire kontinenter.

– I år har vi med hopp for kvinner. Kvinnene har bevist at de har nådd et visst sportslig nivå, og de har blitt mange nok. Det er også god konkurranse mellom utøverne, noe som er viktig, sier Heiberg.

Vinter-OL består av syv idretter. Sommer-OL har en begrensning på 28 øvelser, og det er ifølge Heiberg «sprengfullt». En stor konsekvens av for mange idretter er at det blir for dyrt for arrangørene. For mange øvelser kan også gjøre arrangementet uoversiktlig for publikum. Når en ny idrettsgren kommer inn på programmet, er det farvel til en annen gren.

– Nå holder vi på å se på noen nye, som skiorientering, hundekjøring og bandy. Disse grenene er det mange som vil ha med, men de må tilfredsstille kriteriene. Noen av kriteriene er at det er populært på TV. Det må være lett for tilskuere å følge med på skjermen og utenfor TV.

Skiorientering sliter litt med dette, og de jobber med å få det mer tilgjengelig, sier Heiberg.

Ungdommen har også en sterk stemme når nye øvelser skal inn på programmet.

– Vi prøver å følge med på hva ungdommen er opptatt av. Vi ser at det gjerne er de samme som følger med på OL hvert år, og vi trenger å få de unge til å følge med i større grad, sier Heiberg.

– Er det noen idrettsgrener du savner i vinter-OL?

– Nei, jeg savner ingen gamle OL-grener i vinter-OL, svarer Heiberg diplomatisk.

– Skiballett var interessant så lenge det varte, men nå har vi twintip. Vi får se hvordan den grenen klarer seg i Sotsji, sier Heiberg.

Aleksander Aurdal er en av totalt fem utøvere som drar til Sotsji for Norge i grenen slopestyle. Universitas snakker med Aurdal etter en av hans siste treninger i Trysil før han drar til Russland. Han beklager støyen i telefonen.

– Jeg kjører ned bakken nå mens jeg snakker med deg, skjønner du.

Aurdal har jobbet beinhardt i to år for å komme med og ble for et par uker siden tatt ut i tidenes første slopestyle-tropp til OL.

– Å komme med til OL er helt rått. Spesielt med tanke på at det er så mange nordmenn som har prøvd å komme til mesterskapet.

– Hvordan vil du beskrive slopestyle for folk som ikke vet hva det er?

– Det er en løype bestående av tre rails på toppen etterfulgt av tre eller fire hopp. I OL er det tre hopp. Så får man en score sammenlagt, som måler utførelse, stil og vanskelighetsgrad. Det er mye som spiller inn.

Internett har spilt en viktig rolle i å spre interesse for slopestyle og andre fristilgrener. Skal man dømme ut fra de 83 000 visningene av et skiballett-klipp på Youtube, kunne nettet også vært en god drahjelp for skiballetten om vi hadde vært like tilkobla på 80-tallet.

– Omtrent 50 prosent av sporten består i å ta bilder og filme, sier Aurdal om slopestyle.

– Det var sånn jeg skaffet meg et navn først. Neste år skal jeg fokusere mer på filming, for det er veldig gøy å gjøre opptak. De som betaler oss for å filme, er de som gjør at vi kan leve av sporten. Det blir litt vanskelig økonomisk om man bare kjører konkurranser, forklarer han.

Aurdal synes det er stas at Olympiatoppen og andre satser på slopestyle. Han tror grenen har kommet for å bli i OL.

– Slopestyle er spektakulært å se på. I Norge er det ikke så stort enda. Men seertallet på Winter X-Games viser hvor stor interessen har blitt. Jeg tror internasjonal media ser på en seier i X-Games som noe mye større enn en seier i for eksempel Tour de Ski.

Ifølge Aurdal er slopestyle sett på som en seriøs idrett – også blant alpinistene.

– De lurer på hvor vi trener og sånn. Vi er i bakken og herjer og koser oss. Men alpinistene er på plass klokka fem om morgenen, vi er ikke helt der enda. Vi drar i bakken når det åpner, sier han og blir i andre enden av linja litt borte i det han omringes av andre folk i skibakken.

All nysnøen har gjort føret i Tryvannsbakken ekstremt mykt. Vi finner en brattere bakke for at skiballettgutta skal få vist fram sine gamle kunster. Heyerdahl og Andresen begynner å konversere heftig på fagspråket. «Snowboard-turn», «helskru», «splitt» og «vogga» er noe av det det går i.

– Vogga er at du løfter deg opp på skia og vogger frem og tilbake mellom stavene, forklarer Heyerdahl, mens han, ja, vogger frem og tilbake mellom stavene. Vogga blir etterfulgt av en overveldende salto ved hjelp av de lange og stålharde aluminiumstavene.

– Jeg har ikke så feeling på vogga lenger, Simen, kommer det fra Heyerdahl. Andresen synes derimot det går overraskende bra.

Begge kjenner en viss nostalgi over å prøve ut triks de ikke har gjort på to tiår. Triksene sitter forunderlig lett, selv om det blir noen mislykkede landinger her og der.

Det var rene tilfeldigheter at det ble skiballett Heyerdahl satset på.

– I Oslo var det ikke så gode bakker, og det var veldig farlig å drive med de andre fristilgrenene uten skikkelige anlegg. Da vi forsøkte oss på å lage egne hopp i bakken, ble vi jaga, sier Heyerdahl og legger til at det ble til at de kjørte skiballett da de kom på landslaget.

Det ble altså aldri skiballett i de sagnsomsuste Lillehammer-lekene.

– Det var jo veldig kjipt. Vi må innrømme at vi var litt furtne under Lillehammer-OL, sier Heyerdahl.

Heyerdahl hadde året før, i 1993, konkurrert på Lillehammer, i det som ble døpt Ballettbakken. Bakken har fremdeles det navnet i dag, og nordmenn sykler årlig ned ballettbakken i Birkebeinerrittet.

Etter skiballettkarrieren begynte Heyerdahl som kommentator i NRK og kunne med det følge med på utøverne i kulekjøring han hadde reist rundt i verden og trent med. Andresen begynte å studere. Livet gikk videre. Men nå står Heyerdahl altså i bakken på Tryvann og gjør seg klar for en fotovennlig splitt.

– Da kjører jeg mot deg og sparker når jeg kommer bort.

Han renner ned, tar sats og hopper med skia ut til hver sin side og sneier fotografen.

– Der revna dressen!

Før vi drar, ber Heyerdahl og Andresen oss om at vi ikke må lage en seriøs reportasje om skiballett. De skal på ingen måte fremstå som bitre, avdanka skiballerinaer.

Medaljehåpet på twintip-ski, Aleksander Aurdal, synes det er synd at Heyerdahl og de andre fristilkjørerne ikke fikk den samme muligheten til å hoppe på ski som dagens fristilutøvere.

– Fristilkjørerne fra den tida har nok gjort en god jobb for oss. Nå er det vår jobb å føre det videre, sier Aurdal og lover at han skal gi alt i OL.