Å gjøre seg stor

– De er så mange!

Torkil Vederhus ser vantro bort på Erik og Kriss i nabosofaen, og rister på hodet. Rapduoen fra Vederhus´ hjemkommune Bærum, sitter omkranset av sitt entourage på bakrommet i TV 2s studio på Karl Johan i Oslo og ler av Youtube-klipp.

– Du er misunnelig?

Vederhus ler og rister på hodet igjen. I sofaen ved siden av ham sitter det ingen disipler, bare nemesis Ole Petter Ottersen, eneste motkandidat i kampen om rektorjobben ved Norges største universitet. Stemningen dem imellom kan i øyeblikket best beskrives som en isfront. Med jevne mellomrom kikker utfordreren opp fra sin Ipad og forsøker å starte en samtale med rektoren, men Ottersen er ordknapp og tilbringer ventetiden ved sin bærbare pc.

Kandidatene blir sendt i sminken, og Vederhus virker spent i det han får på den trådløse mikrofonen han skal bære under intervjuet i God morgen Norge-studioet. Han skravler nervøst og sjekker sosiale medier på nettbrettet. Dette er første gang han skal intervjues på direktesendt tv.

Programleder Reidar Buskenes kommer inn, hilser på begge gjestene og stiller det obligatoriske spørsmålet:

– Er du seriøs?

– Ja, sier den unge rektorkandidaten bestemt.

– Gøyalt da!

Ottersen hilser også, smiler skjevt og mumler noe om Ronald Reagan og Walter Mondale. Kanskje sikter han til debatten dem imellom under presidentvalget i 1984, hvor Reagan ble spurt om han var for gammel til å ta gjenvalg og svarte: «I will not make age an issue of this campaign. I am not going to exploit, for political purposes, my opponent´s youth and inexperience».

24 år gamle Torkil Vederhus vokste opp i et helt vanlig norsk hjem, med en lillesøster og to akademikerforeldre, midt i Bærum i Akershus. Det eneste han husker å ha holdt på med i oppveksten er fotball, også da han tok 10. klasse i USA, i El Cerrito, mens faren forsket ved Berkeley i California. Det var først på Blindern han ble et utpreget organisasjonsmenneske.

– Jeg ble dratt inn i det via RF-kjelleren, hvor jeg sto i baren. Å engasjere seg i studentforeninger og i studentpolitikken er den beste måten å bli kjent med andre studenter på, både fra andre fakulteter og fra andre universiteter.

Han bestemte seg for å studere informatikk etter å ha undersøkt hvilke studieprogram som ga mest valgfrihet. Etter ett semester sluttet Vederhus å gå på forelesninger som ikke engasjerte ham. Han ble stadig mer aktiv i livet rundt studiene, gjennom studentpolitikk for Realistlista og en rekke verv i både det faglige og det sosiale miljøet ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

– En av de første oppgavene jeg hadde i studentutvalget ved fakultetet var å sitte som studentenes representant i arbeidsgruppa for et nytt Realfagsbibliotek. Det ble åpnet i fjor.

– Hva er det som gjør deg så engasjert?

– Det er deilig å se at det går an å få til noe nytt, at det er gjennomførbart.

Inne i det delvis møblerte God morgen Norge-studioet gjøres det klart til sending. Vår Staude og Solveig Barstad virrer i kulissene og innspillingslederen hysjer på dem. Vederhus «gjør seg stor». Han puster dypt, strekker armene i høyden og bredden, og lener seg tilbake i stolen – en avslappingsteknikk han bruker før hver offentlige opptreden.

– Det er litt viktig faktisk. Så får du den rette holdningen, og blir ikke anspent.

Den ser ut til å virke. Skuldrene er senket, og den nervøse skravlingen er vekk. Vi er på lufta. Programleder Buskenes introduserer Vederhus som en ungfole, og Ottersen som en rutinert herremann. Ingen av dem ser ut til å være nevneverdig fornøyd med merkelappene. Samtalen går relativt smertefritt for seg, inntil Ottersen trekker fram at motstanderen også stiller til valg som leder av Norsk studentorganisasjon. Da rynkes det på nesa.

– Han varslet subtilt om det, sier Vederhus på vei opp til Blindern etterpå.

– Han spurte meg om det da vi satt og ventet på bakrommet, om hvorfor jeg stiller til valg der også. Men det var rart at han tok det opp under intervjuet.

Vederhus virker fornøyd likevel. God Morgen Norge er kose-tv, mener han, og ikke en arena for å drive valgkamp.

– Egentlig hadde jeg forventet at det skulle være enda koseligere. Vi snakket ikke om det digre påskeegget som stod der. Ingen spurte meg om hva jeg skulle i ferien. De gikk rett på alderen – at jeg er 23 og han er 57.

Fra Forskningsparkens Ole Johan Dahls hus, i tiende etasje hvor masterstudentene har lesesal og kantine, har Vederhus utsikt til sitt gamle hjem på Vestgrensa studentby og bort til Blinderns Lucy Smiths hus, hvor rektor Ottersen holder til. Sånn sitter de to, dag ut og dag inn, på toppen av hvert sitt tårn.

Ideen om å stille til valg som rektor kom etter mange samtaler med andre studentpolitikere.

– Det var et oppslag i Uniforum i september, hvor journalisten hadde snakket med flere dekaner ved universitetet. Ingen skulle stille til rektorvalg. I Universitas for fire år siden var det en sak om en student som planla å stille, men det ble ikke noe av. Jeg vet fortsatt ikke hvem det var.

Studentpolitikerne ved Universitetet i Oslo har en gruppe på Facebook. Der ble det diskutert om det var positivt eller negativt for studentsaken at en student stilte som kandidat i rektorvalget. En negativ side var at rektor Ottersen kunne bli forbanna.

– Det var negativt, ikke positivt?

– På en måte, det kunne gjøre fremtidig samarbeid mellom rektor og tillitsvalgte vanskelig. Vi tenkte først på et par andre gode kandidater, mange ble nevnt, men så ble det ikke noe av med dem. Jeg tenkte: Jaja, hvorfor ikke, da får jeg stille da. Etter hvert ble jeg veldig begeistret for tanken.

Vederhus kjente viserektorkandidat Tobias Langhoff og prorektorkandidat Sunniva Rose fra Realistforeningen. De ble enige om å stille sammen ved juletider.

Ole Petter Ottersen og Vederhus møttes tre ganger til debatt i løpet av valgkampen, i ekte amerikansk president-stil. Den andre runden finner sted i Sophus Lies auditorium i midten av mars, med politisk journalist og analytiker Aslak Bonde som debattleder. Auditoriet er stappfullt av både studenter og ansatte, og temperaturen er høy. Vederhus angriper blant annet rektors møtelederstil, mangel på gjennomføringsevne og kutt i undervisningen på bachelornivå, til tidvis stor applaus fra salen.

– Jeg liker å diskutere universitetspolitikk, og det føltes som jeg var på hjemmebane, sier han etterpå.

Han har stått på samme talerstol en rekke ganger før – som student. Situasjonen er likevel annerledes nå. Vederhus hilser på fans i «Vote for Torkil»-t-skjorter og blir intervjuet av pressen.

– Begynner det å bli litt sirkus nå?

– Nei, men det er temperatur, og det liker jeg. Det har vi definitivt bidratt til, og det er kanskje litt uvant i rektordebatter. Jeg håper ikke at noen blir fornærmet av at vi sier det som det er, det er det som må til for at folk skal se forskjellene mellom kandidatene.

Vederhus´ kandidatur har også skapt diskusjon om hvorvidt den gjeldende valgordningen er god nok. Lav valgdeltakelse blant både ansatte og studenter gjør at enkelte mener det kan være like greit at rektoren blir tilsatt, ikke valgt.

– Hvis rektorvalget var et jobbintervju, hva ville du sagt var dine positive sider?

– Jeg har mye kunnskap om UiO, høy arbeidskapasitet, og den ekstra energien som trengs. Det har jeg vist gjennom mitt studieløp. Jeg deltar ikke bare på møter, men forsøker å gjøre noe mer. For eksempel belysningen nede på gangveien mellom Domus Athletica og Forskningsparken stasjon, eller «Klem en professor»-dagen.

– Og de negative?

– Jeg kan bli for engasjert, så mye at jeg har måttet øve på ikke å avbryte andre når de prater.

Vederhus er ganske sikker på at uvanen stammer hjemmefra.

– Det er konkurranse under familiemiddagen til tider, om å få ordet. Søsteren min vil gjerne prate om seg og sitt, så ved middagsbordet legger hun hånda på meg og sier: Nå skal jeg prate. Hun er veldig dominerende, syns jeg. Men det syns kanskje ikke hun, fleiper han.

– I debatt er det greit å avbryte, men når du diskuterer med folk til vanlig er det ikke så lurt.

Mamma Inger Vederhus er førstelektor ved fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier på Høgskolen i Oslo og Akershus. Pappa Kristian Ranestad er professor i matematikk ved UiO. Akademikere begge to.

– De syns det er kult at jeg stiller, og støtter meg. De er i USA nå, og har forskningsfri begge to.

Begge foreldrene var altså bortreist da han slapp rektorbomben.

– Mamma er på Facebook hver dag, så jeg fortalte der at jeg skulle stille, et par dager før det kom på trykk i Universitas. Da sa mamma: «Ja, men dette er det jo ingen som bryr seg om». Så hun har blitt overrasket over at det ble så mye oppmerksomhet om det. «Men lykke til da», sa hun. Mamma prøver å gi meg tips hele tiden. «Du må smile, Torkil. Ikke vær sur. Smil. Ikke kjeft for mye».

Faren er ikke på Facebook, men sender mail innimellom.

– «Bra debatt, Torkil», skriver han. Han skal stemme, da, det skjer jo på nett.

Det har ramlet inn en del tekstmeldinger fra øvrig familie og venner siden Vederhus annonserte sitt kandidatur i slutten av januar – beskjeder om at de følger med og gir sin støtte.

– Hvordan er stemningen og støtten i gangene her?

– Nils Christophersen (professor ved Institutt for informatikk, journ. anm.) har stilt før, så han liker å diskutere litt. Ellers prøver jeg å være student når jeg er her. Jeg har en masteroppgave å levere om bare noen uker, sier han og baler med den improviserte kaffetrakteren i kantina på Ole Johan Dahls hus – finjustert av en medstudent som overvåker prosessen. Den har hverken varmeplate eller vannpumpe, bare en trakt, plassert i ei kanne.

– Og etter det da? Om du ikke blir rektor, selvfølgelig.

– Jeg vet ikke helt. Alle informatikkstudenter får jobbtilbud fra konsulentfirmaer. Jeg kunne tenke meg å jobbe i et IT-selskap. Et lite et, de store selskapene er så strømlinjeformede. Også har jeg blitt glad i å samarbeide. Et alternativ er å bli stipendiat, men da frykter jeg at jeg ender opp med å sitte alene på kontoret. Det vil jeg ikke.

I løpet av de tre rektorduellene danner det seg et bilde av en offensiv Vederhus som uten pause gyver løs på Ottersen, som til gjengjeld parerer hvert argument med et oppgitt smil – som om han fortsatt sliter med å ta sin motstander seriøst. Den 18. april vil stemmeresultatet foreligge, og det vil bli tydelig om Vederhus har lykkes i å bli tatt på alvor.

– Hva er drømmescenariet?

– Drømmen er å vinne valget, men jeg tror ikke det skjer.

– Hva tror du vil skje?

– Jeg ønsker at vi skal klare å engasjere flere av de vitenskapelige ansatte i større grad, spesielt stipendiatene. Det er realistisk at vi kan vinne studentene, og jeg håper at vi også får flest stemmer, siden studentene er så mange flere enn de ansatte. Sist gang vant Ole Petter med cirka 65 prosent. Så om vi får mer enn 35 prosent er det veldig bra. I Uniforums spørreundersøkelse hadde jeg 23 prosent og Ole Petter 77.

– Er 35 prosent realistisk?

– Det er mulig. Uniforum-målingen var før debattene, før fagforeningsbråket. Hvis noen hadde sagt for fire måneder siden at vi kom til å ha 23 prosent oppslutning i februar, så er det ingen som ville trodd på det. Du tror jo at ingen kommer til å stemme på deg.

På Betong 3. april møter Vederhus Ottersen for siste gang før valgurnene åpnes. Stemningen virker mer amper enn noen gang. Duellantene krangler voldsomt om undervisningen på statsvitenskap, Open Access og forskernes formidlingsansvar. Under spørsmålsrunden sammenlignes ordvekslingen kandidatene imellom med en viss illegal boksekamp, arrangert i samme lokale for halvannet år siden.

– Jeg blir litt bekymret. Alt har vært perfekt for Ole Petter. Alt er perfekt når han underviser, perfekt da han var student, og perfekt da han var stipendiat. Det er ikke perfekt overalt, og de perspektivene må også med når man skal lede UiO. Jeg syns vi skal tenke lenger enn egne erfaringer, sier Vederhus til publikum.

– Og hvilke erfaringer har du? parerer Ottersen.

Da koker det over. To måneder med rektors hersketeknikker blir for mye for Vederhus. Volumet stiger, og stemmen sprekker nesten.

– Jeg har undervist hvert eneste semester jeg har vært student. Jeg har vært med på å utforme et prosjekt som du nevnte i stad! Computing in Science Education! Er du misfornøyd med det prosjektet nå?

Det er ikke Ottersen. Men han ser ikke særlig imponert ut heller. Motstanderens trang til å avbryte når andre prater har meldt seg igjen. I kampens hete er det lett å glemme mamma Ingers tips.