Glir forbi

– Den mentale starten på dagen får jeg på toget. Ikke at jeg er noen bonde, men jeg liker å sitte og se på hvordan kornet utvikler seg, tenke «blir det en bra innhøsting?»

Steinar Olberg kikker ut på landskapet han har sett suse forbi to ganger hver dag i fire år nå. Morens Alzheimer har gjort det uaktuelt å flytte fra henne og Kløfta, til Oslo der han tar master ved høgskolen.

– Jeg og ruta mi hadde et turbulent forhold til å begynne med, sier Olberg.

Nå har han begynt å lene seg tilbake den halvtimen togturen varer. Sjekke nyheter og epost på Ipaden. Myse ut på jordene som endrer seg med årstidene. På strekningens mer urbane finale har han sett Barcode reise seg. Olberg forteller at erfarne reisende ikke gjør det. Reiser seg, altså.

– De som ikke er vant med togreiser vil helst sitte alene, og står heller. Sånn var det for meg også, men når jeg hadde reist mange nok ganger var jeg lei av å stå. Man kommer over den intimgrensa.

Fremme på Nationaltheatret stasjon strømmer de ut, pendlerne. En stille folkemasse beveger seg mot Høgskolen i morgenlyset. Steinar ser dem hver dag, vet akkurat hvem som skal til skolen hans. Han vet ikke om de andre tenker som ham:

– For meg er det nesten som en konkurranse å finne den mest effektive ruta. Komme fram først.

Helge Skivenes kunne så klart tatt bussen og byttet på Jernbanetorget. Da hadde han spart ti dyrebare morgenminutter.

– Men jeg foretrekker å ta trikken hele veien og bruke en halvtime på å få en god start på dagen. Det er en kosefaktor med i bildet, sier Skivenes, akkompagnert av 17-trikkens småknirk.

Masterstudenten mener han har en morgenrute som ligner litt på ham selv: «stor, behagelig og ganske treig». Det at han kan slå følge med kjæresten, hjelper også på.

Bergenseren tror Oslo-folk glemmer hvor bra kollektivtilbudet egentlig er. Hvem bryr seg vel om noen små forsinkelser, når man kan seile miljøvennlig gjennom byen mens man kikker på verden?

– Jeg liker å se på folk. En ting som er veldig tydelig er hvordan Oslo er en delt by. Forskjellene mellom øst og vest synes veldig godt på folkene som går av og på trikken.

Vel framme i vest kysser Skivenes og kjæresten farvel. Han har fast lesesalplass på Forskningsparken, men er ikke misunnelig på dem som bor i nærheten.

– Egentlig er jeg glad jeg ikke bor på Blindern Studenthjem. Da får du ingen overgangsfase på vei til studiene.

Kristian Vikene er på dypt vann to ganger hver eneste hverdag.

Fra senga i barndomshjemmet på Nesodden til pulten på Westerdals er det en times reise hver vei, til lands og til vanns. Men på Nesoddfergen er Vikene mer opptatt av væsken i kaffekoppen enn de flere hundre meterne med væske han har under føttene. Kaffe er redningen i tidlige morgenstunder som denne.

– De i kafeen kjenner meg, så noen ganger kan jeg få en kaffe og betale seinere. Når jeg har fått penger fra Lånekassa.

Vikenes slurper kaffe og titter på menneskene rundt seg. Sårbare morgentryner tett i tett, med motorduren som soundtrack.

– Det er herlig å sitte her med kaffen når sola skinner inn vinduet. Noen ganger er det sånn at du ikke vil komme fram til Aker Brygge, at du godt kunne ha sittet en time til, sier han.

De med mindre ro i sjelen har allerede stilt seg opp ved utgangen.

– Det er helt motsatt på vei hjem, da går det alltid for sakte.

Fergen klapper til kai.

– Da begynner dagen, sukker Vikene og følger køen ut, vekk fra stillheten på båten, mot den humpete og bråkete bussturen som skal ta ham til en ny skoledag.