Heftig og behersket

Hun er sjelden svar skyldig, den tidligere statssekretæren i utenriksdepartement (UD). Fra ymse disputter gjenkjennes utsagn av typen «det er en slik grenseløs naivitet her i Norge», «det skorter på realpolitisk virkelighetsforståelse» og «her mangler logikken helt». Men i eget territorium hjemme på Frogner, når vi utber en forklaring på sønnens fascinasjon for noe så lite kultivert som fotball, da nøler professoren.

– Nei, det går langt utenpå min forstand. Konsulter Den Hellige Ånd, sier hun, og sender oss vennlig, men bestemt på dør.

To timer tidligere står vi i enden av Camilla Collets gate og nøler. Vi vil nødig komme for tidlig. For alt vi vet, kan Damen sitte opptatt i korrespondanse med Den Hellige Stol, eller nedsunket i boklig fordypning. Vi

vet hun er travel. Vi vet hun er utålmodig, og har lite til overs for brysomme journalister. Presis klokken seks ringer vi på.

– Hallo? Er det dere? Ja, men kom inn da.

Vi må bare beholde skoene på, får vi høre. Her i huset har man ingen tradisjon for å ta av seg på bena. Vertinnen svinger ut på kjøkkenet, mens vi benytter anledningen til å inspisere stuen. Ingen prangende, moderne innretninger her, men en avdempet aura av åndsliv. På bordet ligger en bok av Josef Ratzinger. Er ikke det han?

– Nå må dere bare forsyne dere, sier Matlary moderlig.

Hun har skjenket i tre knøttsmå krus, lagt bena i kors og lent seg sakte, men sikkert tilbake til en stilling hun skal holde nesten hele (sam)talen gjennom. Det føles riktig å innlede med biler.

– Lider du stadig av «limousinabstinenser», slik du har skildret tiden etter UD?

Janne smiler diplomatsmilet.

– Savnet av tempo og privilegier kan ramme alle som har hatt en fremskutt posisjon for så å gå tilbake til hverdagen. Men det har definitivt gått over. Jeg elsker jobben min, bedyrer Matlary, og sklir elegant over i en leksjon om «Universitetets rolle» og «den europeiske arven».

Kort fortalt handler det om Dannelse. Ideen om kunnskapens egenverdi. Heri ligger årsaken til at Matlary har sendt sine barn til Den Franske Skole. Man overlater da ikke oppdragerrollen til hvem som helst.

– Det har vært vår beste investering. Norske elever har for lite filosofi. Mine barn leser om Kant og toleransebegrepet. De lærer å tenke. Logisk. Rasjonelt. Kritisk, sier hun begeistret.

Hun har alltid vært sånn. Siden oppveksten i puritanske Mandal, hvis barnebibliotek «beklageligvis bare holdt åpent to ganger i uken», har Janne vært besatt av en lengsel ut, mot Kontinentet og Kulturen.

– Det fantes ikke mye moro for en som verken følte seg tiltrukket av bedehus, country eller fiske, forklarer hun.

Etter gymnaset dro hun alene på interrail for å ånde inn Europas historie. Deretter studerte hun den, i Statene. På Blindern avla hun idéhistorie mellomfag på ett år, med 1.6 som tellende, før hun fant sitt kall på «den høyeste av alle vitenskaper», statsvitenskap. Helt siden tenårene har hun visst at hun ville bli professor.

– Barna mener jeg var «totalt nørd». Det er vel ikke så langt fra sannheten. Jeg var alltid flinkest i klassen, slår hun nøkternt fast.

I kraft av å være enebarn var Janne også en slags sønn i huset, får vi vite.

– Min barndoms helt var Tarzan. Jeg bygde hytter og syntes dukker var dust.

– Med andre ord var du en guttejente?

– Nei, jeg synes tvert om dette er en sterk kvinneidentitet. Slik var vi skandinaver alltid, siden mennene levde og døde på sjøen. Mine bestemødre var mye tøffere enn meg, sier karrierekvinnen, som altså endte opp i «gubbeveldet» statsvitenskap.

Hun trives da også i mannsdominerte miljøer.

– Menn tar ut konflikter i det åpne, noe som passer meg. Når det er sagt, kan menn være veldig enkle. Du kan si jeg foretrekker menn med et visst kulturelt nivå, sier Matlary.

Hun er ikke helt enkel å dekode der hun sitter, iført svart skinnjakke, svarte lakksko og med svart belte i mediehåndtering. Ekspert på sikkerhetspolitikk er hun også, og «kan alt om diplomatisk kalibrering». En av hennes eldste strategier i så måte er å ty til tårer for å få viljen sin. Det var nemlig slik i familien Haaland at pappa Sverre mente fjernsyn var fordervende, helt til datteren kom gråtkvalt hjem fra skolen.

– Læreren spurte om alle hadde fått et slikt apparat installert i stuene sine, noe alle hadde, bare ikke vi. Det syntes jeg var så flaut at jeg løp hjem og gråt. Så da fikk vi også, erindrer Matlary.

I dag har hun gjemt TV`n bak en dør. Det er så mye pinlig på programmet. Politikere som ikke vet sitt eget beste for eksempel.

– Det er helt grotesk hva de stiller opp på. Hvis du er en briljant og morsom mann som Dagfinn Høybråten, er det ikke nødvendig å løpe rundt og leke Oluf for å vise at du ikke er kjedelig. Jeg blir så matt av denne avpolitiseringen. Før kunne man ha forfriskende diskusjoner om ideologi, men i dag? Folk flest er uvitende. Journalister klarer ikke analysere maktspillene, beklager damen som selv er blitt «analysert» fra tid til annen.

Blant annet i Tidsskriftet Fett. Med djevelmanipulering og det hele ble Matlary anklaget for sine tilknytninger til den katolske kirke og KrF, for å være en korsfarer med skjulte agendaer, en mørkekvinne som blander politikk og religion. Selv synes hun Fett er overflødig, og er lite imponert over fremgangsmåten.

– Jeg tolererer angrep og sågar bakholdsangrep, men personangrep, der går grensen. Det blir verre enn russeavis. Skulle jeg drevet en slik kampanje, ville jeg vært mer intelligent. Det handler om å kalibrere skytset en smule.

Professoren har aldri båret våpen, men nærer en faglig fascinasjon for krigssoner. I tillegg er hun gift med en generalsønn. Den ungarske legen Arpad Matlary kom inn i Jannes liv under en nattverd i 1981. Da hadde hun alt «av akademisk nysgjerrighet» møtt Paven i Roma og sakte, men sikkert blitt grepet av troen, noe hun etter traumatiske møter med misjonen i Mandal i utgangspunktet ikke var troende til. Dette i følge boken hennes «Tyngdepunktet. Hvorfor jeg ble katolikk».

Det er nå fotografen ber om lov til å ta bilde av et bilde av Janne og Paven, hvorpå Janne med ett virker utilpass.

– Jeg vil helst ikke ha en sånn veldig katolsk reportasje, sier hun.

– Men…

– Man kan så lite om dette i Norge. Det blir så overfladisk.

– Men…

– Jeg vil gjerne snakke om Kirken, problemet er bare den groteske uvitenheten blant journalister. Sikkert ikke dere altså, men de fleste, sier hun og mønstrer oss nøye.

Så følger en lengre anekdote om Thomas Aquinas, skolastikkens far og i følge Matlary «a hell of a brain».

– Hans døde legeme ble kokt og partert på stedet, slik at «fansen» kunne få en liten knokkel hver. Hodet ligger nedgravd i Toulouse, opplyser hun, og reiser sin lange kropp for å skjenke påfyll.

Men etter mang en eskapade om makt og europeisk arv er kaffen blitt iskald. Det svelges.

– Kan du ikke bare si noe om ditt forhold til han, ja den nye Paven?

– Jo, men det er klart: Ratzinger er en god venn av meg. En meget rasjonell og logisk person med en tørrvittig humor.

Matlary må smile når hun tenker på ham. Det synes som et godt tidspunkt for å sette inn luftstyrkene.

– Har du omsider funnet fred i sjelen?

– For et grusomt spørsmål. Du har lest boken min skjønner jeg, men du må ikke ta den helt alvorlig.

Hun ler avvæpnende.

– Så alt du skriver om å oppnå selvoppgivelse og indre ro er bare tull?

– Nei, men jeg kommer nok aldri til selvoppgivelse. Det katolske er å begynne om og om igjen. Det er ikke sånn at du blir «frelst», og så er alt greit.

– Det er som du skriver; «en kamp hver dag»?

– Nja, kamp og kamp. Jeg utmerker meg nok ikke ved å kjempe så mye. Det katolske er imidlertid fiffig. Det relativiserer mitt «her og nå» og gir en «laidback attitude» til livet. Som det heter på latin, sub specie aeternitatis, «under evighetens synsvinkel», spiller problemene, skuffelsene og gledene mindre rolle, sier Janne, og legger til, nok en gang:

– Du må ikke ta boken så høytidelig altså. Den kan sikkert virke selvhøytidelig, men det vil jeg gjerne poengtere: jeg er ikke selvhøytidelig.

– Bare litt utålmodig, i følge din datter?

– Det er et «understatement». Jeg er veldig utålmodig. Så nå må jeg nesten be dere gå. Jeg har et «paper» å skrive.

Og har man et «paper» å skrive, ja da må selv evighetens synsvinkel vike.