Arverekka

Eplet faller ikke langt fra stammen. Faktisk faller det knapt i det hele tatt, skal vi tro sosiologiprofessor Johannes Hjellbrekke ved Universitetet i Bergen.

– Utdanningsmessig er det kun 1,8 prosent nordmenn som «ramler» fra topp til bunn, så å si, sier Hjellbrekke.

Han forsker på og skriver bøker om sosial mobilitet i Norge.

– Blant dem med de lavest utdannede fedrene er det kun 2,7 prosent av barna som selv tar de lengste utdanningene, sier Hjellbrekke.

I sosialdemokratiet Norge blir altså de fleste sittende på sin families mer eller mindre grønne utdanningsgren, på et tre der «tendensen til reproduksjon er tydelig og har holdt seg fra årskull til årskull».

Hjellbrekke understreker at dette er en generell tendens med mange unntak.

Et av disse unntakene er statsviter Malin Lenita Vik. I februar serverte 27-åringen de tusen møblerte hjem beretningen om sin klassereise, med en kronikk i Dagbladet. En reise fra ikke å vite hva Klassekampen var første dag på Blindern, til nå å ha både mastergrad på innerlomma og fast spalte i nevnte avis. Vik skrev om medstudenter som ikke ser at bokhyllemetrene og nyhetsvanene i barndomshjemmet deres gjør overgangen til akademia enklere for dem.

– På Blindern måles du etter middelklassens verdier. Det sier seg selv at du med arbeiderklassebakgrunn, som innebærer helt andre verdier og erfaringer, kommer til kort, sier Vik.

– Hvor vanskelig er det å ta høyere utdanning når du har arbeiderklassebakgrunn?

– Spørsmålet er vel heller hvor mange av de som kommer fra fattige arbeiderklassefamilier som faktisk «velger» å begynne på universitetet i det hele tatt, sier Vik.

Hun tror at Hjellbrekkes nedslående statistikk blant annet kan forklares med at de fra middelklassehjem har bedre karakterer og bedre kjennskap til hvilke studiemuligheter som faktisk finnes.

Mens vi vet at høyere utdanning i stor grad går i arv, forteller sosiolog Hjellbrekke at det har vært forsket mindre på resirkulering og nedarving av spesifikke yrker i Norge. Undersøkelser i andre land tyder imidlertid på at mye av klassereproduksjonen er knyttet til nettopp det.

– Du er ikke dømt til å bli jurist hvis du har juristforeldre. Men sannsynligheten for å velge det yrket øker, sier Hjellbrekke.

Barn av leger, jurister og professorer har i alle fall det han i gåseøyne kaller de beste korta på hånda for å få en like lang utdannelse som foreldrene.

Men har de også de beste korta på hånda for å lykkes i yrket?

Sosiolog Hjellbrekke peker på at også verdifulle nettverk kan gå i arv.

Og når makt, innflytelse og sosiale hierarkier går i arv, får ikke barn av arbeiderklassen tatt i bruk alle sine evner, mener klasseklatrer Vik.

– Det er ikke et mål at alle skal gjøre en klassereise, men det burde være er et mål at alle skal ha like muligheter til å ta sine evner i bruk, sier hun.

O skjebne

– Det er ikke så mange meningsfylte yrker igjen her i verden. Når barna velger et av dem, er det veldig hyggelig, sier Trond Skard Dokka, og ser faderlig på datter Åste Dokka.

De er begge ordinerte prester. Sitt daglige brød tjener de til som doktorgradsstipendiat og professor på Det teologiske fakultet, bak inngangsdøra som det står «O skjebne» over. Hvor skjebnebestemt var det at Åste valgte samme yrkesretning som sin far?

– Åste er en som gjerne går sine egne veier og er ganske original og oppfinnsom. Sånn sett er dette noe av det minst kreative hun har gjort, smiler far Dokka.

Til gjengjeld skriver Åste doktorgrad om betydningen av kjønn i frelsen. Og hun har passet på å få med seg både litteraturstudier, reising og journalistjobbing før hun slo seg inn på den smale sti.

Trond mener at de begge er litt lyststudenter. Da han tenker på Åstes fritidsaktiviteter i ungdomsåra, er han ikke særlig overraska over at hun endte opp som prest.

– Men jeg tror ikke vi har lagt noe spesielt press på henne heller, funderer han, til kontant bekreftelse fra dattera.

– I den grad det har vært noen uttalte ønsker hjemmefra, har det vært på at vi skal ta utdanning, snarere enn én spesiell utdanning, sier Åste.

– Det ble litt rabalder da den ene av søstrene mine ville bli frisør da hun var 14, fortsetter hun.

De fire søstrene endte opp med høyere utdanning alle sammen.

Åste sier hun selv aldri har vært veldig målretta hva gjelder utdanning, men heller navigert ut fra hva hun syns er interessant. Hvis noen hadde sagt til den 14-årige Åste at hun skulle bli prest, hadde hun ikke blitt voldsomt overraska.

– Men jeg hadde heller ikke blitt veldig glad, sier hun, til løftede øyenbryn fra sin far.

– Som 14-åring var jeg midt i konfirmasjonstida, og det var ganske treige greier.