Forelska i lærer´n

Kristin Halvorsen mener kunnskapskapitalen er det viktigste vi har. Bråker du med dem hun har ansvar for, kan det hende hun tar fram hagesaksa.

Publisert Sist oppdatert

Kristin Halvorsen

  • Kunnskapsminister
  • Født 2. september 1960 i Horten, datter av direktørfar og lærermor.
  • Partileder for SV 1997-2012
  • Ble Norges første kvinnelige finansminister 2005
  • Har vært stortingsrepresentant for SV siden 1989 (vara fra 1985) og sittet i en rekke stortingskomitéer.
  • Gift, to voksne barn. Bor på Grünerløkka i Oslo.

– Jeg følte absolutt at jeg burde sitte stille og holde helt kjeft. Men man blir jo engasjert.

Kristin Halvorsen har nettopp beskrevet livet som yngstemann i en studiegruppe på Blindern på 80-tallet, der eldste deltager var 20 år eldre enn henne og hadde doktorgrad. Halvorsen kom rett fra sitt barndoms Porsgrunn til spesialpedagogikk-studier i hovedstaden, og syntes alle medstudentene så ut som de kjente 100 000 fra før.

Men: «Man blir jo engasjert». En formulering som også er den korteste og kanskje mest presise versjonen av hvordan hun, en selverklært halvstudert røver, havna i denne sofaen på Kunnskapsdepartementet – som kunnskapsministeren sjæl.

– Når du er ung tenker du at studiene avgjør hele framtida, og for meg har det jo egentlig vært ganske motsatt, sier ministeren.

– Det kan kanskje være litt godt for studenter å høre om, at veiene ofte er litt mer krøllete enn det man tenker når man velger sitt første studium.

Krøll er kanskje ikke det ordet man forbinder med Kristin Halvorsen, dama selv meningsmotstanderne kaller for «grepa». Så gikk det også straka vegen da hun først forlot Blindern etter noen år med spesialpedagogikk og kriminologi, til fordel for luselønn på SVs partikontor. Neste stopp: Stortinget. Der ble hun medlem av finanskomitéen fordi «partiet ville ha en representant for de nye velgerne sine inn et sted det var makt».

– Og det … var egentlig litt tidlig. Det var veldig skummelt, sier hun.

Heldigvis var hun omgitt av erfarne folk.

– Det lærte jeg enormt mye av. Og det har jeg jo gjort, egentlig, hele veien.

Så nå sitter hun her i sofaen på Kunnskapsdepartementet, med ansvar for et felt hun mener er avgjørende både for landets retning og den enkeltes lykke. Men hun lener seg ikke altfor godt tilbake. Til høsten er det stortingsvalg, og etter åtte rødgrønne år er meningsmålingene for høstens stortingsvalg blåblå.

For noen minutter siden, da Halvorsen kom hastende inn fra NRK, «fem minutter forsinka, men til gjengjeld nysminka», advarte hun oss:

– Vi kan sitte på kontoret mitt, men det ser ut som innsida av håndveska mi.

Ut fra kontoret å dømme er Kristin Halvorsens håndveske pakka slik man kan forvent en sosialists håndveske: ganske ujålete og smått kaotisk. Halvorsen forsikrer om at hun egentlig har et system, altså. I sitt neste liv skal hun ha nok tid til å være så ryddig som hun egentlig er inne i seg. I dette livet får hun nøye seg med å fastslå at det i alle fall finnes et visst mønster i hennes politiske karriere.

– I sum har jeg gått samme retning, nemlig der makta er: penger og kunnskap. Så jeg følger etter makta, sier hun, og senker haka så blikket blir enda litt mer direkte.

At det blåser på toppene, gjør ikke noe for den kortluggede.

– Jeg var finansminister i fire år og fikk kjeft hundre ganger dagen. Nå er det bare ti, så det er et himmelrike for meg, sier Halvorsen fornøyd. Så retter hun kontant på jakka og legger til:

– Men jeg blir eitrandes sinna på vegne av dem jeg har ansvar for.

Dem er det mange av, nå som hun er som sjef for et område hun mener er helt avgjørende for oss alle.

– Det går det ikke an å argumentere mot engang – kunnskapskapitalen er det viktigste vi har, sier hun resolutt.

– Hva barna våre lærer kommer til å avgjøre om Norge er et godt land å bo i framover. Samtidig er det avgjørende for den enkeltes mulighet til å mestre tilværelsen og leve lykkelige liv.

Hun synes det er et privilegium å få jobbe intenst med det hun er mest opptatt av. Som for eksempel å hindre lærelysten i å slukne på ungdomsskolen. Da trengs lærere som kan gjøre faget så spennende at elevene glemmer tid og sted. Etter intervjuet skal hun dele ut Det Norske Videnskaps-Akademis lærerpris til en av dem.

– Jobben som kunnskapsminister innebærer trøkk hver eneste dag. Det er så utrolig mye engasjement. Det er ganske morsomt, det er de rareste folk jeg treffer i løpet av en arbeidsdag, sier Halvorsen.

Denne arbeidsdagen starta i Dublin, og har fem besøk utenfor departementet på agendaen. Mandagen etter skal hun til Trondheim.

– Da skal jeg besøke Moser-ekteparet, som forsker på disse gridcellene som vi har i hjernen og som hjelper oss å huske – det er kjempespennende, utrolig morsomt, sier hun.

Det skal vise seg den halvstuderte røveren synes det aller meste innen feltet sitt er kjempespennende, og at det gjelder å ikke gi henne anledning til å skjene helt ut i rent engasjement. Som nå, når hun fortsetter:

– Det er jo fantastisk, hvis vi finner ut mer om menneskers hukommelse. Både fordi det kan forebygge demens og sånn, men også hva angår læring, og for alle morgendagens studenter, hvis vi har mer kunnskap om hvordan vi kan, jeg holdt på å si, stimulere hjernen til å huske på de tingene som er viktige.

Når Halvorsen tar helga etter lærerprisoverrekkelsen i kveld, skal hun på dugnad i borettslaget sitt på Grünerløkka i Oslo, der hun bosatte seg mens bydelen ennå var nokså sliten. «Det der gjør du bare for å være politisk korrekt, tenk på barna dine», sa folk da. Etter noen år ble spørsmålet «hvordan kan du bo der, du som kaller deg sosialist?».

Borettslaget har i det minste fortsatt dugnad. Men en liten fugl har kvitret oss i øret at Halvorsens dugnadsinnsats var noe laber da hun ble satt til å male vinduskarmer i sønnens barnehage en gang på 90-tallet. Den anklagede kvitterer med en hjertelig latter.

– Jeg er egentlig et ganske praktisk menneske, så jeg blir fornærma hvis det der er ryktet mitt, sier hun.

– Jeg er for eksempel ganske farlig med hagesaks, for man kan få ut mye aggresjon ved å klippe busker. Plutselig kan buskene bli så korte at gartnergruppa kommer løpende.

På jobben hender det visstnok at hun lukker døra og banner og steiker litt. Det er bare det at ministerkontoret har vinduer ut mot gangen.

Vi veit jo at hun ikke kommer til å svare ja på dette spørsmålet, men blir man ikke ganske enkelt lei av å være politiker noen ganger?

– Det tar ikke slutt, sier Halvorsen, mer belærende enn resignert.

– Det er alltid noen som tenker «hvorfor gjorde de det ikke tidligere» og sånne ting. Altså, akkurat som om politikken tar slutt en gang? Som om det går an å si at nå lager vi flere studieplasser, bygger så og så mange boliger, og så om fire år er vi ferdig? Nei, dét går ikke, konstaterer hun fornøyd.

Man kan i det hele tatt få inntrykk av at hun er fornøyd med mye, denne dama: Ungdommen nå til dags er bedre enn noensinne («det har jeg statistikk på!»); å være kvinnelig politiker har alt i alt vært en fordel («man blir mer synlig, og dessuten lærte vi oss jo fort hersketeknikkene til eget bruk»); hun er kjempeheldig som har den jobben hun har («tenk å få jobbe så mye med noe så viktig!»).

Det er vel bare et tidsspørsmål før Trine Skei Grande sitter på trappa når jeg kommer om morran og forlanger å få teste kaffetrakteren.

– Nå ser jeg jo at det er mange som sikler på jobben min òg. Det er vel bare et tidsspørsmål før Trine Skei Grande sitter på trappa når jeg kommer om morran og forlanger å få teste kaffetrakteren, ler ministeren, og begynner å dosere om at de borgerlige sannsynligvis er skjelvne over forspranget de har på meningsmålingene akkurat nå.

Men hva hvis det blir regjeringsskifte?

– Da må jeg hjem og pusse vinduer, eller gjøre et eller annet utagerende.

– Og etterpå?

Hvis blikk kunne drepe, lå journalisten nå hardt skadet på gulvet.

– Nei, jeg regner med at noen kan ha bruk for en gammal finansminister og kunnskapsminister. Jeg har god ballast som sikkert kan komme til nytte et sted, sier hun.

Og ja, det stedet kan også være utenfor politikken.

– Men det jeg ikke kan tenke meg er å jobbe i et sånt kommunikasjonsselskap, PR-byråer og sånn. Jeg tror det ville vært veldig rart å påvirke andre som tar beslutninger, når du har tatt så mange beslutninger sjøl, sier hun, og gir oss en gylden mulighet til å introdusere han som har vært tilstede under hele intervjuet: Halvorsens nyansatte kommunikasjonsrådgiver, fersk overløper fra journalistikk til spinndoktorvirksomhet.

– Ja, Frank Gøran han går stille i dørene nå, humrer Halvorsen.

Frank Gøran er en av åtte kommunikasjonsfolk i Halvorsens stab. Hva hun skal med dem, er ikke like klinkende klart som budskapene hennes pleier å være. Kristin Halvorsen har fått priser for sine evner som kommunikator. På gangen har kommunikasjonsfolkene betrodd oss at de føler seg heldige som har en så «ekstremt proff» minister å ta seg av. Hun er så medietrent at det er vanskelig å få en eneste rampehistorie ut av henne.

– Jeg kan ikke skryte på meg at jeg har røyka hasj engang, sier ministeren, uten å virke så voldsomt lei for dét.

Hvordan Halvorsen har funnet fram til en stil der hun kan vifte bort ting med at hun tok for mye Møllers tran, er ikke godt å vite. Det har blitt litt prøving og feiling. For opplevelser i sistnevnte kategori har det nok hjulpet at hun er gift med en mediekyniker.

Ektemannen Charlo Halvorsen er underholdningsredaktør i NRK og har som motto at alt som står i media er feil inntil det motsatte er bevist.

De har to barn sammen, og har vært så gode på å skjerme familien at det mest juicy offentligheten vet om paret er at de begge het Halvorsen da de møttes som tenåringer. Da hadde hun allerede vært politisk aktiv i noen år, men så overhodet ikke for seg at det var det hun skulle vie livet sitt til.

– Det er mange tilfeldigheter, og handler ofte om å gripe de mulighetene man får, og ha folk rundt seg som støtter opp om det, sier hun.

For eksempel en mann som tar tabloidoppslag med knusende ro.

Hun har nettopp sett gjennom resultatet av en gang hun grep en sånn mulighet, forteller hun: den første TV-debatten hun var med på.

– Da snakka jeg med veldig tynn pipestemme. Det var ingenting der som skulle tilsi at jeg ble stortingsrepresentant, partileder, finansminister og kunnskapsminister, sier hun så smilehullet på høyre kinn blir enda dypere.

– Jeg tror på det med å ta utfordringer. Men jeg har grudd meg kvalm.

Hun forteller om turen hun måtte på da Sosialistisk Ungdom hadde krevd boikott av sørafrikansk malm på grunn av apartheid. Sauda smelteverk mente importstopp ville være kroken på døra for dem, og noen måtte reise dit og forsvare SUs standpunkt.

– «Vel, jeg kan ikke gå her i Oslo og være brei i kjeften, men ikke tørre å stille opp der det svir,» tenkte jeg. Men jeg husker at jeg grudde meg så fælt på veien opp, at jeg ba til Gud om at flyet skulle dette ned.

Hun gruer seg fortsatt, men bare sånn at hun skjerper seg.

Apropos skjerping må jo spørsmålet stilles, på tampen av våre tilmålte minutter.

– Er du blitt bedre på dugnad?

Rå latter denne gangen. Og ikke et snev av pipestemme når hun forklarer at greia på barnehagedugnaden var at han som hun skulle male sammen med, var så skjelven på hånda. Det var av ren solidaritet at hun skravla i stedet. De to arbeidsmakkerne, en forfatter og en politiker, benyttet dessuten anledningen til å løse kulturelle og politiske spørsmål.

Politikken tar jo ikke slutt.

Powered by Labrador CMS