Han som sykler på vannet

– Vi trodde jo vi skulle forandre verden. Jeg synes synd på dem som aldri har hatt den følelsen, det må være jævla trist.

Pål Steigan, den tidligere kommunistlederen, er eldre nå. Med håret forsvant også noe av den urokkelige troen. Han kan ikke forandre alt, men han vil heller ikke sitte stille og se på at alt går som det går. Fra et bord innerst i en bar på Grünerløkka ser han rundt seg, på det han har skapt.

Da Steigan i 2002 presenterte planene for å bygge om Parkteatret til bar og konsertscene, ble han spurt av Høyre-lederen i bydelsutvalget om han hadde forandret seg mye siden han var ung og revolusjonær.

– Da jeg var ung trodde jeg at jeg kunne forandre verden. Nå tror jeg at jeg kanskje kan forandre Grünerløkka, svarte Steigan.

Siden den gang har den kommunistiske bedriftseieren rukket å havne i avisene med en lønnskonflikt med sine ansatte. De var egentlig ganske enige, men Steigan mener det skal rases litt mot sjefen. Nå går han ikledd bredbremmet hatt og Erna-blå genser bort til disken i Parkteatret. Eieren betaler for kaffen sin og hilser høflig.

Tidligere i høst kom hans selvbiografiske bok En folkefiende, om tiden som leder i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP(m-l)) på 70- og 80-tallet.

– Vi lagde det største maoistpartiet i Vesten, og det i et av de rikeste landa i vesten. Det var en innsats som kan sammenlignes med det å sykle på vannet.

I opprørsåret 1968 startet Oslo-gutten Steigan på historie ved universitetet i sin egen hjemby. Målet var å bli en bedre kommunist.

– Jeg deltok på masse møter, men jeg var vel på én forelesning i hele mitt studium. Jeg drev organisasjonsarbeid.

Han var ikke den eneste som «drev organisasjonsarbeid» på Blindern på denne tiden. I 1969 tok Rød Front kontrollen over Det norske studentersamfunn (DNS), med blant annet Steigans nærmeste meningsfelle, Tron Øgrim, som en av de viktigste talerne. Det store samfunnet skulle inn i det lille samfunnet. DNS ble et politisk verktøy i en mye større plan. Selv om Steigan ser at de nok drev det for langt, mener han dagens studentpolitikere har noe å lære.

– Det de gjør nå, er ganske pinglete. Tatt i betraktning det som skjer rundt oss, så er det totalt utilstrekkelig, sier han.

«Det som skjer rundt oss» gjør Steigan til en selverklært desperat optimist. Desperat fordi han mener den utnyttende kapitalismen kjører verden i grøfta. Vi er på toppen nå, og herfra går det bare én vei med dagens system.

– Den velstandsøkningen jeg har opplevd, vil ikke neste generasjon oppleve. En slik økning finner bare sted én gang i en nasjons historie. Dette haster. Jeg er tross alt far og bestefar, og jeg ser hvilken vei dette går, sier han.

– Men jeg tror det går an å skape bedre alternativer.

Etterpå skal han møte barnebarnet.

– Vi har en problemstilling vi skal diskutere. Å matche en 14-åring intellektuelt er ikke bare-bare, da må du være skjerpa, sier han.

Også i AKP-bevegelsens glansdager gjaldt det å være skjerpa i diskusjoner. Alle andre enn Steigan tok jo feil. Han har fremdeles harde uvenner fra den tiden. I enkelte kretser er «Pål Steigan» fremdeles et skjellsord, forteller han.

– Jeg er blitt spurt om jeg er like ille som før. Jeg svarte at jeg er verre, men på en mye bedre måte.

Nå hører han på argumenter, sier han. Ja, han strekker seg så langt som å innrømme at høyresiden kan ha noen gode tanker.

– Det er jo ungdommens privilegium å rase, men jeg skulle ønske jeg kunne sagt til guttungen jeg var: «Hold igjen litt, ta det litt med ro. Du veit ikke alt, og behøver ikke skjelle ut folk som er uenige med deg.»

Han raser kanskje ikke lenger, men det er fremdeles engasjement igjen i stemmen. Hendene hopper raskt fra det ene poenget til det andre. Øynene viker ikke, de er like sikre som han er. Pål Steigan er fortsatt kommunist.

Steigan og AKP(m-l) fant sine forbilder i Maos Kina, Pol Pots Kambodsja og Enver Hoxhas Albania. Som leder i det største maoistpartiet i Vesten fikk han audiens hos alle sine ideologiske foregangsmenn. Det har han måttet tåle mye kritikk for i ettertid. Spesielt besøket hos Pol Pot som ledet Røde Khmer i Kambodsja, og som har over to millioner menneskeliv på samvittigheten, har fått mange til å se rødt.

Steigan medgir at også AKP(m-l) kunne ta feil, men synes selv mye av kritikken er i overkant.

– Jeg har bare trykket en massemorder i hånda. Alle som sitter på det utgående Stortinget gikk inn for å drepe folk i Libya.

Han har også fått spørsmål om han ikke reagerte på det han så i Kambodsja.

– Vi så ikke noe massemord, vi så knapt nok soldater. Men i virkeligheten så blir du leda med ring i nesa langs en prikkete linje. Over haugen kan det godt være en konsentrasjonsleir uten at du veit om det. Det er veldig lett å bli forført, sier han.

Forførelsen falmet.

– Fyrtårnene slukna. Det var i grunn like bra, for de signaliserte oss rett inn på grunner og skjær. Kinesera tok feil, albanera tok feil, og når vi herma etter dem så repeterte vi deres feil.

Kanskje burde den unge kommunisten hørt bedre etter, da han som 21-åring møtte Mao Zedong.

– Det var noe riktig i det, da han sa til meg at vi skulle gå hjem OG gjøre våre egne greier. «Nei, nei, nei. Dere er unge, framtida tilhører dere», sa han til meg da jeg fortalte at vi var imponerte over dem.

Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene), som Steigan var leder for før AKP(m-l), fulgte rådet da de under EF-striden i ungdommelig overmot sendte brev til kommunistpartiet i Kina, hvis norgesambassadør hadde uttalt seg for samarbeidet, og ba dem «holde fingra av fatet».

– Vi var en ungdomsbevegelse i et bitte lite land på den andre sida av kloden, og så får vi beskjed tilbake om at de har tatt det til seg og instruert ambassadøren om ikke å si noe mer om det. Det var ganske tøft.

Noen ganger lar det seg faktisk gjøre, å sykle på vannet. Farfar Steigan har ikke tenkt til å lene seg tilbake helt ennå. Det haster jo nå.