Et liv i Melkeveien

– Jeg ser litt ut som en heks, synes du ikke, sier Gro Nylander.

Det er tidlig ettermiddag og lav høstsol skjærer gjennom de store glassvinduene i stua til Norges ammedronning på Høvik. Nå står hun og betrakter et bilde av seg selv, som ung mor på syttitallet. På bildet stirrer hun rett inn i kamera med et lurt smil. Hun holder sin nyfødte baby, og på hodet sitter en sort, tam due.

– Fuglen på hodet, og barnet på brystet. Det er vel sånn jeg er, apropos det du sa med at jeg jobber med både abort og amming, at det nesten er litt paradoksalt. Jeg synes det bildet fanger det jeg driver med ganske godt.

Hvis Gro Nylander ikke var direkte involvert i å lære moren din å amme, kan du være sikker på at hun i det minste kurset helsesøsteren hennes, eller utformet brosjyren som foreldrene dine fikk med seg hjem fra sykehuset da du ble født.

Det var en del av pakka som syttitallsfeminist. Men selv om det oppviglerske syttitallet er over, er ikke kampen for kvinners rettigheter det. Denne høsten har den pensjonsklare legen engasjert seg sterkt mot den nye regjeringens vedtak om å gi fastleger rett til å reservere seg mot å henvise kvinner til abort – også kjent som reservasjonsretten. Nylander har tidligere sittet i abortnemnda og mener abort og amming er to sider av samme sak.

– Abort er trist, men selv om jeg jobber med to vidt forskjellige områder, har de mye med hverandre å gjøre. Både amming og abort handler om omsorg.

Hun husker hvordan det var å leve i en tid da det å bli gravid utenfor ekteskapet var en katastrofe. Før abortloven kom i 1978, hadde hun venninner som var så desperate at de stakk strikkepinner inn i seg selv, eller latet som om de var gale for å få medisiner som gjorde at de aborterte.

– Jeg har utført mange aborter, og selv tatt abort. Kvinner må selv få bestemme hvor mange barn de skal ha, sier hun, og siterer kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller : «Vi elsker moderskapet, og vil det vel. Men i full frivillighet og under vårt eget ansvar.»

Kvelden før: Det er bekmørk ettermiddag på Blindern.

– Jeg er ekstremt opptatt, sier Nylander for å unnskylde at hun bare kan møte oss en halvtime i dag. Hun geleider oss gjennom korridorene på ammesenteret, hvor hun i disse dager er i ferd med å pakke ned kontoret sitt.

I eskene havner utallige permer og bøker, som alle dreier seg om samme emne: fødsel, spedbarn, amming, mor, barn. Men selv om 70-åringen formelt avgår med pensjon og må gi fra seg kontoret til noen andre, er hun langt fra ferdig som lege.

– Å være pensjonist for meg er å motta pensjon. Utover det har jeg aldri vært så opptatt som nå, sier hun, og tilføyer at hun stadig mottar faglige henvendelser, i tillegg til spørsmål fra folk som mener hun er en klok, gammel kone.

Hun hjelper også enkeltpersoner. Mødre som har snust henne opp og trenger hjelp og råd til amming. Men i dag er dette bare hjerteprosjekter, som hun kaller dem.

I tillegg har hun altså denne reservasjonsretten å tenke på. Da Nylander for et par uker siden ble invitert til Stortinget for å snakke om hvorfor hun er imot den, var sirkelen sluttet for den garva demonstranten.

– Det var selve prikken over i-en å snakke for Arbeiderpartiets kvinnegruppe, sier hun.

– Jeg er jo en gammel syttitallsfeminist, og har blitt innesperret og sluppet fri mange ganger i forbindelse med demonstrasjoner. Derfor opplevdes det så stort å bli invitert til Stortinget for å gi faglige råd og veiledning.

Men fortsatt er det først og fremst ammingen hun forbindes med. Helsemateriellet 70-åringen har laget om saken deles ut til fødende den dag i dag.

– Jeg fant en snutt av den prisbelønte filmen din «Bryst er best», og ...

– Du fant den lille snutten som ligger på Youtube, ja?

– Ja, og jeg må innrømme at jeg ble litt ... eller, det var så mye melk og babyer og bryst, jeg vet ikke om det er galt å si det, men ...

– Du syntes det var litt frastøtende?

- Ja, på en merkelig måte, det er liksom så fysisk.

– Haha, fysisk, ja! Det er helt forståelig, og du har vel ikke barn, regner jeg med? Jeg har jobbet med amming i flere tiår, og synes fremdeles det er rart. Men vi er pattedyr, og det må vi bare leve med, selv om det er fjernt fra det vi ellers er vant til å se rundt oss.

– Er det ikke rart at pupper er babymat samtidig som de har så enorm sex-appeal?

– Jeg synes det er rart, jo. Spesielt med tanke på at den lille knoppen er så forbudt å vise frem i offentligheten. Man kan liksom vise frem alt unntatt brystvorta, hvis det skjer er den en skandale! Visste du forresten at kvinnebrystet er hjemløst i norsk medisin? Det har ingen egen medisinsk seksjon, og blir for eksempel ofte henvist til mage-tarm.

Da Nylander flyttet til Oslo fra Nord-Norge på begynnelsen av 1960-tallet, ble hun med i Ammehjelpen. De skulle fremme opplysning rundt amming i et helsevesen med strenge regler rundt nyfødte.

– Amming ble regnet for å være noe man ikke gjorde mens folk så på. Dette står i sterk kontrast til dagens mødre som møtes på café, mens de ammer og drikker latte. Amming er blitt sosialt, det er noe man møtes for å gjøre.

Etter hvert kom hun inn på medisinstudiet, uten realkompetanse, men på særskilt grunnlag som følge av sitt engasjement. Endelig opplevde hun å bli hørt. Hun var blitt en fagperson, en med tyngde.

– Jeg ville endre praksisen på barselavdelingen. Det var jo så merkelig før i tiden, da mor ikke fikk lov til å ta på barnet før det var gått et døgn, og bare fikk holde det 20 minutter av gangen. Man var redd for bakterier. Barnet skulle ligge oppå dynen, ikke under.

– I dag kravler jo babyen rundt på brystet før det gjør noe annet, sier hun triumferende.

Og på Norges caféer sitter de ammende mødrene og skravler bak lattene med en selvsagt mine. Men ammekursene er like viktige nå som da, mener Nylander. Mange av mødrene til de 60 000 barna som fødes i Norge hvert år, opplever problemer i forbindelse med å skulle amme for første gang. Da trengs det bevisst og skolert helsepersonell, som kan geleide dem unna smerte og usikkerhet.

Tilbake i Høvik har Nylander møte med to andre leger om saken. Rundt kjøkkenbordet diskuterer de hvordan de skal markedsføre neste ammekurs for leger. Dagens leger vet åpenbart ikke nok om amming; det forrige kurset var så fullt at arrangørene måtte avvise noen. Blant medisinstudentene er det stor interesse, og mange blir ekstra interesserte når de skal ut i praksis, forteller Nylander. Da begynner de å tenke på alt de kan møte.

Hagen utenfor er full av fuglekasser og runde, velfødde kjøttmeis. Slyngplanter bukter seg langs innsiden av stueveggen. Barnetegninger, spill og bøker ligger pent stablet i en krok. Barnebarna bor i nabohuset, og en glassgang forbinder huset deres med besteforeldrene. Hun pleier å bli vekket av små barneføtter som kommer tassende. Selv fikk hun to egne barn og to «bonusbarn» hun fikkd a hun giftet seg med mannen sin.

Gro Nylander er mild og behagelig når hun snakker, men hun er likevel langt fra konvensjonell. I en kronikk i vår hevdet en småbarnsfar at hun tråkker på pappapermen ved å si at den forstyrrer ammingen. Nylander er egentlig en venstreside-dame, men akkurat her er hun faktisk enig med Høyre.

– Jasså, jeg skjønner at du har «googlet» litt, sier hun når vi tar opp pappaperm-debatten.

– Jeg prøvde å gjøre det selv her om dagen, men jeg ble litt nedstemt, det kom opp så mange ufine saker om meg. La det være sagt: Jeg er fullstendig for fars deltakelse i spedbarnsperioden. Men han vil aldri kunne erstatte mor. Med dagens ordning kan mor ende opp med så lite som 14 uker med permisjon. Jeg tror mange mødre er uforberedt på hvor knyttet de blir til barnet, og derfor må de være sikret ut ammeperioden, hvis de oppdager at de ønsker det.

Møtet går mot slutten, det er bare et par ting som skal ordnes. Selv om damene rundt kjøkkenbordet har nådd ut til store deles av Norges helsepersonell, finnes det likevel flere å kontakte. Men hvordan?

– Finnes det en Facebook-side for leger?

– For leger generelt?

– Ja, eller kan vi få tak i leger noe sted på Facebook?

Nylander lurer på dette med sosiale medier, sier hun til oss senere. I Sverige er det nemlig en svak nedgang i antall ammende, og hun mener det er mulig dagens generasjon er litt annerledes enn hennes.

– Dere er litt mer rastløse, og vil ha kontroll på tilværelsen. Man tar et par telefoner mens man ligger på sykehuset og har veer, etterpå legger man ut bildet av ungen på «face» og forteller alle hvor lykkelig man er. Amming er jo ekstremt tilgjengelig, men det innebærer samtidig at man må si ifra seg litt av kontrollen. Kroppen blir et matfat, sier hun.

– Sånn som du som syntes det var litt ekkelt med amming. Ha-ha, jeg måtte jo fortelle det til de to andre legene her.

Det begynner å bli kveld. Men før Nylander kan kaste oss på dør, er det én ting som gjenstår. Hun har nemlig lovet oss et innblikk i hvordan hun arbeider. Det ringer på døren.

– Kristine, ja! Hun er innkalt til ære for dere.

En nybakt mor kommer gående opp trappen. Med seg har hun sin lille sønn Ivar. Han er ti uker gammel, trøtt og snill. Han bæres opp i «tårnet», glasskarnappet som er Nylanders arbeidsrom. Det er innredet med en liten seng, bilder av mødre i forskjellige kulturer, tepper i ulike farger og bøker. En hjemmekoselig versjon av kontoret i Forskningsveien.

– Stakkars Kristine, hun føler vel at hun skal opp i en amme-eksamen nå. Men hun er jo blitt så flink til dette at det mer er en demonstrasjon av hvordan amming skal gjøres perfekt.

Nylander ser på idet småbarnsmoren legger barnet inntil brystet.

– Se, så fint han suger, helt av seg selv. Dette er jo den reneste reklame for småbarnstilværelsen – nå må du ikke gå hen og bli gravid, altså, sier hun og ser litt strengt på den kvinnelige journalisten.

– Visste du forresten at amming er miljøvennlig? Det må du få med!