En grad av usikkerhet

– Kjenner du dette, denne opphopningen her? Det er sonen for tynntarmen din, som ikke er helt bra, altså.

Tuva Valldal, faglærer i soneterapi ved Institutt for helhetsmedisin (IFH), har nettopp oppdaget et ruglete område på fotsålen min. Hun knar og gnur, hardt og rytmisk, med sterke fingre som vet akkurat hvor de skal trykke og fikle for at det skal kjennes best. Det gjør vondt, men jeg tåler det. Jeg blir tross alt behandlet for problemer jeg ikke visste at jeg hadde.

– Har du opplevd smerter mellom skulderbladene? spør Valldal mens hun gnir fotsålen min rett under tærne.

Det har jeg ikke, men likevel kan hun fortelle meg, ut i fra fotsålen min, at der er jeg litt spent. Mens jeg ligger på en massasjebenk midt i et lite rom med store vinduer som skuer ut mot den regnvåte parkeringsplassen, sitter Valldal ved min fotende på en liten krakk og snakker mens hun smører føttene mine inn i enda mer fet krem. Og knar.

– Man kan ofte brygge på plager uten å kjenne det. Det er derfor soneterapi ofte er viktig som en forebyggende behandling. Mange kommer hit om høsten for å få behandling som styrker immunforsvaret som en forebyggende effekt mot forkjølelse, sier hun.

Blir voodoo det neste? spør biologiprofessor Kristian Gundersen.

Han ga i vår ut boka Snåsakoden, der han påstår at pasienter lures til å betale for helsetilbud som ikke er basert på vitenskapelige metoder.

Biologiprofessoren er kritisk til at flere utdanningsinstitusjoner som tilbyr studier i alternative behandlingsformer, får etablere seg.

IFH er en slik institusjon. De tilbyr en to-årig utdannelse i soneterapi hvor studentene får opplæring i anatomi, fysiologi, sykdomslære og kommunikasjon og samhandling, i tillegg til soneterapi. Det at den sykdomsplagede med soneterapi kan bli frisk uten å bruke medisiner, er en viktig faktor for at mange av studentene valgte å ta sin utdannelse der.

Student Gunn Røed Juliussen, som har sine siste praktiske undervisningsdager i mai, forteller at hun valgte å studere soneterapi etter egen positiv erfaring med det.

– Jeg hadde store smerter i skulderen min i lang tid, og var ut og inn av diverse legekontorer for å få behandling. Ikke engang åtte bedøvelsessprøyter fungerte. Men etter å ha vært hos en soneterapaut kun én gang, gikk smerten bort umiddelbart, forteller hun.

Etter endt studium skal hun åpne egen praksis hjemme hos seg selv og hjelpe folk i lokalmiljøet.

– Jeg har kjent det på egen kropp, og sett det gang på gang her på klinikken at folk har nytte av det og at det hjelper. Derfor bryr jeg meg ikke så mye om soneterapi er evidensbasert eller ikke, så lenge klientene sier det fungerer, sier hun.

Evidensbasert, ja. Det er for mange trumfkortet når det kommer til kritikk av alternativ behandling. Hvorfor skal man tilby utdanning i noe som ikke er vitenskapelig bevist at faktisk funker?

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) har strenge kriterier for hvilke utdanningsinstitusjoner som blir akkreditert som høyskoler. Blant annet må fagområdene som tilbys involvere studentene i kvalitetssikring og utvikling av utdanningstilbudene og ha faste ansatte med akademisk kompetanse. De må også ha et tilfredsstillende samarbeid med arbeidslivet og delta i nasjonale faglige nettverk innen yrkesfeltet. I tillegg må høyere utdanningsinstitusjoner drive vitenskapelig forskning, og dermed bidra med nettopp å «evidensbasere» fagområdet sitt.

I 2011 fikk Norsk akademi for naturmedisin (NAN) avslag på søknaden om opprettelse av en bachelor i integrerende alternativ medisin (homeopati). Begrunnelsen, ifølge rapportene i NOKUTs arkiver, var blant annet at den vitenskapelige kvaliteten var bekymringsfull, fordi fagområdene ikke baserte seg på aksepterte vitenskapelige metoder. NAN hadde ikke tid til å uttale seg om saken før Universitas gikk i trykken.

Norges helsehøgskole oppfylte NOKUTs kriterier da de i 2009 søkte om akkreditering av et bachelorstudium i akupunktur. En annen begrunnelse for godkjenningen var at skolen, som en av få akupunkturmiljøer i Norden, har muligheten til å la Norge ta ledelsen på området. I tillegg utelukker de ikke vestlig medisin i sin forskning på området.

Ole Petter Hjelle, lege og dekan ved Norges helsehøgskole er overbevist om at det er riktig å inkludere alternativ medisin i høyere utdanning.

– Bruk av alternative behandlingsformer har fått stor utbredelse i Norge, derfor er det viktig for oss å sikre at fremtidige alternative behandlere tilbyr en trygg og kunnskapsbasert behandling, sier Hjelle. Høgskolen har ca. 170 aktive studenter på bachelorstudiet i akupunktur.

Hjelle mener at siden stadig flere bruker alternativ behandling, så er det viktig at utdanningsinstitusjonene kvalitetssikres slik at pasientene får en trygg og sikker behandling.

– Som akkreditert institusjon bør man ikke bygge helseutdanninger på behandling som forskningen viser ikke har noen effekt, sier han.

Han ønsker at undervisningen i alternativ behandling skal være kritisk og kunnskapsbasert, slik at man etter hvert kan ekskludere behandlinger som ikke har en effekt utover placebo.

For det er her mange stiller seg skeptiske når det kommer til alternativ behandling. Mange av behandlingene som faller innenfor alternativ medisin, har ikke en vitenskapelig bevist virkning. Derfor hevder flere at behandlingen ikke har noe å fare med utover placebo-effekten. Hvorfor skal vi utdanne folk til en behandlingsform som muligens bare baserer seg på placebo?

– Sett i en klinisk sammenheng handler placebo-fenomenet egentlig om hvordan kroppens egne helbredende ressurser blir aktivisert og utløst gjennom mentale prosesser. Slik er placebo en helseressurs som alle behandlere bør bidra til å aktivisere, sier Tor-Johan Ekeland, professor ved Universitetet i Volda. Han har skrevet doktorgrad om placebo-effekten.

I mars skrev forskning.no at hele 97 prosent av britiske leger bruker placebo i behandlingen av pasienter fordi de mener virkningen hadde en stor helsebringende effekt hos pasientene sine. Placebo-effekten er vitenskapelig bevist, men det er svært individuelt hvor sterk den er.

– Mange mener alternative behandlere er flinkere til å aktivisere placebo-effekten fordi de gir pasientene mer tid og ofte har en helhetlig tilnærming. Og selv om det de tilbyr har en svak eller lite spesifikk virkning, kan resultatet oppleves bra for begge parter, sier Ekeland.

Men det kroppen ikke kan gjøre noe med selv, kan heller ikke placebo fikse.

– Placebo handler om hvordan selvhelbredende prosesser i kroppen blir utløst. Det ordinære helsevesenet kan selvsagt lære seg å utnytte dette potensialet like godt som de alternative – det handler egentlig om manglende kunnskap og forståelse av kommunikative prosesser i behandling, hevder Ekeland.

– Skal jeg sette øre-akupunktur for deg også, eller? Spør Tove Valldal. Jeg ligger fortsatt på massasjebenken, avslappet og komfortabel. Valldal står og holder to engangsnåler i hånda mens hun ser omsorgsfullt på meg gjennom brillene på nesetippen.

– Dette kan hjelpe mot den stive nakken din, forklarer hun. To små stikk er altså det som skal til for å avspenne min eksamensstressa nakke. Hvordan vet man at det ikke er placebo?

Legestudentene i Norge har både placebo-effekten og alternativ behandling på timeplanen. I følge læringsmålene for legestudentene ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) skal studentene kunne diskutere bruk av komplementær og alternativ medisin med pasienter. I tillegg lærer studentene om placebo-effekten og hvilke forventninger man kan ha til virkningen av den i en behandling.

Dekan ved det medisinske fakultet ved NTNU, Stig Slørdahl, forteller at god kommunikasjon mellom lege og pasient er viktig, og at dette er noe studentene bør ha kjennskap til.

– Legers formidling og kommunikasjon med pasientene kan utvilsomt påvirke hvordan behandlingen virker, sier Slørdahl.

Han sier videre at legers knapphet på tid ofte kan oppleves som utfordrende for den enkelte pasient. Noen vil synes at alternative behandlere har mer tid til å snakke.

Mange nordmenn opplever dermed alternativ medisin som det eneste alternativet når den tradisjonelle helsetjenesten svikter. 90 prosent av pasientene som benyttet seg av alternativ behandling i 2008 hadde allerede vært til konsultasjon hos en allmennlege samme året, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Det kan være et tegn på at alternativ behandling i dag er blitt et supplement til, og ikke en erstatning for, vanlig helsetjenester.

– De færreste drar til alternative behandlere med akutte, alvorlige lidelser. På dette området fungerer skolemedisinen svært godt. Ingen tar med seg barna sine til akupunktør dersom barnet har hjernehinnebetennelse. Min erfaring etter å ha jobbet mange år som fastlege, er at pasientene oftest benytter seg av alternativ behandling for kroniske plager, for eksempel i muskel-skjelettsystemet, hvor vi leger ikke kan tilby gode behandlingsalternativer, sier Ole Petter Hjelle.

Han er av den oppfatning at alternativ behandling tilbyr hjelp som pasienter føler de ikke får etter å ha vært hos autorisert helsepersonell.

– Jeg mener vi leger har mye å lære av alternative behandlere. De har generelt sett bedre tid til pasientene sine, er bedre til å lytte og flinkere til å møte pasientene på deres premisser enn det vi leger ofte er.

Hjelle er for et samarbeid mellom allmennleger og alternative behandlere, fordi de kan lære av hverandre og skape tryggest mulig rammer for pasientene. Han hevder at den eneste måten å sikre dette på er gjennom regulerte utdanninger.

– Rapporter fra Danmark viser at svært få oppsøker alternativ behandling for store, alvorlige plager. De som går har ofte vært i helsesystemet i ett år allerede, og går til alternativ behandling fordi de ikke føler de har fått hjelp i det etablerte helsevesenet, sier Karin Ingebrigtsen, daglig leder ved Institutt for helhetsmedisin (IFH).

IFH’s utdanning i soneterapi ble akkreditert av NOKUT som fagskoleutdanning i 2008.

– Vi har flere klienter som stadig kommer tilbake hit for å få behandling av studentene våre. Og de er jo ikke dumme. De kommer jo tilbake fordi de synes det har en virkning, sier hun.

De fleste som oppsøker soneterapi sliter med muskel- og skjelettplager, fordøyelsesplager, bihuleproblematikk, astma og allergi, eller hormonproblemer. Og de blir bare flere, ifølge Ingebrigtsen.

– Vi opplever at det kommer flere og flere pasienter som ikke føler seg godt nok hjulpet via det etablerte helsevesenet. Dette er ofte pasienter med diffuse plager som det er vanskelig å stille en diagnose til. Flere lider av samfunnsykdommer som følge av stress, dårlig livsstil og dårlig kosthold. Vi ønsker å være et komplementært tilbud, og konkurrerer ikke med det etablerte helsevesenet. Ja takk, begge deler! sier Ingebrigtsen.

Derfor er noe av det viktigste på lærerplanen til IFH å lære studentene når de skal sende klientene videre til allmennlege.

Ingebrigtsen opplever at stadig flere leger anbefaler alternativ behandling til sine pasienter. Men er dette fordi de faktisk tror på at den alternative behandlingen hjelper, eller er det fordi de er overarbeidet?

– Det er vanskelig å si, det er vel en kjent sak at mange leger er overarbeidet. Vi er jo også forskjellige, behandling fungerer ulikt på alle. Med såpass mangelfull forskning som det er på området kan man ikke si sikkert om behandlingen faktisk virker eller om det kun er placebo-effekt. Dette krever mer forskning, noe jeg stiller meg veldig positiv til, sier Ingebrigsten.

Soneterapaut Tove Valldal er ferdig med å behandle meg. Hun tørker føttene mine og trekker ut de to akupunkturnålene hun satte i øret mitt. Om behandlingen virket, er ikke godt å si, men jeg føler meg i hvert fall betraktelig mer avslappet etter å ha ligget stille med lukkede øyne og blitt tatt på av varme hender i nesten en time.