Den motvillige spåmannen

PORTRETTET

På Kampen, øst i Oslo, står et blåmalt trehus. På gjerdet utenfor viser en værelefant vindretningen. Når verten lukker opp døra, er det ikke iført den sølvglinsende romdrakten fra Telenor-reklamen der han svever rundt i verdensrommet. Selv om det er fest i kveld.

Han rekker fram hånda.

– Jon Bing, sier han.

Bing-et fra professoren i rettsinformatikk lyder ikke ulikt en datamaskins signal om en vellykket programvareoppdatering.

Papegøyen Sara, oppkalt etter System for Analyse av Rettslige Avgjørelser, hilser oss med mjauing. Bakover i gangen står snabeldyrene på geledd.

Jon Bing er kjent for sine elefanter. Det begynte med et slips. Han hadde så mange slips med dyremotiver at han syntes han måtte begrense det til én art. Den distré, eksentriske og prisvinnende professoren valgte den kloke og trege elefanten.

I kveld har Bing invitert til den månedlige studentmiddagen, en årelang tradisjon. Verten serverer rødving og det han presenterer som Rudolf-gryte, et eksotisk innslag for de over tjue utvekslingsstudentene som er på besøk. Ved bordet sitter også den rødbrune abyssinerkatten Ada Augusta Lady of Lovelace – oppkalt etter verdens første programmerer – og følger med på samtalen.

– Jeg har gitt opp å prøve å forklare at jeg ikke spår inn i framtida, sier Bing.

Den godslige figuren retter seg opp i ryggen og mobiliserer et snev av strenghet.

– Det er en uinteressant øvelse.

Når man er en av Norges største og aller første datanerder, kan man slumpe til å si ting som virker forut for sin tid. NRK har et opptak fra 1970-tallet hvor Jon Bing uttaler at det kommer til å være en datamaskin i alle hjem om tretti år. Det ble ansett som pølsevev.

Nå indikerer skilpaddeforsøk at vi kan komme til å ha en dataskjerm på netthinna innen kort tid, opplyser Bing.

Den motvillige spåmannen er en unorsk forening av science fiction-forfatter, professor i rettsinformatikk og verdensromekspert. Kanskje er det egentlig en logisk kombinasjon:

– Siste mann var på månen i 1972, det er det samme året som e-postprotokollen ble innført på internett. Samtidig som man sluttet å reise utover i universet, begynte man å reise innover i informasjonens virkelighet, sier Bing.

I dag mener han at det er like spennende å surfe i cyberrommet som å reise til Mars.

Men det var dette unorske. På amerikansk vis inviterer Bing hver måned sine studenter hjem på middag og vin. Noen av dem som kommer i kveld, studerte under Bing på 1970-tallet. Den årelange tradisjonen synger på siste verset nå. Neste år går Bing av som professor. Han sliter med dårlig helse, og har begynt å trekke seg tilbake allerede, til papegøyen, katten, elefantene og kona – den tredje i rekken.

Men i kveld er det ham og studentene. Når Bing ikke selv sitter ved bordenden, tasser han rundt i rommet og snakker lavmælt med noen av de 35 gjestene som kommer innom i løpet av kvelden. Han er en samvittighetsfull, men litt tilbakeholden vert. Når man prater med ham, tar det noen ganger litt tid mellom setningene. Men så tar han seg i det, snakker videre og spør om studier, oppgaver og jobber.

På kontoret på Senter for rettsinformatikk, en grå hverdag noen dager før middagsselskapet, lyser et spill i 1980-tallsgrafikk fra Bings skjerm.

– Tidsfordriv, unnskylder han.

Rommet lukter av gamle bøker og eau de cologne. I den andre enden av kontoret står et lite utvalg av den bingske elefantbestanden. Ettersom Bings elefantforkjærlighet er blitt kjent, har folk gitt ham så mange elefanter at de nå må fordeles utover kontor og hjem.

– Jeg har vært utsatt for folk som har kommet med sin avdøde søsters samling av en flokk med 120 elefanter. Det er et tveegget sverd det derre der.

Han uttaler den siste setningen langsomt slik at den trønderske intonasjonen, som skriver seg fra en oppvekst i Trondheim, bryter igjennom.

Det er ikke elefantenes gode hukommelse som Bing kjenner seg igjen i. Snarere tvert imot. Riktignok kan Bing legge ut om alfanumeriske tabulatorer brukt til å beregne fordelingen i Representantenes hus i år 1900 ned til den sirligste detalj.

Men han er et surrehue.

– Jeg er distré, og det straffer seg alltid. Grunnen til at jeg begynte å studere juss var at jeg glemte å svare på en oppgave på en matematikkprøve på gymnaset. Dermed kom jeg ikke inn på arkitekturstudiet på NTH i Trondheim, som egentlig var planen.

Jusstudiet var imidlertid helt i tråd med familietradisjonen. Hele seks generasjoner før ham har vært jurister.

At Bings glemsomhet førte ham inn i jussen, og har hittil resultert i nesten 800 vitenskapelige arbeider. Han er én av tre nordmenn som har fått Den nordiske juristprisen. I tillegg har han et tjuetalls skjønnlitterære verk på samvittigheten. Et av dem er fortellingen om et bibliotekromskip som reiser til ulike planeter og løser konflikter ved hjelp av kunnskap i stedet for makt.

Skepsis til makt og tvangsmidler er et tema som går igjen i Bings liv og leven. Som barn ble han skremt av farens arbeid som politiadvokat.

– Jeg er veldig systemlojal, men synes strafferettspleien sviker. Den fører ikke til at folk blir bedre. Jeg ville synes det var veldig vondt å dømme folk til en straff jeg ikke tror hjelper dem. Derfor har jeg aldri søkt meg til strafferetten.

Da han gikk og ventet på avgangskaraktereren på jussen, var han ikke sikker på om han skulle få muligheten til å søke seg til noe som helst. Den systemlojale unge studenten var redd for å ha strøket på grunn av en feil. Derfor gikk han på Det norske teateret hver kveld.

Der så han Å miste eit romskip, et stykke han hadde skrevet i midten av tjueåra sammen med Tor Åge Bringsværd, og så for seg karriere som forfatter i stedet. Da eksamensresultatet kom viste det seg likevel at han var den nest beste på kullet, og verden lå for den ferske juristens føtter.

Som unggutt hadde Bing to planer: Å bli forsker og forfatter. Begge deler klarte han før han fylte tretti år.

Bing nevner Tor Åge i så godt som annenhver setning. «Bromancen» mellom de to tok til ved stiftelsen av Studentenes science fiction-forening på 1960-tallet. Under opptakten til månelandingen i 1967, kjøpte de billetter til månen.

– PanAm, som vi hadde kjøpt den av, gikk senere konkurs. Så vi har aldri fått innløst de billettene.

De to har likevel nok av eventyr på samvittigheten. Bing og Bringsværd har skrevet flere science fiction-bøker sammen, eller fabelprosa, som de kaller det. Fortsatt er de så uatskillelige at den ene ofte blir tatt for å være den andre.

– Vi lever med det, sier Bing.

– Jeg er vant til at flyvertinner huker seg ned ved siden av setet mitt og takker meg for den fine boka om sjøormen Ruffen, som Bringsværd har skrevet alene.

Bing liker ikke å gjøre folk forlegne, og har begynt å takke høflig. Bringsværd, på sin side, får ofte juridiske spørsmål som han svarer på med stor sikkerhet og autoritet.

Når de skriver bøker sammen, blir de enige om hver eneste setning. En framgangsmåte som ifølge Bing er så langdryg at den ikke kan anbefales.

Utenfor er det mørkt, stjernene lyser. Under oss blinker byen, i en blind logisk rytme. Om en annen planet vil ha den intelligente, surrete og utenomjordiske professoren tilbake når han går av med pensjon, så bor han her i Bøgata med Sara, Lady of Lovelace, elefantene og kona.