Jævlig vakkert og sant

Oscar Wilde overbeviste Per Fugelli om at man må lyve for å snakke sant.

Brave New World (1932) av Aldous Huxley

Av og til får jeg beviser på at, ja faen: jeg begynner å bli en gammel mann. Et slikt bevis kommer når jeg spør studenter på forelesningene i samfunnsmedisin hvem som har lest Brave New World, og det sitter 150 studenter med hendene nede. For meg har dette vært en lærebok. Verden har blitt til én, den ultimate velferdsstat der alt er perfekt. Her finnes ikke faenskap, sykdom, konflikt eller ubehagelig død. Borgerne er programmert til helseriktig livsstil. Men så er det én, The Savage, som har sluppet unna denne kollektive uniformeringen. I en praktfull dialog til slutt går han imot denne «fullkommenhetsnevrosen» og gjør krav på å bli ulykkelig, gammel og stygg.

«The Decay of Lying» fra essaysamlingen Intentions (1891) av Oscar Wilde

Dette er et vidunderlig essay der Wilde legger frem et praktfullt argument for at det å si sannheten medfører at du må lyve. Er du altfor nøktern, realistisk og saklig forsvinner ofte diamanten. Hvis det du har på hjertet og hjernen skal komme fram, så må du dramatisere og ikke være smålig med detaljer. Han får veldig godt frem at det ikke er løgn i skammelig forstand, men en fordreining for å få frem det vesentlige. Enkelte som har vært til stede de fire årene jeg har vært syk og leser om det i «Døden, skal vi danse» eller den nye boka mi «Journalen», som begge er en slags dagbøker, vil kanskje si «men det var jo ikke sånn?» Men i aksentuert, essensialisert form, var det sånn.

Humboldts gave (1975) av Saul Bellow

Dette er hovedboka til Bellow som vant Nobelprisen i 60-årene. Jeg husker jeg holdt på med doktoravhandlingen på 70-tallet og var sikkert ganske redd for ikke å få det til. Det er nok derfor den ambisiøse, unge hovedpersonens to mantraer som han klamrer seg til når han er redd for å mislykkes, gjorde så inntrykk på meg: «Jeg er ikke i denne verden for å oppfylle dine forventninger» og: «Den som har høye tanker om seg selv vil seire.» To spennende setninger. Farlige fordi de i er i naboskap med en skummel jeg-dyrking, men samtidig stimulerende hvis man bruker dem med måte.

Markens grøde (1917) av Knut Hamsun

Hvis man fortsatt ble begravd i et vikingskip og skulle ha med skatter for å komme over elven Styx, ville jeg hatt med denne. Den er et smykke på jorda. Hvorfor det? Umulig å si, akkurat som kjærligheten er umulig å sette opp i forklarende punkter. Først og fremst på grunn av trolldommen i språket, men nok også fordi han får frem at vi alle er naturbarn og har en dyp lengsel etter jorda, uansett om vi er professorer i fransk eller oljeteknologi.

Pesten (1947) av Albert Camus

Også i denne boka er det en setning som er så gjenkjennelig, jeg har tenkt på den flere ganger i uka etter at jeg ble syk og har møtt medpasienter med store smerter. I boka lar Camus doktor Rieux berette om en pestepidemi i den Algerske byen Oran, dette fordi: «Det er mer blant menneskene å beundre enn å forakte.» Jævlig vakker og sann setning. Og det som doktor Rieux gjør i sin beretning, er det samme jeg prøver å få til i «Journalen», nemlig å vaksinere oss mot de høye forventningers patologi og skape kjærlighet til mennesket som en ufullstendig skapning og livet som et blandet regnskap. Pesten er et kraftig forsvarsskrift for et liv med pluss og minus.