Studenten fra Oslo Lysverker

«Kjære Johan! Jeg er nettopp rømt fra mitt kortvarige tyske fangenskap«.

Publisert Sist oppdatert
Det verste var å høre busslastene med studenter bli kjørt til fangenskap hele natten. Stephan Tschudi–Madsen

Da Universitetsaulaen ble påtent natt til 28.november 1943, grep den tyske rikskommisæren i Norge Joseph Terboven sjansen til å gi de opprørske studentene skylden. Han beordret Universitetet stengt. Dagen etter planla han en «heksejakt» på over 1000 studenter. Kollektiv avstraffelse var en yndet form for irettesettelse hos nazistene. Terboven hadde riktignok ikke regnet med at Hjemmefronten skulle få greie på planen hans, men beskjeden gikk som ild i tørt gress gjennom motstandsbevegelsen.

I essaysamlingen «Studenter under hakekorset» (2003) skriver jussprofessor og daværende student og aktiv motstandsmann Anders Bratholm om oppgaven han fikk av den i dag velkjente filosofen Arne Næss. Næss var også engasjert i motstandskampen ved Universitetet.

Anders Bratholms oppgave var å dele ut varslingslapper til studentene på biblioteket den skjebnesvangre morgenen 30.november i 1943. Bratholm skriver i sitt essay: «Jeg husker godt min morgentur til UB med varslingslappene i lommen. Jeg var skeptisk til budskapet: Dette kunne da umulig være sant! Men om det likevel skulle være det?»

Dr. phios og tidligere riksantikvar, Stephan Tschudi-Madsen, studerte kunsthistorie under okkupasjonen og var i tillegg inspektør ved lesesalen. Også han ble advart om Terbovens massearrestasjoner via motstandsbevegelsens lapper.

– Jeg skyndte meg opp på lesesalen for å få studentene der ut av bygningen, men da var det allerede for sent. Nazistene hadde omringet Universitetsplassen med en tett jernring av soldater, forteller han.

Wilhelm Rediess, den tyske politisjefen i Norge under okkupasjonen, holdt en skjennepreken for de arresterte studentene og gjorde det ifølge Tschudi-Madsen ganske tydelig at de stod overfor en massedeportasjon til Tyskland. I røykepausen som fulgte, så imidlertid Tschudi-Madsen sitt snitt til å rømme.

– Jeg fikk øye på en kjellerluke som ble brukt til å losse koks og ved til sentralvarmeanlegget. Da jeg som tillitsmann hadde nøkler til lesesalen, tenkte jeg at dette kunne være en sjanse til å komme unna.

I dag rusler han de samme korridorene han snek seg rundt i da han for over 60 år siden lurte nazistene. På spørsmål om hans ærend i det ærverdige Universitetets mange kriker og kroker, lyver Tschudi-Madsen kontant og med et lurt glimt i øyet:

– Jeg er fra Oslo Lysverk. Men lysene her ser jo bra ut.

Hans påskudd for å oppholde seg i Universitetsbygningen er like fiktivt i dag som det var under okkupasjonen. Men tyskerne gikk, i motsetning til dagens ansatte ved Universitetet, fem på.

– Ved hjelp av noen offisielle stempler fra lesesalen, gjorde jeg studentkortet mitt til et identifikasjonskort fra Oslo Lysverker.

Tid hadde han nok av, der han satt i et skap på kunsthistorisk institutt og ventet på at situasjonen skulle roe seg. Fra skapet han gjemte seg i, kunne han høre lyden av 650 arresterte studenter bli deportert, de fleste til konsentrasjonsleiren Buchenwald. 17 norske studenter døde under, oppholdet eller kort tid etter.

– Det verste var å høre lastebilene kjøre studenter til fangenskap hele natten. Det var aldeles grusomt, forteller Tschudi-Madsen om nattetimene i skapet.

Så blir han tankefull.

Solen titter fram i universitetsparken denne vårdagen i mai 2005. Tschudi-Madsen tenker så det knaker, men må resonere seg frem når han snakker om de nattlige nedtegnelser han skrev, kun i selskap med sammenrullede kopier av Rembrandts malerier.

– Jeg kan jo ikke ha tatt med meg notatene ut, det ville jo vært galskap, grubler han.

«Kjære Johan! Jeg er nettopp rømt fra mitt kortvarige tyske fangenskap» begynner dokumentet, som senere ble gitt ut og som nå står som en unik førstehåndsskildring fra okkupasjonen. Hadde de tyske soldatene fått tak i det, ville han ha blitt sendt rett til Buchenwald sammen med de andre studentene. Om de da ikke hadde skutt ham på stedet.

– Men jeg må jo nesten ha tatt dem med meg. Jeg sendte det jo til min venn Johan dagen etter.

Litt gal må han med andre ord ha vært.

Da solen stod opp og ettermiddagen kom, turte han bevege seg ut fra skjulestedet.

– Ich möchte gern mit Günter von Schatten sprechen, sa han frekt og bestemt til den første tyske soldaten som stod utenfor. «Jeg vil gjerne snakke med Günter von Schatten». Overrumplet og naturlig nok uvitende om hvem den oppdiktede «von Schatten» var, sendte soldaten ham til Kommandanten.

– Jaja. Heraus! var alt han hadde å si.

Kommandanten trodde «elektrikeren fra Oslo Lysverker» var på vei inn i Universitetsbygningen. At en av de arresterte studentene fra gårsdagen skulle ha greid å snike seg unna, og at han attpåtil kunne være så dristig at han stilte seg opp med forfalsket identifikasjon foran selveste Kommandanten dagen etter, falt ham naturligvis ikke inn. Elektrikeren ble vinket videre – inntil Kommandanten fikk summet seg:

– Halt! ropte han plutselig da Tschudi-Madsen stod i døråpningen og bare var sekunder fra friheten.

– Hvorfor har De paraply med Dem? spurte Kommandanten bryskt.

Denne formiddagen, 1. desember 1943, var en skyfri solskinnsdag. Dagen før hadde det vært uvær.

– Ich bin ein Bergenser, datt det ut av den vettskremte kunsthistoriestudenten.

Kommandanten fikk ikke tid til å dvele mer ved koblingen mellom å være fra Bergen og det å ha en paraply under armen på en solskinnsdag. Tschudi-Madsen smatt ut døra og spaserte, tilsynelatende rolig, gjennom jernringen av bevæpnede soldater og ut i frihet, vel vitende om at 650 av hans medstudenter nå var på vei mot helvete.

Han tenker ofte på de andre studentenes skjebne.

– Jeg var veldig heldig, sier han om sin egen skjebne.

De studentene som overlevde oppholdet i fangeleirene ble frigjort under Bernadotte-aksjonen i april 1945, deretter fraktet til Danmark og Sverige i hvite busser, for til slutt å vende hjem til Norge den 25. mai. Et minnesmerke for de 650 studentene som ble deportert ble avduket 17. mai.

Powered by Labrador CMS