Kjært navn har mange barn

I andre etasje i Vilhelm Bjerknes’ hus er grå, industrielle betongvegger pyntet opp med ballonger. På en tavle står det skrevet «si ja!» og «lytt aktivt». Rare tegninger av ansikter ligger strødd utover bordene. En gruppe studenter står i ring og presenterer hverandre på engelsk.

– Next to me is Elisabeth. Among her qualities is that she is creative. Second, she is creative. And last but not least – creative! kunngjør en av deltakerne.

– Wow, that’s so creative! roper en annen.

Alle ler.

Det er «innovasjonscamp» på Blindern. Studentene skal komme med ulike ideer for å forbedre avfallshåndteringen i Oslo. Forslagene skal videreutvikles mot finalen i «Rektors utfordring», der vinnerkonseptet stikker av med en sum tilsvarende ett års studielån.

– Vi er ikke i dette rommet for å lage nye lover. Dype analyser kan man ta over en øl. Dette handler om de kreative prosessene!

Marte Sootholtet forteller deltakerne hva en innovasjonscamp handler om. Hun er «samfunnsinnovatør» og utdannet kaospilot, og hun er leid inn for å holde campen sammen med Therese Byhring og Merete Grimeland, to andre fra selskapet World Wide Narrative.

– Det er en bølge i Oslo nå – en ung gründerånd. Det er et synlig resultat av tanken om at «vi vil gjøre det selv», forteller Sootholtet oss.

Innovasjonscampen markerer avsparket på det UiO-rektor Ole Petter Ottersen har lansert som «innovasjonsåret 2013». Ved årets ende tar ikke innovasjonen slutt; vi skal snarere «innovere med enda større kunnskap og entusiasme enn før», slik han skriver på sin blogg.

Det er ikke tilfeldig at innovasjonsåret dukker opp nå og ikke for 20 år siden. Da var det få som snakket om dette med innovasjon. Politikerne brydde seg heller ikke noe særlig om begrepet. Men noe har skjedd – plutselig er ordet overalt. I 2012 ble det skrevet tusen ganger så mange norske avisartikler som inneholdt ordet, sammenliknet med 1992. «Vær innovativ eller dø» formante nylig professor i tjeneste-innovasjon, Per Egil Pedersen, i en presentasjon for næringslivet.

Men hva er egentlig innovasjon? Og hvorfor er det plutselig blitt så viktig å være god på det?

– Jeg holder ofte foredrag om dette. Noen ganger bruker jeg lang tid på å forklare begrepet, og da gjesper folk. Da sier jeg det heller kort, nemlig at innovasjon er «to create cash from ideas».

Jonny Østensen er visepresident i innovasjonsselskapet Inven2, der UiO er en av eierne, og han sitter i juryen for «Rektors utfordring». Østensen trekker et klart skille mellom forskning og innovasjon.

– Innovasjon er ting som tas i praktisk bruk. Det er ikke en betegnelse på at folk er kloke og smarte. Mange ser ikke den forskjellen og tror at en flink forsker er en innovativ forsker. Det er ikke riktig. Innovasjon er «cash creating»; forskning er «cash consuming». Når de henger godt sammen, har man et helhetlig innovasjonsprosjekt, sier han.

Østensen mener imidlertid at innovasjoner ikke trenger å være spesielt nyskapende i seg selv.

– Ofte blander man innovasjon med kreativitet, som er mer grensesprengende og handler om større steg. Innovasjon trenger ikke være slik; de aller fleste innovasjoner er forbedringer av noe allerede eksisterende, forteller han.

– Er det å starte en eller annen ny bedrift som blir en kommersiell suksess, innovasjon?

– Ja, det er innovasjon. Gründere som lykkes, er innovative, for de gjør det på en måte som ikke hvem som helst gjør. Men selvsagt er det gradsforskjeller.

Så innovasjon handler om å gi liv til ideene sine, få dem ut på markedet og gjøre dem lønnsomme? Ikke alle er ikke enige i at dette er en fruktbar bruk av begrepet.

– Følger man definisjoner som «create cash from ideas», er Stein Erik Hagen og Reitan-familien de største innovatørene i Norge. De har bygget opp nye kommersielle kanaler for salg av noe som allerede finnes – matvarer – og har tjent seg søkkrike på det, sier Siri Meyer, professor i kunsthistorie ved universitetet i bergen og forfatter av boken Det innovative mennesket.

Hun forteller at da begrepet fikk en renessanse med den nyliberale økonomiske bølgen på 80-tallet, ble det vannet ut.

Nå styres det mer og mer i retning av «å tjene penger».

– Urbildet på en skapende person er gjerne en kunstner som bryter ned tradisjoner og skaper nye uttrykk. Men hvis du leser rådende definisjoner av innovasjon i dag, er det ikke Munch du ser for deg. Du ser en entreprenør som har en god idé han kan tjene penger på, og som klarer å kommersialisere denne ideen. Ofte uten noen sterk vilje til å skape noe nytt, sier hun.

Hvis vi ser til Innovasjon Norge, kan det virke som Meyer har et poeng. Organisasjonen omtaler vinnerne av sin pris «Årets gründerkvinne», Wik og Walsøe, som «to kvinner som hadde lyst til å skape noe helt nytt og unikt». De vant en million kroner for sine porselensserviser i ulike design.

Det er flotte serviser, men det er vel grenser for hvor nyskapende et servise kan være?

Det er Civita-frokost på Café Christiania. I salen sitter flere av næringslivets gamle travere. Debattpanelet på fire har inntatt plassene. Over dem henger en plakett med inskripsjonen «Et lite stykke Norge». Civita har stilt spørsmålene: «Kan Norge bli en gründernasjon?» og «Hvordan kan Norge bli innovasjonsledende?».

For Norge er flere ganger blitt trukket fram som langt dårligere enn sine naboer på innovasjon. I Europakommisjonens «Innovation Union Scoreboard 2013» havner Norge i den nest laveste kategorien, mens Finland, Sverige og Danmark alle troner på toppen. Nord-Norge havner helt på bånn.

En av talerne på Café Christiania er administrerende direktør i Innovasjon Norge, Gunn Ovesen. Hennes ord er tegn på at nyskapende produkter ikke står i sentrum av arbeidet for å bli verken gründernasjon eller innovasjonsledende.

– Jeg er opptatt av å få bedrifter til å tenke kunder og ikke tenke produkter. Vi må få flere gode gründere, og for å få det må de tenke internasjonalt. Du skal tenke marked, du skal tenke kunder, og da må du ha noen som vil betale for deg, sier hun til forsamlingen.

Ovesen trekker fram Rema-Reitan som et godt eksempel på hva innovasjon handler om.

– Jeg synes Rema 1000 er et fantastisk eksempel på det vi er best på i Norge. Kostnadsdrevne innovasjoner. Med det høye kostnadsnivået vi har i Norge, må vi jobbe med nettopp det, sier hun.

I 2008 la den rød-grønne regjeringen fram sin stortingsmelding om innovasjon. «Innovasjon er en sentral del av mange virksomheters daglige innsats for å skape større verdier for eiere og kunder», står det der. Når vi hører disse ordene – kunder, verdier, virksomheter – går tankene raskt til industri, økonomi og bedrifter.

UiB-professor Meyer mener vi må kunne bryte opp disse koblingene.

– Hvorfor må verdiskapning bare knyttes til kommersialisering? Det går an å skape nye verdier uavhengig av om de skal brukes til noe eller ikke. Satser man utelukkende på ordet i betydning nytte, anvendelse og kommersialisering, skaper man ikke mangfold, men bidrar bare til økt standardisering, sier hun.

Jonny Østensen er imidlertid skeptisk til om man fortsatt kan snakke om innovasjon hvis det ikke har noen relevans for markedet. Han illustrerer det med et hypotetisk spørsmål:

– Hvis man i en spissformulering tenkte seg en filosof som kom på en måte å få folk til å tenke på en måte som første til fred på jorden – er dette da innovasjon? Jeg er tilbøyelig til å si nei.

På innovasjonscampen på Blindern er studentene i gang med den kreative prosessen. Kaospilot Sootholtet setter gule lapper på tavla når studentene kommer med konkrete problemer som må løses. En av dem foreslår «planned obsolescence», at elektroniske produkter har innebygget selvødeleggelse, slik at man gjentatt må kjøpe nye.

– Vi lever i et bruk-og-kast-samfunn, så dette er jo et kjempeproblem, svarer Sootholtet og klistrer en ny lapp på tavla.

For nettopp slike samfunnsproblemer skal det også være mulig å løse gjennom innovasjon, ifølge Therese Byhring, en annen av samfunnsinnovatørene fra World Wide Narrative. Hun er utdannet grafisk designer, men ønsket ikke å gå inn i reklamebransjen og presentere unyttige produkter for folk.

– Er det noe opprørsk ved det dere driver med her?

– Ja, det er nok noe idealistisk ved dette. Jeg vil si det er den nye måten å være «blitzer» på. Men det er jo en business. Hvorfor ikke kunne tjene penger på noe som er bra for verden? Hvis du skal hjelpe uteliggere, for eksempel, sier hun.

Så dette med belønning, pris, insentiver – det er viktig også hos samfunnsinnovatørene. Og det synes å stå minst like sentralt hos studentene. En av dem foreslår å betale folk for å resirkulere. En annen foreslår å «rebrande» plastavfall til «plastressurser».

Studentene setter seg i grupper. En av dem diskuterer hvordan man får folk til å endre vanene sine. Når holdningskampanjer foreslås, bryter to av deltakerne ut i latter.

– Ja, det var dagens! roper en av dem, og foreslår i stedet å heve avgiftene for gitte søppelmengder.

Det kastes ideer rundt i et svært høyt tempo.

– Hvor mange ideer har vi nå? Jeg tror vi har 16.

– Vi har en «app» allerede! Ropes det fra et annet bord.

Daniel Aubert (23) sitter sammen med Johanne Thurmann-Moe (22) og Kaja Berg Hjukse (23). De skal løse problemet med å få folk til å pante flere flasker.

Thurmann-Moe mener man må spille på noe annet enn moralisme – noe motiverende – for å få med dem som i utgangspunktet ikke bryr seg. Aubert har et klart forslag:

– Jeg foreslår én ting: heve panten. Hvis jeg kaster en krone på bakken, gidder jeg ikke ta den opp engang. En krone betyr ikke noe for meg, liksom, argumenterer han.

Aubert forteller at han anser innovasjon som en måte å tjene penger på. Hjukse og Thurmann-Moe er litt mer usikre på hva de synes.

Trenger mennesker et realistisk mål om profitt for å komme med det nyskapende – eller med det gode, for dem som mener at innovasjon handler mest om det? Det virker som mange ser denne drivkraften som nødvendig.

Men forskning har vist det motsatte. Økonomer fra flere av verdens fremste institutter – University of Chicago, MIT, Carnegie Mellon – fant at hvis de økte belønningene for å klare oppgaver som krevde kognitiv tenkning, gikk prestasjonene ikke opp, men ned. Forsøkspersonene ble mindre kreative. Da de kopierte studien i India for å kontrollere for kulturelle faktorer, ga det de samme resultatene – bare enda tydeligere.

«Dette er et av de mest robuste funnene i samfunnsvitenskapen – men samtidig et av de mest oversette», sier forfatter Daniel Pink i et av sine mange foredrag om temaet.

Fenomenet er observert gang etter gang. Pink mener vi trenger frihet til å være kreative, ikke belønning.

Uansett hva som måtte drive oss, er det sjelden noen spør hvorfor vi skal bry oss om å være så innovative. Hva skjer hvis vi slutter å være det?

– Innovasjon er kommet i søkelyset fordi Norge på et tidspunkt må bli en kunnskapsbasert nasjon. I dag er det jo primært en olje- og fiskenasjon. Det kan vi ikke være for alltid, sier Jonny Østensen i Inven2.

Han er langt fra alene om å påpeke dette. Det er mye snakk om at vi må dempe avhengigheten av oljen.

Men samtidig: En gruppe forskere ved Fysisk institutt på Blindern jobber med utvikling av miniatyrsatelitten «Cubestar», som skal utrede forstyrrelser av GPS-signaler i verdensrommet. Inven2 peker på deres arbeid som et godt eksempel på innovasjon. Når vi besøker dem, er den første målgruppen de nevner for arbeidet deres, nettopp oljeselskaper. Kjeller Innovasjon – et annet stort innovasjonsselskap – har på sin side Statoil som en av eierne. Hvordan får man en slik kabal til å gå opp?

– Så lenge vi har olje, vil det jo være bra å hente opp mest mulig fra sjøen. Alt vi kan gjøre for å forbedre utnyttelsen av råvareressursene, er jo innovasjon, det også, sier Østensen.

Mariann Ødegård, administrerende direktør i Kjeller Innovasjon, mener imidlertid at vi er hakket for hissige på grøten i Norge i dag.

– Tenkningen er preget av kortsiktighet og rask profitt i dag. Det satses for lite på grunnforskning og industrirettet forskning. Men vi har råd som nasjon til å tenke lengre. Hvis vi kan investere i andre sektorer slik vi tidligere gjorde med oljeindustrien, kan vi se positivt tilbake på dette tiåret. Vi trenger en tydelig visjon for A/S Norge, sier hun.

Tilbake på Blindern er det finale i «Rektors utfordring». Finalistene får tre minutter til å presentere konseptene sine for juryen, før Sootholtet klemmer på et signalhorn og sender dem av scenen.

Siste gruppe trer fram. De presenterer sin idé til konseptet «Trashtag», et system for å identifisere mobiltelefoner i søpla. «To save the planet and make money», er gruppas lett spøkefulle svar på motivasjonen bak konseptet. Og senere: «To turn a pile of trash into a mountain of cash». Jonny Østensen og resten av juryen virker svært fornøyde og trekker seg tilbake for å ta en avgjørelse.

Finalistene stiller seg opp langs veggen. Rektor Ottersen siterer forfatteren Douglas Adams, om at vi ikke må være bekymret for jorda (den klarer seg selv), men snarere for hvorvidt den kan takle oss. Så annonserer han vinnerne.

«Trashtag» vinner rektors pris, mens Johanne Thurmann-Moe og Kaja Berg Hjukse stikker av med både Oslo kommunes pris og publikumsprisen, for sitt konsept «Den rosa boksen», en beholder for spesialavfall som supplement til de blå og grønne søppelposene som allerede brukes i Oslo. De omfavner hverandre i genuin overraskelse og lykkerus.

Jentene anser seg som perfekte produkter av «Rektors utfordring».

– «Den rosa boksen» er jo et resultat av at vi dro på innovasjonscamp. Hele prosessen har fått oss til å forstå at dette er mulig for de fleste, sier Hjukse.

– Og så har vi funnet ut at vi to kan samarbeide!

Vi har altså beveget oss fra porselensdesign til avfallshåndtering; fra Rema 1000 til uteliggere; fra kunnskap som senker avhengigheten av olje til kunnskap som kan brukes av oljeselskapene. Spørsmålet er hvor vidt innovasjonsbegrepet kan bli før det blir uoverskuelig.

Hvis vi skal tro den amerikanske konsulenten Scott Berkun, har det allerede tippet over. Han har skrevet boken «The Myths of Innovation» og mener innovasjon er et svært oppblåst moteord. I en e-post forteller han oss at det beste vi kan gjøre, er å være kritiske til bruken.

– Språk blir fortynnet og gjenoppfunnet hele tiden. Men folk vil bli mer forsiktige med språket hvis de blir påmint at de blåser opp meningsinnholdet. Hvis ingen sier noe, fortsetter misbruket. Det samme gjelder for politisk, kommersielt og filosofisk språk: Mange vil komme unna med hva som helst til noen konfronterer dem med det.