Tyske takter

Christoph Ransmayr – Morbus Kitahara (1995)

Jeg digger tysk litteratur. Alle på litteraturvitenskap skulle på død og liv skrive om litteratur fra USA og England. Jeg liker heller tysk litteratur, som ofte er voldsom, kreativ og sprø. Det er langt mer spennende enn sånne dølle nøkkelromaner fra USA, som Jonathan Frantzen og Philip Roth sysler med. Morbus Kitahara er en etterkrigsroman. Det er et eventyr, fra et helt makabert univers. Boka handler om Bering, en soldatsønn, Ambras, en straffange fra krigen, og Lily, datter av en flyktning. De befinner seg i en liten landsby i fjellet etter en stor krig, og dør til slutt i en brann på en øde øy i Stillehavet. Absurd, altså. Norsk litteratur blir dørgende kjedelig i forhold.

Hanne Ørstavik – Uke 43 (2002)

Det er veldig norsk å skrive introvert. Men Hanne Ørstavik gjør det på en veldig troverdig måte. Det brenner for Hanne Ørstavik. Hun ofrer seg fullstendig når hun skriver bøkene. Å sitte i et rom alene med en av bøkene hennes, er litt ekkelt. Det er ekkelt, fordi karakterene i bøkene hennes ødelegger seg selv med selvgranskning. Veldig deprimerte mennesker altså. Det er hyperrealisme, men bare tatt veldig langt. Mange misliker Ørstavik. Og hun kan være veldig pompøs og dramatisk. Som her i Uke 43 hvor hun skriver «og plutselig var det avgrunner overalt som hun kunne falle ned i». Det er litt kleint å lese, men jeg liker det.

Abo Rasul – The Cocka Hola Company (2001)

Denne boka er bare helt sinnssykt underholdende. Det er porno, det er drap, det er skandinavisk misantropi. En syretripp av galskap. Tirader om hvor galt samfunnet er. Det er Matias Faldbakken som skriver under pseudonymet Abo Rasul. Boka handler delvis om at kunsten ikke klarer å provosere lenger. Faldbakken har vel prøvd å provosere i boka, men det blir mest søtt. Boka blir en parodi på sånne kunstnere som skal provosere. Slike kunstnere som prøver å dele ut narkotika for eksempel. Det er vel ytterpunktene i litteraturen jeg fascineres av. Ørstavik og Abo Rasul er hvert sitt ytterpunkt. Jeg liker veldig godt forfatterne som tør å gjøre sin egen greie.

J. R. R. Tolkien – The Silmarillion (1977)

Denne boka er ganske avanserte greier. I hvert fall for en 16-17-åring, som jeg var da jeg leste den. Boka tar for seg hele verdens tilblivelse. Store saker. Jeg var vel en nerd, innser jeg nå. Ringenes Herre-universet var viktig for at jeg ble interessert i litteratur. The Silmarillion bidro også. Det er en sprikende bok, men den er veldig godt skrevet. Eller – det syntes jeg i hvert fall den gang. Uansett skriver Tolkien høyttravende kultur, men om det er kunst? Tja. Vanskelig å si.

Are Kalvø – Våre venner kinesarane (2007)

Denne boka handler om kinarestauranter i Norge. Den viser hvordan kinarestauranter har blitt en sentral del av norsk kultur. Folk går seg en søndagstur i skauen og prater skit på kinarestauranten etterpå. Boka viser fingeren til pretensiøse kulturfolk som tror kultur må planlegges, eller drives av det offentlige. For en Høyre-mann som meg er det forfriskende med et sånt markedsstyrt opplegg som kinarestauranter er. Kalvø beskriver restaurantene på en sympatisk måte. Dette er kanskje den boka jeg har valgt som både kulturelitistene og folk flest ville like å lese.

Charles Taylor – Hegel And Modern Society (1979)

Taylor bruker i denne boka filosofen Hegel til å si noe om vårt moderne samfunn. Men ideen er absurd. Hegel skrev om «verdensånden» som gjennomstrømmer alt. Hva pokker sier «verdensånden» om vår tid? Men det var Charles Taylor som fikk meg til å forstå viktigheten av fellesskapet, som ung liberalist. Du er den kulturen og det fellesskapet du vokser opp i. Noen høyrefolk har Ayn Rand på nattbordet. Jeg har Hegel.