Filmframtida

På et jorde ti minutter utafor Lillehammer står norsk films framtid.

– Stille på sett! Lyd? Kamera? Vær så god!

Innspillingsleder Hege Hauff Hvattum har stålkontroll over filmsettet, mens regissør Simon Lundström konsentrerer seg om skuespillerprestasjonene kommer riktig fram gjennom en liten skjerm.

Studenter ved Den norske filmskolen i Lillehammer lager sin første langfilm. Filmen er intet mindre enn en mørk screwball-komedie/odd couple-lovestory.

Nav-eren, «Remy», og ballerinaen med utlagt tarm, «Julia», har for øyeblikket fått motorstopp på en øde vei midt mellom to jorder.

Produksjonen har et stramt tidsskjema, og fotograf, lydmann, regissør og skuespillere er derfor dypt konsentrert om arbeidsoppgavene. Produsent Vilje Kathrine Hagen har det overordnede organisatoriske ansvaret for produksjonen, og kan derfor snakke med Universitas, til tross for tidsklemma.

Eller som hun sier: «Mens de andre holder kameraet, holder jeg kvitteringene».

Hagen forteller at hun personlig ikke har noe ønske om å dra til Hollywood. Hun vil heller bli i Norge for å være med å løfte opp norsk film.

– Man kjenner nok litt på det ansvaret, at når staten bruker så mye penger på deg, så må du være her og gjøre det bra.

Men tar man egentlig munnen for full hvis man sier at skolens studenter er norsk films framtid? Flere tidligere studenter har de siste årene vært aktuelle med profilerte filmprosjekter, og da har man bare nevnt de som synes utad. I kulissene er det enda flere med bakgrunn fra filmskolen.

Det er ikke lett å si hva som er norsk films identitet, selv ikke for filmstudentene. For å kunne definere sitt eget uttrykk er det lettere å ha noen å definere seg ut ifra. Men i Norge mangler vi bautaene innen den nasjonale filmkanonen, slik svenskene har Bergman og danskene von Trier. Hva sitter Norge igjen med?

– Hvor vi er, landet i seg selv, er en viktig del av vår filmidentitet. Det er veldig lett å gripe til naturen i det visuelle, men historiemessig er det vanskeligere å definere en norsk films identitet, forteller produsent Hagen.

At Norge ikke har en sterk filmtradisjon er en kjent sak. Svenskene fikk sin første filmskole i 1964, mens vi fikk vår først i 1997. Spørsmålet er om denne mangelen på en sterk tradisjon er et problem. Er vi nødt til å definere oss selv som filmnasjon bare ut ifra utenlandsk film?

– Det har kanskje vært et kjennetegn ved mottakelsen av norsk film at vi har identifisert den gjennom ting vi ikke liker, sier Nikolaj Frobenius.

Han er forfatter og dramaturg, og skrev manuset til den norske thriller-klassikeren Insomnia, som ble plukket opp av Hollywood og gjeninnspilt med Al Pacino i hovedrollen.

Ifølge Frobenius er det flere myter om identiteten til norsk film som går igjen, uten at de nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Alt fra at alle norske filmer handler om rotløse, unge menn som ikke klarer å finne seg selv, til at norsk film for det meste bare er føling i fjæra.

– Hvis man ser litt breiere på det, har det kanskje vært en tendens at vi har laget veldig mange dramaer. Men det har endra seg. Vi har nok fått et litt større register å spille på, mener Frobenius.

Da dansk film på 90- og 00-tallet fikk en oppblomstring ga det den danske filmindustrien en markant identitet utad, med Lars von Trier i spissen. Selv om «dialogdrevne dramaer om de nære relasjoner» og «dogmefilm» neppe beskriver alle danske filmer fra den tiden, er det et inntrykk mange sitter igjen med.

– Norsk film fant aldri en knagg man kunne henge sin identitet på. Da hadde man ikke noe man kunne markedsføre, eller bli gjenkjent på som filmnasjon, sier Frobenius.

Men at vi mangler en tydelig identitet er ikke nødvendigvis negativt. Frobenius mener at det har gjort norsk film mer søkende etter å finne sitt uttrykk.

– Jeg tror det har beredt grunnen for at man har prøvd mer forskjellige ting, sier han.

– Ok, takk, da snur vi.

Innspillingsleder Hvattum videreformidler beskjeden fra regissør Lundström med noen ekstra desibel i stemmen, og alt utstyret flyttes til andre sida av bilen. Å spille inn en scene er ikke gjort i en håndvending og hver replikk skal filmes fra minst to vinkler. Ting tar som kjent tid, og Hvattum begynner å bli litt bekymra for progresjonen.

– Det er typisk at man tar seg god tid om morgenen og så blir det mer skyting fra hofta utover kvelden, sier fotograf Knut Joner.

Selv om åtte personer utgjør et mye mindre filmsett enn man er vant til å se fra bakomfilmer på DVD-er, framstår filmstudentene som et velsmurt maskineri. Så har de også holdt på med opptak nærmest non-stop de siste par ukene, både dag og natt, med titimersdager for de fleste involverte. Hele prosjektet går over sju måneder totalt, fra første manusidé er luftet til siste scene er ferdigklippa.

Selv om hun er enig i at norsk film kanskje mangler en tydelig identitet, har produsent Hagen klare ambisjoner om hva slags filmer hun vil lage.

– Jeg synes skrekkfilmene som har blitt laget i Norge de siste årene har vært veldig bra, og jeg tror de kan bli enda bedre. Så jeg har lyst til å vie livet mitt til å lage norsk skrekkfilm, sier Hagen med et smil.

Skrekkfilmer, krigsdramaer, mockumentaries – den siste tiden har vi sett en oppblomstring av sjangerfilmene i Norge. Filmer som Max Manus og Trolljegeren, er utrykk for en type filmer som ikke var vanlige i Norge for tjue år sida.

Disse filmene har også vist seg å være publikumsfavoritter. Max Manus klatret opp til en annenplass over mest sette norske kinofilmer noensinne, bare slått av Flåklypa Grand Prix.

Men det er ikke bare en større sjangerbredde i norsk film. Det virker da også som at kvaliteten i filmene har hatt et kraftig oppsving. Norsk film er ikke lenger den obligatoriske, kleine oppvisninga man må gjennom for å støtte norsk kulturliv.

Forklaringa på dette er ifølge Nikolaj Frobenius at norske filmsett blir drevet på en mye mer profesjonell måte i dag, enn for tjue år sida.

– Vi har fått en profesjonalisering av bransjen som delvis kan tilskrives filmskolene, men ikke bare det. Det handler også om at vi har hatt et relativt høyt produksjonsvolum i forhold til hvor lite land vi er.

Produsentstudent Hagen mener at profesjonaliseringen av norsk film de siste årene er alfa og omega for at norsk filmbransje skal klare seg videre.

– I mitt yrke, produsent, er det mye jus og økonomi, og det er viktig å vite hva man gjør når man har ansvar for så mange millioner kroner som en produsent kan ha, sier Hagen.

Norsk filminstitutt (NFI) forvalter offentlige tilskudd til filmproduksjon i Norge og står for brorparten av finansieringa i norsk filmindustri.

Nikolaj Frobenius mener vi helt klart er det landet i verden som har gjort oss mest avhengig av offentlig støtte.

– Det flyter lite midler til norsk film fra andre kilder enn den norske staten. Det har sine positive og negative sider. Bransjen er veldig takknemlig for all den offentlige støtten, men samtidig blir nesten all filmproduksjon silt gjennom filminstituttet, sier Frobenius.

Han har også vært filmkonsulent i Norsk filmfond. Frobenius mener utsilingsprosessen gjennom NFI er problematisk fordi den gir det statelige forvaltningsorganet veldig stor makt, selv om man har fått flere produksjoner som ikke har fått statlig tilskudd.

NFI sa selv i en pressemelding om norsk films utfordringer i 2011 at «du har neppe sett en norsk film som ikke har fått statsstøtte». Filmer kan ha fått tilskudd til manus, prosjektutvikling, pakkefinansiering, lansering, tilskudd fra konsulent eller markedsvurdering. Filmer som har passert 10 000 besøk på kino får automatisk etterhåndsstøtte.

– Vi har visse krav til hvordan en produksjon skal være, og vi har sett at bransjen tilpasser seg disse kravene veldig raskt, sier Ivar Køhn, avdelingsdirektør for Utviklings- og produksjonsavdelingen ved NFI.

Han overordnet ansvar for hvem som får tildelt offentlig støtte til produksjon av film i Norge. Køhn er enig at det kan være problematisk at det offentlige er en så stor aktør i filmfinansieringa, og at det fører til at mange filmer lages likt.

– Det er ikke så mange som bare drar ut og filmer uten å ha all finansiering i boks. Mange bare venter på tildeling, og må ha det for å lage filmen. Da mister vi litt av driven og spontaniteten i filmbransjen, sier Køhn.

På Lillehammer har det vært en lang dag, og den er ikke over ennå. Norsk films framtid har ikke tenkt å gi seg med det første.

Selv om stadig flere norske filmtalenter eksporteres til utlandet – sist ut Tommy Wirkola med Hollywood-filmen Hansel and Gretel – er det ikke nødvendigvis Hollywood som er drømmen for filmskolestudentene.

– Jeg tror nok det er noen som har en liten Hollywood-film i magen, men det er kanskje litt flaut å snakke om. Det er ikke så mange som sitter rundt frokostbordet og sier: «jeg skal hoppe etter Wirkola», sier Hagen.

– Jeg håper at folk blir – vi trenger flinke folk her.