HULEBOER: Det er ikke alt som er like gravalvorlig i studentpolitikken. Inspirasjonslapper, bilder av kronprinsparet og kondomgaver fra kollegene er obligatorisk kontorinventar.
HULEBOER: Det er ikke alt som er like gravalvorlig i studentpolitikken. Inspirasjonslapper, bilder av kronprinsparet og kondomgaver fra kollegene er obligatorisk kontorinventar.
ALLTID BEREDT: På kontoret til studentleder Gabrielle Legrand Gjerdset ligger tannbørsten klar.
ALLTID BEREDT: På kontoret til studentleder Gabrielle Legrand Gjerdset ligger tannbørsten klar.
MINGLEMESTER: Man lærer så mangt i studentpolitikken – deriblant å bygge nettverk over miniatyrmat og cava.
MINGLEMESTER: Man lærer så mangt i studentpolitikken – deriblant å bygge nettverk over miniatyrmat og cava.
PÅ GAMLE TRAKTER: – Du må passe på å ta ordentlig juleferie da, sier Emilie Langbråten Wilberg til studentpolitiker-kollega Eva Holthe Enoksen etter kveldsmøtet på Villa Eika.
PÅ GAMLE TRAKTER: – Du må passe på å ta ordentlig juleferie da, sier Emilie Langbråten Wilberg til studentpolitiker-kollega Eva Holthe Enoksen etter kveldsmøtet på Villa Eika.

Et bobleliv med konstant kontortid

Når jobben, vennene og fritida di handler om studentpolitikk, kan du fort miste perspektivet. Velkommen til nuddel-lobbyismens mørke bakside.

BÅDE OG: Å være studentpolitiker byr på alt fra høringsuttalelser og pressemeldinger, til litt hyggeligere ting, som cava.
BÅDE OG: Å være studentpolitiker byr på alt fra høringsuttalelser og pressemeldinger, til litt hyggeligere ting, som cava.

– Når venner spurte om jeg kunne henge, måtte jeg si: «Jeg kan om tre uker, fra seks til ni, men jeg gå klokka ni«.

Emilie Langbråten Wilberg (24) sitter på en av de høye barkrakkene på kaffebaren Trygve og gestikulerer halvt ivrig, halvt nølende. Da hun var internasjonalt ansvarlig i Arbeidsutvalget ved Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo (SP) forrige studieår ble det nemlig få kafébesøk. Alle private ærender måtte plottes inn i en felles Google-kalender.

Av én kollega i SP fikk Wilberg beskjed om å si ha det til vennene sine for et år. «For nå skal dere være på kontoret 24/7«.

BEDRE NÅ: – Det var så sinnssykt mye å gjøre, sier Emilie Langbråten Wilberg om tiden sin i Arbeidsutvalget. Nå er hun blitt flinkere til å prioritere, og har lært seg å «drite i ting».
BEDRE NÅ: – Det var så sinnssykt mye å gjøre, sier Emilie Langbråten Wilberg om tiden sin i Arbeidsutvalget. Nå er hun blitt flinkere til å prioritere, og har lært seg å «drite i ting».

Gabrielle Legrand Gjerdset (24) er leder for SP dette året og mener ukulturen som har oppstått blant tillitsvalgte er et stort problem.

– Men ikke i det nåværende Arbeidsutvalget, skynder hun seg å tilføye.

Der har det nemlig blitt luftet ut. Det kan være nødvendig i studentpolitikken: Bare det siste året har en SP-leder, en redaktør i studentavisa Under Dusken og en SBIO-leder blitt sykemeldt og/eller sluttet i sitt verv før tiden.

VERSTE VERVET: – Jeg gikk på trynet da jeg skjønte at studentene ikke brydde seg. Det er et veldig utakknemlig verv på mange måter, sier Emilie Langbråten Wilberg, studentpolitiker
VERSTE VERVET: – Jeg gikk på trynet da jeg skjønte at studentene ikke brydde seg. Det er et veldig utakknemlig verv på mange måter, sier Emilie Langbråten Wilberg, studentpolitiker

SBIO står for Studentforeningen ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Ja, det er mange akronymer ute og går i studentpolitikken. Og utvalg. Og høringer. Og andre ting som føles veldig viktige og selvsagte når man er midt oppe i det.

– Det var så sinnssykt mye å gjøre, sier Emilie Langbråten Wilberg om tiden sin i Arbeidsutvalget.

Verre ble det da hun skjønte at studentene ikke brydde seg.

– Da gikk jeg på trynet. Det er et veldig utakknemlig verv på mange måter, forteller Wilberg.

JOBB I HJEL: – Det er på en måte forventa at man skal slite seg ut, og at alle skal sitte på jobb til klokka elleve på kvelden, sier Gabrielle Legrand Gjerdset, studentleder
JOBB I HJEL: – Det er på en måte forventa at man skal slite seg ut, og at alle skal sitte på jobb til klokka elleve på kvelden, sier Gabrielle Legrand Gjerdset, studentleder

Hun unnskylder seg for at hun er så ivrig. 24-åringen synes dette er like viktig som det er vanskelig å snakke om. Det må ikke komme ut feil: det er jo så mye fint ved disse vervene også. Da Wilberg tiltrådte sitt verv, skulle hun redde verden og gjøre universitetet bedre for alle.

– Selvfølgelig skal man ha forventninger og strekke seg litt lengre, men det finnes en grense. Den har vi alle slitt veldig med å finne fordi vi har så lyst, sier hun.

For det ble fort om å gjøre å være lengst på kontoret. Og lengst ute på byen. Samtidig ville Wilberg jobbe hardt; hun måtte motbevise stereotypien om at studentpolitikken er rene «Gutteklubben grei» som drikker seg dritings på studentenes penger.

På kontoret Wilberg snakker om, i Villa Eika på Blindern, står to unge jenter bøyd foran en dataskjerm. SP-leder Gjerdset og Velferdstinget-leder Tone Vesterhus (23) er frustrerte over et svar de har fått på en kronikk de har hatt i Aftenposten.

Det er slike frustrasjoner de skal snakke med oss om i dag: de frustrasjonene som er en del av studentpolitiker-bobla. En boble der du henger med de samme folka du jobber med, og alle snakker og tenker studentpolitikk 24/7. Den bobla er det umulig å unngå å havne i, mener Gjerdset. Og der blir alt veldig viktig og presserende.

– Det er på en måte forventa at man skal slite seg ut og at alle skal sitte på jobb til klokka elleve på kvelden, sier Gjerdset.

– Det er litt sånn: Hvis du ikke har et sammenbrudd i løpet av året, så har du ikke gjort en god nok jobb, liksom. For å sette det veldig på spissen.

Men med et bevisst forhold til arbeidsmengde og arbeidsmiljø går det helt fint å være studentpolitiker, legger hun til.

De to studentlederne tror den største fella er å prioritere bort alt annet enn vervet. Det har de forsøkt å komme til livs. Vesterhus er opptatt av at Velferdstinget «ikke skal være hele livet«. Hun har vært bevisst på å beholde gamle venner utenfor «bobla«.

– Naturligvis vil det bli slik i mange studentorganisasjoner at man er veldig tett fordi man bruker mye tid sammen, sier hun.

– Men jeg tror det er lett å forveksle det å ha godt arbeidsmiljø med å være bestevenner.

Også SP-leder Gjerdset pleier å minne folk på hvor viktig det er ikke å miste kontakten med venner utenfor bobla. Noen ganger må hun gå mer fysisk til verks: Når arbeidsdagen synger på siste verset, hender det hun jager ut folk av kontoret.

– Hovedregelen er: hjem klokka fem, sier hun.

Skal vi tro psykolog Roald Bjørklund er det mangelen på slike hovedregler som fort blir problemet i studentpolitikken. Bjørklund er professor i arbeids- og organisasjonspsykologi ved UiO. Gjennom kurset han holder, jobber han tett med de studenttillitsvalgte på universitetet for å forberede dem på hva de har i vente. Problemet ligger ofte ikke hos personene selv, men hos organisasjonen de er en del av, mener han.

– Hovedgrunnen til at det blir for mye, er at organisasjonen ikke er godt nok utviklet, sier han.

Bjørklund understreker viktigheten av et godt organisasjonsmiljø, hvor alle tar vare på hverandre. Både på medlemmer og på ledere.

– Ingen er tjent med at noen arbeider seg i hjel, sier han.

Det er SP-leder Gjerdset enig i:

– Det er ikke forsvarlig å ha en stigende spiral med krav til hverandre. Det har jeg sagt klart i fra om til dem jeg jobber med også.

Vesterhus føler at hun som leder har et ansvar om hun ser at noen av de andre er slitne. Men mest ansvar har folk overfor seg selv.

– Jeg prøver å si ifra om noen har jobbet mye. Men man har i all hovedsak ansvar selv, sier hun.

Mange som går inn i studentorganisasjoner er ildsjeler, påpeker Bjørklund. De brenner hardt og jobber hardere for noe de vil. Men selv disse må begrenses, mener psykologen:

– Ildsjeler brenner ikke evig.

Selv om ildsjelen Emilie Langbråten Wilberg slukna en stund, er hun tent igjen nå. Med et forlegent blikk og en flau latter ramser jusstudenten opp alle vervene hun har i dag: Representant for Sosialdemokratene i Velferdstinget og i SP; styremedlem hos Sosialdemokratene; medlem i internasjonal komite i SP; leder av faglig komite for samfunnsvitenskapelige fag i NSO; NSO-representant i SAIHs styre.

Hun føler seg som en verv-hore, men har funnet nøkkelen til å sjonglere det hele: Hun har lært seg å prioritere. Og å drite i ting.

– Jeg veksler mellom å være kjempeengasjert og å være sånn «nå gidder jeg ikke mer,» sier hun.

– Det må jeg ærlig innrømme. Jeg må prioritere de sakene som er viktige for meg.

Hun håper hun kan gjøre ting lettere for fremtidige studentpolitikere ved å dele av sine erfaringer fra SP.

For BI-student Christophe Cunen-Classens (23) ble sortien fra studentlederrollen endelig. I september i år trakk han seg som leder for Studentforeningen ved BI, flere måneder før han egentlig skulle være ferdig. Han sier at det ikke hadde med arbeidsmengden å gjøre, men medgir at den var stor.

TIDKREVENDE: – Jeg brukte kanskje fem timer daglig fra januar til september, i tillegg til studier, sier Christophe Cunen-Classens, tidligere studentleder
TIDKREVENDE: – Jeg brukte kanskje fem timer daglig fra januar til september, i tillegg til studier, sier Christophe Cunen-Classens, tidligere studentleder

– Jeg brukte kanskje fem timer daglig fra januar til september, utenom i sommerferien, forteller han.

Når man skal være student i tillegg til alt snakket og e-postene og det interne arbeidet, blir det ofte lange, lange dager.

Akkurat det «interne arbeidet» mener den tidligere BI-lederen at kan være noe av det vanskeligste.

– Alle utenfor har lett for å se hva ledelsen samlet gjør. Internt er det mer tydelig hvem som gjør hva. Det kan utad virke som om alle gjør en god jobb, selv om det ikke ser slik ut innad, sier han.

Han vil ikke advare andre mot å stille til verv, og mener at det gir en viktig erfaring.

– Plussida er større enn minussida.

En mørk høstkveld på Villa Eika tidligere i semesteret står Gjerdset inne på kontoret med strømpebuksa på knærne, en kjøttbolle i munnen og ny-lakkede fingre som fyker over tastaturet. Om altfor få timer er det en fyrverkerifeiring på Chateau Neuf. Før hun skal dit, må hun rekke å skrive høringsskriv og sakspapir, og ordne seg på et eller annet vis. Pluss at hun altså må spise – hun regner med at en SP-leder ravende full på champis er et lite sjarmerende syn. Gjerdset har til og med glemt å låse døra inn til kontoret i det hun omtaler som «huset vårt«. Heldigvis gikk det bra, og ingen så SP-lederen i bare trusa, forteller hun på samme kontor senere på høsten.

– Det er dager hvor det bobler over av ting å gjøre og det føles litt som om hodet sprenges. Men så går det greit morgenen etter, forteller kontornabo Tone Vesterhus.

Akkurat i dag er det roligere tilstander på kontoret. Men en tannbørste i Gjerdsets bokhylle vitner om hvor hektisk det kan bli. Med tannbørsten i hylla og sminke i veska er det lett å være spontan. Også Vesterhus har lært seg å komme helskinnet gjennom dager der det koker.

– Jeg har opplevd en del ganger at alt har kommet på én gang. Da biter jeg meg i tunga og blir ferdig med det jeg skal gjøre fordi jeg ikke har noe valg. Og så går jeg inn til nestlederen min og får henne til å si «chill the fuck out, det går bra» og så går det bra, forteller hun.

Det er tross alt ikke verdens undergang om man ikke rekker å få ferdig den høringsuttalelsen som brorparten av norske studenter aldri kommet til lese.

– Man blir flinkere til å planlegge og å prioritere underveis, sier Vesterhus.

Nå er tiden for de harde prioriteringer snart forbi. Studentvervene er en høyst forbigående tilstand, og Vesterhus er ferdig som VT-leder i januar. Da er det ut av Villa Eika, der hun har tilbrakt to år som samskipnadskontakt og leder. Ut av bobla.

– Jeg synes det er skremmende å tenke på. Jeg har nesten bodd på Eika i to år, så jeg tror det blir kjemperart, sier hun.

Gjerdset skal fortsette helt til sommeren. Men det er langt borte; i dag pynter hun til julebord. For først er det heldigvis juleferie.

– Det skal bli godt, innrømmer SP-lederen overfor seg selv.