Jævla bra i byline

Det som var skremmende, var ikke at Aslak Nore klapset til ham. Det var hvor bra det funka å provosere. Noen frekke ord til Aslak Nore under en boksamtale på Litteraturhuset, et klaps i fjeset tilbake, og vips var Simen Sætre ikke bare en byline i avisa, men mannen på bildene og i overskriftene.

At Nore tidligere hadde påstått at Sætres baklengsbiografi «Hugo» var bygd opp «etter direkte oppskrift» fra en engelsk bok, skal vi la ligge. Selv om forfatteren av den engelske boka takkes i etterordet i «Hugo», skal vi være med på Sætres påstand om at man kan låne ting ubevisst – og at personers historier faktisk må fortelles baklengs.

Så vi begynner her, i dag. Simen Sætre lener seg tilbake i stolen på elvekafeen Månefisken. Han har nettopp gitt ut bok om antiislamisten Peder Are Nøstvold Jensen, radikalersønnen som ble en terrorists ideologiske helt under navnet «Fjordman». Om det er noe han føler ikke har kommet fram i presseoppslagene om boka? Ja, mange ting, men han kan ikke si alle.

– Det er noen ting som … jeg vet ikke, jeg driver egentlig og beskytter han Fjordman litegrann, sier Sætre.

Fjordman har fått lese kapitlene underveis, men mener et av intervjuene ikke skulle vært trykket.

– Nå driver han og sender ting på Twitter, da, ting jeg skal svare på, men jeg orker ikke.

Sætre snakker sånn, tilbakelent og liketil. Han har nok valg en karriere på riktig side av intervjubordet.

Forfatteren mener man ikke skal fortsette å krangle med personer etter at mikrofonen er skrudd av.

– Kan ikke Fjordman tenke motsatt: at han har rett til å diskutere med deg når du har skrevet en hel bok om ham?

– Det han har sagt er at han skal torpedere boka mi offentlig, og det skulle han gjøre hvis jeg ikke luket bort dette ene intervjuet. Men siden han ikke kunne peke på hva som var galt med det, måtte det med.

For portrettøren handler det om profesjonell integritet, dette med ikke å gå i debatt med den som er portrettert.

Men han kan kanskje snakke om den ordbruken, «torpedere». Bidrar ikke den til at Fjordman og hans meningsfeller ikke tas alvorlig?

– Rent språkfilosofisk bruker Fjordman språket på en interessant måte, på den måte at … hvordan er det med nettet forresten?

– Hæ?

– Kommer saken på nettet?

– Ja, tror det.

– Ja, da må jeg være litt forsiktig, sier Sætre.

Fjordman kan finne sitatene og plukke dem fra hverandre. Det er en ting Sætre har reflektert over, hvordan man kan flikke på alle utsagn. Det går alltid an å kløyve opp og sabotere, eller gjenta ting så de fester seg sammen.

– Sånne ting er vanskelig å stå imot, du kan ikke gå inn i en debatt når dere uansett ikke vil bli enige om premissene.

– Er det ikke litt av det samme den islamfiendtlige fløyen mener om norsk media?

– Ja, det kan du si, sier Sætre.

Han mener du kan si mer òg, om hvorfor Fjordman kanskje ikke er en like god analytiker som han selv tror. Men Sætre vil ikke at det skal slås opp, han skal ikke ta i disse tingene. I hvert fall ikke før om noen år, når det er litt lenger siden mikrofonen ble skrudd av.

Vi skal jo ta dette baklengs. En time tidligere møter vi Simen Sætre hjemme på kjøkkenet hans. I hånda har han en mummikopp, og i vinduet henger barnas perlekunst. På kjøleskapet: en liten lapp der datteren har skrevet: «Pappa kom i avisa.»

Han er jo egentlig i avisa hver uke, som journalist i Morgenbladet. Der har han jobbet i ni år, med noen avbrekk tilskrevet barn eller bøker.

Da han hadde pappapermisjon i fjor, dro familien Sætre til New York, der han også bodde 11. september 2001. Da tårnene raste ringte han saker hjem på telefon.

Sætre skrev mye i fjor også, men da som student på New York University. Medieviterkona jobba som gjesteforeleser; han begynte på en master i literary reportage. Da han fikk tilbake den første skildrende reportasjen han hadde levert, hadde professoren skrevet «Completely unacceptable», og kryssa over hele teksten. Sætre hadde allerede utgitt tre sakprosa-bøker i Norge.

– Man begynner å tenke litt da. I USA er det viktigere at sakprosa skal være godt skrevet.

Det var det han innså at gikk an, da han skrev denne biografien om narkomane Hugo. Før det hadde han ikke noe voldsomt bevisst forhold til skrivinga – som han egentlig begynte med fordi han frilansa som fotograf. Han var mer opptatt av innholdet i tekstene, det politiske, enn av hvordan de var skrevet.

Men så fant han ut at begge deler kunne være bra. Det var anmelderne enige i; en djerv bok, sa de, usentimental og varm. «Hugo» ble nominert til Brageprisen og kjøpt inn av kulturrådet. Og i samme åndedrag som konseptyveri-anklagene, kalte Aslak Nore boka for «litterær journalistikk i internasjonal toppklasse».

– Det er vanskeligere, eller i hvert fall vanskelig, å kombinere virkeligheten med det litterære, fordi virkeligheten ikke alltid er forma som en historie, sier Sætre.

I New York ble høsten ganske hard, våren litt bedre.

– Nå tenker jeg at det var bra å bli brutt litt ned. Skjerpe meg, lære ting. Man blir jo sterkere av alle sånne episoder.

Sætre følte han ble trukket ned i gjørma hver dag, måtte starte på nytt og på nytt. Blanke ark og ingen som visste hvem han var.

– Jeg sier ikke at jeg har så stor status i Norge, men jeg har etter hvert nettverk nok til å få skrive om det jeg vil.

Status og nettverk, ja. Simen Sætre vokste opp på bygda utafor Lillehammer. Foreldrene var innflyttere, og det betydde lavere status. Dessuten var det ikke alltid så mye penger. En episode har brent seg fast. Han hadde fått nye sko, og klassekameratene konkluderte med at han måtte ha fått dem på tilbud, 19,90 på avbetaling.

Det høres ganske harmløst ut når han forteller det.

– Jeg snakket om det med kona forleden, at det kanskje var litt rart at dette med pengene var en så stor bekymring for meg, sier Sætre.

I et portrettintervju med Libe Rieber-Mohn skrev han om hvordan man noen ganger kan få følelsen av at «det finnes et lag over oss andre, av smarte folk med kontakter og makt vi andre aldri vil få, uansett hvor mye vi måtte ønske.» Ap-politiker Rieber-Mohn, bestevenn med VGs politiske redaktør Hanne Skartveit og gift med DNB-sjef Rune Bjerke – som hadde Jens Stoltenberg som forlover i bryllupet deres – gjorde et poeng ut av sin smårufsete bakgrunn.

Med Sætre er det motsatt. Han virker nærmest beklemt når han nevner pengebekymringene i barndommen, og at han aldri gikk videregående. Og han lyser opp når vi ymter frampå at det gir et visst kulturelite-sus å jobbe i Morgenbladet. Hittil i har verken mimikk eller kroppsspråk avslørt nevneverdig engasjement for noe, men nå lener han seg ørlite fram og lurer på hvorfor.

Han føler ikke at avisen har noe særlig definisjonsmakt.

– Men vi jobber med saken.

Når man googler «sier Simen Sætre», dukker det bare opp saker der han snakker om bøkene eller det famøse slaget på Litteraturhuset (han og Aslak Nore har skværet opp, forsikrer VG).

– Jeg kunne klart å få mer oppmerksomhet. Men de siste åra har jeg innsett at det viktige for meg er å ha arbeidsro, at det er journalistikk jeg skal drive med.

Sætre har slutta å skrive kommentarer, og sagt nei til alle foredrag. Det er litt på grunn av ungene. Han tar seg tid til å jobbe, skrive og lese. Og spille fotball en gang i uka. Han er uansett ingen taler; han får masse klager på foredragene han holder. Når vi snakker med ham, tar han ofte pauser og tenker så de gråblå øynene virrer fra side til side.

Men når han forteller om hvor han kom dit han er i dag, er det med den type tilforlatelighet man ser hos folk som er så skarpe at de nærmest slentrer seg opp og fram. Da Morgenbladet skulle renoveres for ni år siden, søkte han. Han hadde jobba i Aftenposten lenge, men det ble litt for stramme rammer. Sætre ble innkalt til intervju, men var på ferie, og da han kom hjem, var alle stillinger besatt.

– Da ble jeg sur, siden jeg så gjerne ville jobbe der. Så jeg ringte og sa fra.

– Modig, da?

– Nei, det var jo ingen vits i å la vær.

Sætre sier han føler seg litt fremmedgjort overfor ordskiftet sånn det har vært i andre aviser.

– Men er det ikke en del som føler seg fremmedgjort fra Morgenbladet også?

– Jo, det kan hende. Hvis vi har som ambisjon at de smarteste skal skrive for oss, så blir jo det en slags elite, ikke sant. Når det gjelder meg sjøl syns jeg det er et stort kompliment hvis jeg kan bli innlemma i en sånn elite.

– Hvorfor?

– Fordi det er så fjernt fra utgangspunktet mitt. Fordi jeg kommer fra bygda, fra lavere middelklasse.

Nå tenker han seg ikke stort lengre avgårde. Han vil fortsette å jobbe i Morgenbladet. Kanskje gjøre ferdig mastergraden i New York, om han får råd og tid. Gi ut noen flere bøker. Men det er så mange tilfeldigheter.

– Det eneste man kan kontrollere er at man driver med noe som er morsomt å gjøre, sier Sætre.

Så får man heller bare leve med at livet er så usikkert at det må fortelles baklengs.