Campus-krønikene

Dag Solstad bruker helst ikke sitt eget liv i litteraturen. Bortsett fra livet som student.

– Jajaja, drita full. Jaja. Joda, det er riktig det!

Dag Solstad (71) sitter ved spisestuebordet i sitt hjem i Drammensveien 68. Sekstiåtter-forfatteren har lett en stund etter brillene sine. Nå myser han ned på en berømt scene fra Roman 1987: Studenten Fjord er skuffet over ikke å ha «fått fitte», har drukket seg dritings, sleper studenterlua etter seg på Karl Johan som ei bikkje og nektes adgang til Grand Café på nasjonaldagen.

– Det er autentisk, noe jeg tar fra mitt eget liv. Det er ikke så ofte jeg bruker mitt eget liv i litteraturen. Men dette er meg.

– Du frambød deg overfor studinene som en jevnbyrdig samtalepartner ved å ta på deg studenterlua på 17. mai?

– Står det det, ja? Jaha. Ja vel, jøss. Det må jeg si.

I retrospekt kan forfatteren fortelle at det ikke var tidenes beste sjekketriks.

Fittelengtende Fjord tilhører den siste generasjonen av den gammeldagse studenten, mener Solstad.

– Det er opprøret mot den rollen jeg prøver å beskrive. Før i tida gikk jo studentene på noe som het Studentersamfundet, som var en veldig intellektuell forsamling med foredrag og sånt, i dag har vel de færreste studentene vært utenfor diskoteket, så vidt jeg skjønner, sier forfatteren.

Solstad er opptatt av Blindern, sier han. Det er han ikke alene om.

Siden Arne Garborgs Bondestudentar har et utall forfattere skrevet om studentlivet og universitetet.

For hovedpersonen Geir Brevik i Solstads roman Irr! Grønt! framstår Blindern som en ruvende labyrint. På lesesalen i Sophus Bugges hus, hvor det står «STILLE» på veggene, lar Brevik seg forarge over de flittige studentene. Han definerer seg i motsetning til dem.

– Brevik hoster høyt på lesesalen for å provosere studentene?

Solstad, som nettopp har hostet kraftig, ser forvirret ut et øyeblikk, før han skjønner at det ikke er ham det er tale om denne gangen.

– Han hører ikke til der. Han oppfatter studentene som en usedvanlig flittig og lydig folkeferd. De er veldig tilpassede. Hvis jeg skulle identifisere meg med noen i Irr! Grønt!, er det med ham.

Solstad var heller ikke blant de flittigste studentene. Ifølge ham selv var han faktisk aldri noen student. Han tenkte mest på å bli forfatter, samtidig som han fikk med seg studentlivets fordeler – som å bo i studentbolig på Sogn med sin første kone og datter.

Mange av Solstads hovedpersoner fornærmer og bryter med det etablerte: De hoster på lesesalen, sprader dritings rundt på 17. mai og brøler på Theatercaféen.

– Jeg hadde vel et brøl inne i meg, da!

– Var det mange studenter som hadde det sånn?

– Ja, det tror jeg. Studietida er en veldig berikende periode, men enormt kunstig. Du er i en voksen alder, setter deg inn i ting på en intellektuell, refleksiv måte. Kanskje med et alvor som du aldri senere er borti. De fleste intellektuelle forfaller når de får seg en jobb.

I mange av Solstads bøker er det kanskje nettopp dét Blindern representerer: Et fiendtlig blikk på de flittige studentene i Irr! Grønt!, og et brøl mot konvensjonene i Roman 1987.

Men så, gradvis, blir studietida og Blindern et mentalt sted langt tilbake. Et sted for idealisme og nostalgi i Professor Andersens natt, og det samme – ispedd realfagsstudentenes sosiale klønethet – i Armand V.

I Armand V. sitter Armand og Paul vanligvis i hver sin ende av Fredrikke-kantina. Realistene dukket opp i sine hvite frakker og setter seg på den ene siden, mens humanistene setter seg i den andre. Når realisten Paul og humanisten Armand møtes, er det sistnevnte som får definere samtalene. Paul forsøker å vise at han også leser litteratur, og sier han liker Kafkas Prosessen.

– Paul Buer har satt seg inn i Prosessen med stort alvor, og han er ikke vant med bøker. Og så ler Armand av tolkningen hans. Han spør om Buer ikke har skjønt at Kafka var en spøkefugl.

– Kjenner du deg igjen i den belærende tonen?

– Ja, jeg kjenner meg veldig godt igjen. Men fordelen med å være snørrhoven, er at det er mulig å legge det av seg seinere i livet.

Når studentene drar til studenthytta, får realistene endelig sin revansj mot humanistenes snørrhovenhet. Realistene kan legge av seg det tilgjorte språket, og snakker om universet, datamaskiner og framtida der de ligger under stjernehimmelen i Nordmarka.

– Var det en hyttetur i Armand V.? Så mye man glemmer etter hvert, da. Ja, det stemmer! Det var veldig typisk studenter det der. Jeg mener selv jeg har vært der. Eller er det noe jeg dikter? Men jeg kan se for meg at jeg står og smører ski? Jeg er temmelig sikker på at jeg aldri har overnattet på den hytta.

Helene Uris campus er et sted som får fram det verste i de beste.

Helene Uri (48) brukte tjue år på å suge til seg språkkunnskap på Blindern. Hun har et titalls skjønnlitterære bøker på samvittigheten, men det er Blindern-boka De beste blant oss hun har solgt mest av og skal snakke med oss om her i leiligheten sin bak Slottet. Boka begynner på den store åpne plassen mellom HF og SV, og beveger seg inn i de mørke korridorene, der intrigene, sexen og forskningsjukset foregår.

– Er det en ambivalens her: Blindern er et åpent sted, hvor alle kan komme og studere, men samtidig er det et lukket sted?

– Så fint! Det er det aldri noen som har sagt. Det er helt riktig. Det er en kontrast som gjør det interessant å skrive om universitetet. Man har den påståtte åpenheten og objektiviteten, som skal prege alt – det faglige, men også det personalpolitiske. Man regner med at dette er de menneskene i Norge som har mest peiling på vitenskap, at man kan måle og veie ting og være objektive og nøytrale.

Uri ga ut Blindern-boka si etter å ha sluttet som førsteamanuensis etter en krangel med sjefen, like før hun egentlig skulle søke om opprykk til professor.

Døra til skriveværelset, hvor veggene er tapetsert med bokhyller, står på gløtt. Nå er dette arbeidsplassen hennes. I tillegg til en professorstilling på Markedshøyskolen.

– Mange sier at de likte boka mi. Da er det alltid De beste blant oss. Den lå på bestselgerlistene i over ett år, sier Uri.

Appellen ligger i gjenkjennelsen utenfor akademiske kretser, tror hun. At man ser noen av de samme mekanismene i alle typer arbeidsplasser, men mer konsentrert innen akademia. En tetthet av ærgjerrighet og seriøsitet.

Men også en kikkertendens: Mange hadde fått med seg at hun hadde sluttet, og lurte på hva som hadde skjedd.

– Så hva var det som skjedde?

– Du tror at jeg for første gang skal fortelle hva som skjedde, etter å ha blitt spurt om det tretti ganger?

Uri lener seg bakover og ler sarkastisk.

– Nei, det var en konflikt som jeg kjente at sjefen ikke var interessert i å løse. Det var den berømmelige dråpen, som gjorde at jeg valgte å bli forfatter på heltid.

Uri mener at det store problemet på Blindern ikke er baksnakking, men at man ikke snakker sammen.

– Men det er også hvisking i de mørke korridorene. Det er ambisiøse mennesker, konkurransemennesker som har kommet ganske langt. Når ingen slutter, er jo det å be om trøbbel!

Hun legger til at dette ikke er noe som er spesielt for Blindern, men at handlingen i De beste blant oss kunne ha foregått hvor som helst. Slik sett fungerer universitetet mer som en kulisse i boka til Uri, enn det campusen gjør i bøkene til Solstad.

Sex og begjær er det mye av i Blindern-litteraturen. Uri mener imidlertid at universitetet først og fremst er et sted for romanser mellom studenter.

– HF er et dårlig sted for jenter. Da jeg gikk der var det et svært dårlig valg. Jeg valgte en mann som gikk på BI, og det lønte seg.

Hun ler ut i vestkantleiligheten.

– Men det må være hundre eksempler på romanser mellom ansatte og studenter?

– Ja, det er klart. Og det er det mange av Blindern-bøkene handler om. Det skjønner jeg, det er jo noe tiltrekkende. Folk som velger å studere er vel tiltrukket av kunnskap og klokskap. Et helt lyttende auditorium er jo sexy i seg selv! Særlig i en tradisjonell relasjon mellom mannlig professor og kvinnelig beundrende student. Men jeg har tro på menneskeheten og håper at menn også beundrer klokskap hos kvinner.

– I år er det vel tretti år siden du begynte å studere?

– Å, herremin! Kjære ... Uff! Å, gurimeg, det har du helt rett i.

Uri smiler skjelmsk. Selv om det er lenge siden, husker hun den enorme gleden ved å kunne studere kun ett fag.

– Jeg tror at kjærligheten min til faget er tydelig i De beste blant oss. Den kjærligheten finner du også hos alle romanpersonene. Onde og gode.

Espen Haavardsholm kom ikke utenom Blindern.

Lenge før Knausgårds Min kamp, skrev Espen Haavardsholm (68) sin selvbiografiske roman Tjue. Den kunne ikke ha vært skrevet fra noe annet sted enn Blindern, ifølge forfatteren.

– Blindern er vel en del av livet til ganske mange nordmenn, også mitt, sier Haavardsholm.

– Universitetet preget meg som intellektuell. Det er et interessant sted, fordi folk kommer hit fra hele landet. Det er spennende sosialt, menneskelig og litterært, sier han.

Haavardsholm tok artium i 1963 og hovedfag i 1977. I løpet av de fjorten åra var han gift to ganger, og fikk barn to ganger. Han ble forfatter og kritiker, og jobbet som lærer.

– Men jeg vendte hele tida tilbake til Blindern, og jeg fullførte studiene.

Haavardsholm smiler der han sitter ved et bord på kaféen i Niels Treschows hus. I Tjue ser han de nye bygningene på Blindern skyte i været. Verden, litteraturen og kvinnene ligger erobringsklare. Han fortaper seg i en fascinasjon for Kafka-sitatet «Bort herfra, det er mitt mål!»

– I det sitatet ligger det at vi syntes det var noe uutholdelig over dagens verden, den verdenen vi vokste opp i under terrorbalansen.

Forfatteren beskriver følelsen av at det når som helst kunne bryte ut en kjernefysisk krig.

– Samtidig var det en veldig urettferdig verden hvor noen levde i overflod. Vi var fulle av aggresjon mot dem som hadde makt i samfunnet. Vi var fulle av pigger, men vi hadde ikke noen særlige ideer om hvordan vi ville ha det i stedet.

For forfatteren var studieåra noen av de beste i hans liv. Som fersk student ble han med på å starte den sagnomsuste Profil-kretsen, som fungerte som et ekstra universitet for jyplingene som seinere skulle prege norsk litteratur.

I et rom vegg i vegg fra der vi sitter, pakket Profil-gjengen ned tidsskriftet de kuppet – Filologen – for snart femti år siden. De delte en aggresjon mot pavene som hersket i litteraturen. De gikk på møter hver onsdag på hybelen til Jan Erik Vold på Briskeby. De leste opp for hverandre. Lo av hverandre. Kritiserte hverandre sønder og sammen. Og støttet hverandre. I ettertid har Haavardsholm tenkt at det å være forfatter er et ensomt yrke, men at Profil-kretsen var et fint sted å begynne.

Selv kom Haavardsholm fra en akademikerfamilie i Oslo, hvor universitetsutdanning var en selvfølge. Men Profil-kretsen tilhørte den første generasjonen der alle kunne ta høyere utdanning.

– Jeg har hørt at det var to ting som skapte vår generasjon: P-pillen og Statens lånekasse. I kombinasjon gjorde disse at 60-tallet ble en eksplosjon.

Haavardsholm debuterte med novellesamlinga Tidevann i 1966. Da var han 21 år.

– Er det en større konsentrasjon av folk med forfatterambisjoner her på Blindern?

– Ja, og det er logisk. Det finnes jo en romantisk forestilling om at kunsten kommer ut av folkedypet, men de fleste kunstnere har godt av litt håndverksmessig kunnskap.

På lesesalen i Sophus Bugges hus står Haavardsholm og kikker i bokhyllene. Det er helt stille, bortsett fra forfatterens hvisking. Studentene er fremdeles et flittig og lydig folkeferd: Noen av dem ser irettesettende i vår retning.

Vi går ut på den store åpne plassen mellom SV og HF. Haavardsholm forsvinner ut av synsfeltet, men bærer Blindern med seg. Mennesker skrår over plassen i hver sin retning. Kanskje på vei til et uutgitt manuskript i hybelskuffen, en hyrdestund med en professor – eller bare bort herfra.