Kjærlighet gjør stum

ESSAY: *«I love you»* sa kjæresten min en av de første gangene han skulle si at han elsket meg. «I love you». Ikke «jeg elsker deg». Eh, unnskyld?

Jeg kjenner flere som tyr til engelsk når de skal sette ord på dype følelser. Norsken krøller seg i halsen, og ordene stokker seg lett når vi skal snakke om følelsene våre. Tre enkle ord som «jeg elsker deg» blir mye pinligere å uttale enn intrikate beskrivelser av ditt siste ligg.

Hvorfor er det slik?

Forsker i nordisk språk ved Universitetet i Oslo (UiO), Jan Terje Faarlund, mener det avhenger av kultur.

Han er selv fra ei lita bygd i Telemark, og kan bekrefte myten om at landsens menn nødig snakker om sitt indre sjelsliv i tide og utide.

– Vi vet jo at det finnes verb som heter «å elske», men vi bruker det aldri. Om det brukes på bygda, så vil jo ingen tro på det. Det er først når man kommer inn til byen og finner seg en kjæreste at man blir flinkere til å uttrykke følelsene sine.

Det er ikke bare kjærlighetserklæringer som fort stokker seg i munnen. For Ola Nordmann – glad i sin strenge intimsone og tausheten i fjellheimen – er det som regel ingen enkel sak å formidle hva man føler. Jeg vet selv at språket forsvinner for meg når følelsene trigges og heves som en gjærdeig i magen. Jeg har lest mange bøker, jeg skriver, jeg er vant med å diskutere. Men når følelsene buser inn klarer jeg ofte ikke å skille dem fra hverandre eller tolke dem tilstrekkelig til at det kan bli språk av dem.

Kanskje er det nettopp språket som er problemet?

Menneskespråket oppstod relativt plutselig som følge av en mutasjon som gjorde at hjernen kunne behandle mer abstrakte og kompliserte ting. Til da hadde det gått i kroppsspråk, grynt og snøft. Mer kompliserte samfunn og større flokker gjorde det viktigere å kunne kommunisere med flere mennesker og over lengre avstander. Da var det ikke nok med smil eller luse-plukk lenger.

Vi lagde oss et språk som kunne romme mer enn følelser. Endelig kunne man fortelle sin far hvor man hadde funnet de gode eplene, uten å måtte gå hele den strabasiøse veien tilbake for å vise ham hvor de befant seg. Men siden følelsene, i motsetning til eplestien, fortsatt kunne uttrykkes gjennom et kast med hodet eller et trekk på skulderen, ble de kanskje glemt og «etterlatt» i kroppsspråket?

Lingvist Faarlund synes dette er en interessant teori. Men som de fleste teorier innen språkforskning, er den vanskelig å bevise.

– Vi har blitt avhengig av språket fordi vi har blitt avhengig av ord som betyr noe eksakt. Derfor har vi kanskje også mistet måter å uttrykke følelser på og blitt dårligere på det, sier Faarlund.

Språkforskeren ber meg tenke på hvordan vi på et stadig større område i vårt sosiale liv ikke kan uttrykke oss gjennom kroppsspråket lenger. På e-post, SMS og sosiale medier har vi i utgangspunktet kun bokstaver å ty til for å uttrykke oss. Dette strekker åpenbart ikke til for følelsene – se bare på bruken av av smileys, eller «sånne kolon-greier», som språkforskeren kaller det. Snapchat, Skype og Instagram er alle teknologiske oppfinnelser som skal gjøre det enklere for oss å formidle følelser og sinnsstemninger til venner langt unna, gjennom kroppsspråket.

Metaforer er en annen løsning for å formilde følelser med språket – bare i dette essayet har vi vært innom følelser som «heves som en gjærdeig opp fra ingensteds».

Marit Lobben, postdoktor i psykolingvistikk ved UiO, sier metaforene utgjør en felles, konkret referanseramme.

– Å si at man for eksempel føler det som om man skal falle gjennom bakken når man forklarer hvor sjokkert man er, er noe de fleste vil forstå fordi vi alle bor på samme klode og kjenner til hvilke følelser fysiske hendelser kan vekke – som frykten ved å falle.

Språkforsker Faarlund påpeker at vi også kan ha følelser uten å ha ord for dem.

– Ta for eksempel «skadefryd», et ord de ikke har på engelsk. Men de vet hva det er likevel, sier han.

For ikke å snakke om uttrykket «å være glad i», som de ikke har på engelsk eller fransk. På disse språkene snakker man bare om å elske – uten at det behøver å bety at de har andre følelser enn oss nedover på kontinentet.

Lobben mener at nordmenns sparsommelige bruk av verbet «å elske» nettopp kommer av denne gradsforskjellen. Norske kjærlighetserklæringer på engelsk har dessuten en ytterligere forklaring.

– Vi tillegger ikke ord i andre språk samme verdi som vårt eget språk, fordi vi ikke klarer å være like mye tilstede i ordene, sier Lobbem.

– For å uttrykke følelser, for eksempel gjennom å si at man elsker noen, så er det ikke selve ordene som er vanskelige å si. Det er å være følelsesmessig tilstede i ordene som er vanskelig. Er man ikke det, så betyr ikke ordene noen verdens ting.

Er måten vi uttrykker følelser på kulturavhengig? Den amerikanske psykologen Paul Ekman ble verdenskjent da han påviste at vi som mennesker har en universell måte å uttrykke følelser på gjennom ansiktsuttrykk. Ikke-verbal kommunikasjon av følelser var lik i hele verden; et smil ble tolket som det samme uansett hvor Ekman reiste. Senere har feltarbeid vist at stammer i Afrika hadde liten forståelse for vestlige ansikter som uttrykte frykt, sorg og avsky – mens smilet ble gjenkjent overalt. Den kanadiske psykologi-professoren Lisa Feldman Barretts forskning viste at vi alle forstår følelser på eget vis, på bakgrunn av miljøet vi lever i, erfaringene vi har gjort oss gjennom livet og hvilken kultur vi kommer fra. Disse ulikhetene er større innenfor kulturer og kjønn enn mellom kulturer og kjønn.

De forskjellige følelsene er altså ikke hugget i stein, og problemene med å uttrykke dem er verken kjønnsbestemt eller forutsigbare. Hva du tror du føler, forandrer seg hele livet, avhengig av hvilken informasjon du får fra verden rundt deg, hvordan kroppen kjennes der og da, og av alt det du har lært om hvordan vi skal tolke følelser. Det som oppleves som sorg av en person, kan tolkes som tretthet av en annen. Kan man i det hele tatt vite om ordene betyr det samme for en annen person enn deg selv?

– Folk flest tror ofte at deres følelsesmessige opplevelser er unike og at andre ikke kan føle det samme som dem selv, sier Lobben.

– Men når folk formidler hva de føler, så vekker dette assosiasjoner til lytternes egne erfaringer og følelser.

For heldigvis skjønner de det. Moren din, bestevennen din, kjæresten din. De kjenner deg og kroppsspråket ditt. Det slitne blikket, det halvhjerta smilet. De ser det fordi de kjenner deg godt, men også fordi de er medmennesker med empati og speil-nevroner. Det er sånn vi er skapt.

– Om du er med noen som står deg nær, så kan rent språklige måter å uttrykke seg på fort bli overflødig, sier Faarlund.

Og så lenge flokken din forstår kroppsspråket ditt, er det kanskje ikke så farlig hva folk ellers vet om følelsene dine. Kanskje man ikke skal ta språket så alvorlig, og heller la kroppen tale for seg.

– Det å ta på noen er vel så uttrykksfullt som det å sette ord på ting. Det å ikke kunne uttrykke følelsene sine med ord trenger dermed ikke å være et problem, med mindre man er avhengig av å kommunisere med noen på lang avstand gjennom brev eller e-post, sier språkforskeren.

Advarselen er klar nok: Ikke flytt flere landegrenser fra noen du elsker – med mindre du er klar for at ditt romantiske liv skal begrense seg til gjærdeigmetaforer, smilefjes og kjærlighetserklæringer på engelsk.