Den latin-amerikanske drømmen

Heikki Holmås beruses av framgangen i Latin-Amerika. Men i Chile sliter studentene med bakrusen etter et av historiens største studentopprør.

Publisert Sist oppdatert

«Det eneste jeg vet, er at jeg ikke skal skrive masteroppgave om noe i Latin-Amerika.» Når utviklingsminister Heikki Holmås hylles som gullgutten i et panel bestående av utviklingspolitikkens «stjerner», for å sitere ordstyreren, i en FN-sal i Santiago i Chile, tenker jeg på utsagnet fra en masterstudent på Universitetet i Oslo. Og når Holmås har poengtert at Norge har gått fra å være et av Europas fattigste land til å bli det rikeste, etter at han har sagt at «den amerikanske drømmen er steindød i USA, men lever videre i Skandinavia», og etter at han har mottatt desidert flest spørsmål fra salen, tenker jeg på begrunnelsen fra samme student: «Ingen norske arbeidsgivere bryr seg jo om Latin-Amerika».

Det er kveld, det er gått noen timer siden paneldebatten, og Cristóbal Lagos ser 15 maskerte unggutter haste forbi.

Den tidligere studentpolitikeren ser på meg og smiler skjevt.

– Nå skjer det igjen, sier han.

Flere hundre studenter og venstreradikale er samlet på Plaza Armas i sentrum av Santiago. En flokk på tusenvis har marsjert fredelig fra et arkitekturfakultet til byens mest sentrale samlingspunkt.

Plassen er omringet av tallrike tropper med militærpoliti. Med hjelmer, skjold og grønne uniformer overvåker troppene, «los carabineros», de fargerike bannerne som svaier i den varme luften og de unge menneskene som roper politiske slagord og jubler for et rockeband som spiller på scenen.

Men den maskerte guttegjengen enser ikke den gode stemningen. De vandrer raskt gjennom mengden, mot enden av plassen, i retning området bak scenen; de vandrer rett mot politiet. Og mindre enn et minutt etter Lagos’ kommentar, «skjer det»:

Folk skriker, vannkanoner spyler vann over menneskeflokken, demonstranter løper unna, de robotaktige politimennene følger etter, de tar en mann i bakken, slår ham, arresterer ham. Noen maskerte gutter river ned et skilt, andre kaster flasker og kloakkgitre mot politiet, som svarer med å spyle mer vann og spraye tåregass. Folk hoster og gråter fordi de får tåregassen i øynene. Vannet som flommer ut i gatene blandes med noe hvitt, det ser ut som alle løper og sklir og slåss på melk. Etter hvert klarer demonstrantene å drive politiet nedover i kvartalet, og vekk fra plassen.

Samtidig som Heikki Holmås sitter i den norske ambassadørresidensen i Santiago og spiser middag med valgkampklare chilenske politikere, kan det virke som den maskerte guttegjengen vinner kampen i sentrum.

Så hva er bakgrunnen, for Holmås-visitten og for demonstrasjonene? I slutten av januar dro Norges utviklingsminister til Latin-Amerika. I løpet av en drøy uke besøkte han Brasil, Chile, Guatemala og Mexico. Temaet for turen var «rettferdig utvikling». Da Holmås var i Chile, ble også EU-CELAC, et historisk toppmøte mellom EU-landene og Unionen for de latinamerikanske og karibiske statene (CELAC), som ble dannet i 2010, arrangert. Holmås rakk så vidt en tur innom.

Samme helg samlet venstreradikale fra hele Latin-Amerika seg i Santiago. Temaet for aktivistenes samling var derimot den urettferdige utviklingen i regionen. De to siste årene har Chile blitt satt på hodet av et av historiens største studentopprør. Og da aktivistene fredag kveld gikk i tog og endte opp på Plaza Armas, var gratis utdanning en av de viktigste kampsakene.

– Det slutter alltid slik. Alltid, sier Cristóbal Lagos, når de maskerte guttene og politiet etter hvert har kjempet seg vekk fra Plaza Armas.

Plassen er nesten tom for aktivister, de eneste levningene er søppel, ødelagte gjenstander og vanndammer i kveldssola. Opptøyene pågikk i flere timer. Troppene forflyttet seg fra kvartal til kvartal, det samme gjorde en håndfull aktivister, som på et tidspunkt også plyndret et apotek; mange stjal visstnok kondomer og p-piller.

Ifølge Cristóbal Lagos, som tidligere var generalsekretær i studentunionen til Universitetet i Chile, og nå har fullført graden sin i statsvitenskap og offentlig administrasjon, er slike hendelser svært negativt for studentbevegelsen.

– Det er alltid de samme som starter opptøyene. De kaller seg anarkister, men mange av dem er ikke engang interessert i politikk. De kommer bare for å provosere politiet, sier Lagos.

Barbara Barraza, som studerer statsvitenskap gikk i demonstrasjonstoget, er enig.

– Og det er nyhetene om volden som når resten av Santiago, og resten av Chile, sier hun.

Men i 2011 nådde også studentenes budskap resten av Chile – og resten av verden. I løpet av noen måneder avbrøt titusenvis av chilenske studenter studiene. De okkuperte over 600 skoler og universiteter. Hundretusenvis gikk i en konstant strøm av nye demonstrasjonstog. Studentene protesterte mot det kanskje mest urettferdige utdanningssystemet i hele Latin-Amerika. Landet ble paralysert.

Chile har verdens dyreste universitetsutdanning, målt i forhold til gjennomsnittlig årsinntekt. Stat og kommune finansierer kun 20 prosent av kostnadene, mens studentenes familier må betale resten. De aller fleste må derfor ta opp store banklån med høye renter.

Da forsvarssjefen Augusto Pinochet fikk makten i 1973, fulgte en privatisering som nesten savner sidestykke i historien. Det vokste fram en rekke private universiteter da diktatoren endret utdanningssystemet i 1980 og la til rette for at markedslogikk skulle styre. For å hindre politisk opposisjon stengte også Pinochet studenter ute fra de styrende organene i universitetene. Politikken har ført til at nesten all høyere utdanning i Chile er svært kostbar, uavhengig av kvaliteten, og at studentene nesten ikke har noe autonomi.

I løpet av studentopprøret har studentene blant annet krevd gratis utdanning, innføring av lovverk som i større grad forhindrer at universitetene kan ta ut stort utbytte, og fjerning av lover som forhindrer studenter i få innflytelse på utdanningsinstitusjonene.

Og studentene krever fortsatt det samme. For ifølge Cristóbal Lagos, den tidligere generalsekretæren i studentunioen til Universitetet i Chile, har ikke protestene endret noe som helst.

– Studentopprøret førte til masse diskusjoner, men ingen konkrete endringer. Den eneste endringen er at chilenere nå tror på mobilisering. Studentbevegelsen har vært katalysator for sosial aktivitet i mange former, sier Lagos, om landet hvor sosial aktivisme i årevis ble underkuet av Pinochet, som hadde makten fram til 1990.

I 2013 er det valgår, og selv om studentbevegelsen har langt mer støtte i folket enn Sebastián Piñera, den upopulære presidenten fra det moderate høyrepartiet, tror verken Barraza eller Lagos at studentens sak blir viktig i valgkampen.

– 2013 blir bakrusen etter studentopprøret. Mange stoppet å studere, men fortsatte å ta opp lån, og de er nå tvunget til å gå tilbake til studiene. Bevegelsens kapasitet er veldig redusert. Studentene vant ikke kampen, og jeg tror ikke de vil klare å oppnå et lignende momentum igjen, sier Lagos.

Langt vekk fra gatekampene, faktisk en del timer før de startet, men fortsatt i Santiago, i den store toppmøtehallen utenfor sentrum, gikk Heikki Holmås rundt med langt mer optimistiske tanker. Og det er han ikke alene om. I Verdensbankens prognose for 2013 spås det vekst i nesten alle de latinamerikanske og karibiske landene, selv om den globale finansielle usikkerheten betinger optimismen noe. Prognosene er uansett langt bedre enn for Europa og USA, og flere land i regionen kan vente seg historisk lave arbeidsledighetstall.

Helt siden europeiske stormakter koloniserte regionen og multinasjonale selskaper tok kontroll over naturressursene, har mantraet vært «vekst først, så utvikling». «Veksten» har tradisjonelt gått rett i lommene til de som allerede har makt, mens den «utviklingen» som har kommet i beste fall har vært halvhjertet. Denne kombinasjonen, i tillegg til svake demokratier og utbredt korrupsjon, har skapt den mest urettferdige fordelingen i verden. Men i flere land er negative tradisjoner nå i ferd med å brytes.

Store forskjeller: Chile blir kalt det mest vellykkede landet i Latin-Amerika, men klasseforskjellene i Santiago er enorme. Studentene på de beste universitetene vet gjerne lite om hva som foregår i de mindre velstående bydelene. Utdannings-systemet kritiseres for å reprodusere skillene.

Det er lett å glemme studentopprøret i den gigantiske hallen hvor toppmøtet mellom EU og CELAC arrangeres. Chile blir gjerne kalt det mest vellykkede landet i Latin-Amerika, og dusinvis av stands promoterer chilensk framsynthet i alt fra vin og arkitektur, til teknologi og astronomi. Men i hallen er det også en delegasjon fra Norge, utenforlandet, som verken er latinamerikansk, karibisk eller med i EU.

Nordmennene gjør seg klare til et uforutsett møte. Klokka er over tre, og Holmås skulle egentlig vært i møte med Chile, Venezuela og Cuba, men troikaen er forsinket, de er fortsatt i et møte med alle CELAC-landene. Plutselig fikk imidlertid Holmås beskjed om at han kan komme inn. Han kan tale for hele forsamlingen.

– Dette er viktig for oss. Vi må markere at også vi er her, at vi er opptatt av utviklingen, sier en av Holmås’ rådgivere.

– Han må si hva som er hans agenda overfor Latin-Amerika, sier en annen.

Holmås entrer rommet, rundt 40 plasser er fordelt i et rektangel, og på enden sitter Cuba, Venezuela og Chile, som leder møtet.

Holmås tar plass på den andre enden, han tar på seg en mikrofon og en ørepropp for simultanoversetting, og så begynner han å snakke:

– Latin-Amerika har alltid vært nærme mitt hjerte. På barneskolen lærte jeg at det var store forskjeller i denne delen av verden – men det er annerledes nå.

Holmås fortsetter med budskapet han gjentok i alle møtene Universitas overvar i Chile og Brasil (som oftest fra en stol bakerst i rommet): At årsakene til den rettferdige fordelingspolitikken i Norge er høy skatt, velkoordinerte lønnssystemer og universell fundamental velferd – og at gratis utdanning er essensielt hvis man ønsker rettferdig utvikling. Så hyller han Cuba for hvordan de håndterte krisen på Haiti, så henvender han seg til den lille karibiske øystaten Dominica og anerkjenner samarbeidet med Clinton Foundation, og idet han snur blikket og skal til å si noe om Norges samarbeid med Colombia, så hvisker Norges ambassadør i Chile diskret «du må nevne Chile og Venezuela også», og like etter sier Holmås at «samarbeidet med våre chilenske og venezuelanske venner» også er veldig viktig. Så utbroderer han argumentene for Norges framgang.

Representantene fra Panama og Dominica noterer, mens Mexico surfer på iPaden.

Når Holmås har takket for seg og forlatt rommet, mens han haster videre til et nytt møte, denne gangen med et chilensk utviklingsbyrå, sier han til Universitas at det fortsatt er masse å kritisere i Latin-Amerika, men at statsledere ikke lenger bare prater i festtaler, men faktisk iverksetter konstruktiv politikk.

– Nasjoner har sett at samfunn går i oppløsning, at utenlandske selskaper ikke vil investere i uberegnelige land med kriminalitet. Slik usikkerhet har vært som kreft på utviklingen, men nå ser vi en rekke eksempler på tiltak som funker, sier Holmås.

Men når det kommer til fordelingspolitikk, henger Chile etter. Chile har den høyeste inntekten per innbygger i Sør-Amerika. Samtidig har landet kanskje den mest urettferdige inntektsfordelingen i regionen. Ifølge en OECD-rapport fra 2011 øker i tillegg forskjellene. Flere forskere mener det skjeve utdanningssystemet er en av de viktigste årsakene til at klasseskillene reproduseres.

Skillene starter i grunnskolen, de blir sementert på videregående og urovekkende tydelige på universitetene. De rikeste i Chile nyter utdanning i verdenstoppen, men kun en liten andel av de minst velstående chilenerne har økonomi til å ta høyere utdanning. De må dessuten ta til takke med de dårligste videregående skolene og universitetene, og de blir lite attraktive jobbsøkere. Mange studenter avbryter også studiene, uten grad, men med stor gjeld. I tillegg sliter 75 prosent av de som fullfører studiene med å finne relevant jobb, ifølge studentunionen til Universitetet i Chile.

– Det er mange motekarrierer her, som unge tror de skal tjene penger på, for eksempel jus, journalistikk og psykologi. Men som uteksaminert får man ikke slike jobber, det finnes ikke nok, sier Cristóbal Lagos, som legger til at mange universiteter konstruerer grader som i realiteten er ubrukelige.

I demonstrasjonstoget gikk Lagos med en rød Hugo Chávez-caps. Venstrebølgen i Latin-Amerika, som har skylt over land som Venezuela, Bolivia, Brasil og Ecuador, har også truffet studentbevegelsen i Chile. Lagos har forlatt studentpolitikken til fordel for et nyetablert venstreparti, og han har politiske ambisjoner. Barbara Barraza, som gikk i demonstrasjonstoget med en rød Hugo Chávez-t-skjorte, mener det er et stort problem at nesten alle universitetene i Chile er privatiserte.

– Så lenge unge velger studier som ikke gir dem jobb, så vil universitetene fortsette å tilby disse gradene. I Chile blir utdanning sett på som et tilbud, og ikke en rett. Og det er de rikeste som kommer inn på de beste universitetene, mens de fattige aldri får muligheten, sier hun.

«Vi er innenfor, men alltid utenfor», sier den argentinske filosofen Martín Hopenhayn om landene som kalles «Latin-Amerika», og deres stilling i verdenssamfunnet. Men latinamerikanske investeringer og markeder blir nå stadig mer interessante for EU på grunn av nedgangstider i Europa og USA. På toppmøtet forpliktet EU og CELAC seg til handel og investeringer, selv om også uenigheter preget møtene. Mens CELAC-landene ble representert av sine respektive statsledere, illustrerte kanskje EU-landenes utsendinger at Latin-Amerika ikke er helt «innenfor» ennå: Tysklands Angela Merkel og Spanias Mariano Rajoy var de eneste statslederne fra EU som tok turen over Atlanterhavet. Toppmøtet fikk for øvrig ingen dekning i Norge, og i norske medier finnes det ikke lenger noen dedikerte korrespondenter i regionen. Så man kan kanskje ikke anklage Blindern-studenten for at han tilsynelatende ikke hadde fått med seg at Norge nå pleier store økonomiske og politiske interesser i Latin-Amerika.

Rett etter paneldebatten, den fra innledningen, møtte Holmås ordstyreren, Alicia Bárcena, som er generalsekretær i FNs økonomiske kommisjon for de latinamerikanske og karibiske landene (CEPAL). Ifølge Bárcena var Holmås’ budskap som «musikk i hennes ører», og hun sa at arven etter de nordiske landene, med likhet, strukturell rettferdighet og god miljøpolitikk, skulle være «en trilogi» i det videre fokuset til organisasjonen. «Interessant», sa Holmås, før de la strategier for hvordan de kan samarbeide framover, og hvordan de kan implementere planene storpolitisk. På møtet sa Bárcena til Holmås: «Du har forresten en nydelig håndskrift; den er så klar, så tydelig». Og idet møtet skulle avsluttes, sa hun: «Husk at det ikke er pengene deres vi vil ha, men verdiene og visjonene. Vi vil ha tilbake Norge som partner!»

Da de rødgrønne vant valget i 2005, fikk Latin-Amerika en «boost» i Utenriksdepartementet. Samtidig har Latin-Amerika blitt stadig viktigere for flere norske «arbeidsgivere».

Kjersti Rødsmoen er avdelingsdirektør for Latin-Amerikaseksjonen i Utenriksdepartementet, og hun var med på turen til Holmås. Hun sier at Latin-Amerika har endret seg.

– Det er ikke lenger kupp, diktaturer og borgerkriger som preger regionen. Selv om det fortsatt er ulikhet og ekskludering i her, så går det i riktig retning. Og norsk næringsliv er nå betydningsfullt i enkelte land, sier hun.

Norge var i 2012 blant de ti største investorene i Brasil, og over 100 norske selskaper har etablert seg i landet det siste tiåret. Brasil er i en særstilling, men Norge har også store interesser i Chile og Peru. Selv om solidariteten som preget interessen for Latin-Amerika i 80-årene er redusert, er norske bistandsorganisasjoner fortsatt tungt involvert i regionen.

Kjersti Rødsmoen bekrefter at Latin-Amerika også er populært blant ansatte i UD.

– De stasjonene som finnes, er populære. Personer som har hatt med Latin-Amerika å gjøre, får gjerne en interesse som er med dem hele livet, sier hun.

I Brasilia, et par dager tidligere, var Holmås begeistret. Istedenfor å krige mot dopselgere i favelaene, jobber politiet i Rio de Janeiro nå mer som sosialarbeidere. Den nye tilnærmingen har redusert kriminaliteten og korrupsjonen dramatisk. Brasil har også hatt stor suksess med pengeoverføringer. Fattige familier får penger i hånden, slik at de får råd til å sende barna på skole. Erfaringene fra Brasil vekker interesse over hele verden, og ifølge Holmås blir slik «progressiv politikk som funker» viktig i stortingsmeldingen om demokratisk og rettferdig utviklingspolitikk som kommer i løpet av mars.

De ti siste årene har Brasil fått 30 millioner ut av ekstrem fattigdom. Samtidig er det mye å kritisere. I 2012 ble for eksempel Brasil preget av professorstreiker som førte til at titusenvis av universitetsstudenter måtte avbryte skolegangen, og demningsutbygginger med menneskerettighetsbrudd og store miljøskader i kjølvannet. Men Holmås tok ikke opp noe slikt i løpet av besøket i Brasil, selv ikke da han møtte viseministeren for sosial utvikling.

De chilenske studentene nøler imidlertid ikke med å kritisere styresmaktene. De har avfeid president Sebastián Piñeras spede forsøk på å stilne bevegelsen. I Chile tror de fleste at den upopulære presidenten vil tape valget i november for sentrum-venstrekoalisjonens sannsynlige kandidat Michelle Bachelet, som var president i Chile før Piñera.

Den siste dagen i Santiago møter Holmås de to studentlederne Andrés Fielbaum og Diego Vela. Fielbaum er nå president i studentunionen til Universitetet i Chile, mens Vela er president i studentunionen til det katolske universitetet i Santiago. De frykter at studentenes sak blir oversett i valgkampen. På hotellbalkongen, rett etter frokost, spør Holmås hvorfor de er skeptiske.

– 80 prosent av befolkningen vil ha gratis utdanning, men ingen av partiene reflekterer dette, sier Fielbaum.

Holmås spør om studentbevegelsen har endret noe.

– Vi har ikke lenger frykt. Vi er en ny generasjon, som ikke har problemer med et diktatur, og vi vil forandre det politiske systemet på sikt, sier Vela.

Men de forteller også om statsråder som har eierinteresser i universitetene, at lover må endres for at studentenes mål kan nås, og at det vil bli svært komplisert å gjøre strukturelle endringer.

Kontrasten til Norge blir glassklar når Holmås forteller studentlederne om Norge: om gratis utdanning, studiestøtte til alle og at en rekke unge sitter på Stortinget. Når møtet går mot slutten, legger Holmås til at fri utdanning har transformert Norge fra fattig til rik, og når utviklingsministeren reiser seg for å ta de to studentlederne i hånden, nevner Holmås at han av og til møter Michelle Bachelet, som sannsynligvis blir Chiles neste president.

– Jeg lover å ta dette opp med henne neste gang vi ses. Men det er dere som må gjøre jobben. Jeg ønsker dere lykke til.

Vela og Fielbaum takker høflig og smiler spakt til hverandre, mens Heikki Holmås haster avgårde.

Powered by Labrador CMS