Hellig overbevist

Kjøret startet allerede kvelden i forveien. TV 2, VG, Dagbladet, Dagsavisen, NRK – alle ville ha og alle skulle få. Nå står Yousef Bartho Assidiq på parkeringsplassen bak Oslo S og hutrer. Gradestokken er i ferd med å runde flere minus enn hva godt er, og klokka har passert ti på halv seint. Den vannkjemma sveisen glinser i lyset fra en passerende bil, mens rester fra tv-sminkørens maling gjør hudfargen matt der den ikke er dekket av mørkt skjegg.

Yousef har hoppa fra taxi til taxi i hele dag for å rekke innom alle intervjuene sine. Er han ikke sliten? Neida. Han stikker henda i lommene og kaster sjenerte blikk rundt seg, men øynene er våkne og skinner i glassklart brungrønt. Han har blitt vant til mediaoppmerksomheten nå.

Det er ikke alle som kan skilte med tittelen ung, etnisk norsk, muslimsk konvertitt og samfunnsdebattant fra Nøtterøy. Denne gangen har han havna midt i glaninga for medias søkelys etter at han postet et innlegg på bloggen sin om den gang da han ble forsøkt rekruttert av Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

– Fyren fra PST sa jeg hadde noen interessante venner på Facebook. Mohyeldeen (Mohammad, journ. anm.), for eksempel. Han var en av de første jeg ble kjent med da jeg konverterte. Nå er han Norges mest kjente islamistiske ekstremist. De ville at jeg skulle bli bedre kjent med disse folka. Etter hvert ville de at jeg skulle late som jeg var en av dem, tenke som en al-Qaida-tilhenger.

Sjenansen forsvinner på et blunk. Yousef har fortalt historien i hele dag. Historien om at PST sa han skulle blir Norges svar på James Bond som infiltrør i det islamistiske miljøet. Hvordan han sjonglerte mellom samvittighetsnag (det var tross alt snakk om rikets sikkerhet, hadde PST sagt) og å holde på hemmeligheten overfor jobben og foreldrene. Hvordan han ble utbrent og utslitt og fortalte det hele til sin mor, Janne Hansen. Hvordan mamma grep inn og skjelte ut en stakkars betjent på Tønsberg politistasjon, og senere PSTs representant. Hun kjeftet dem begge huden full – mente det var uansvarlig å utnytte folk på denne måten. Særlig folk som har både Asperger og ADHD.

– Jeg sa til PST at det der klarer ikke jeg. Jeg forklarte at jeg ikke klarer å lyve sånn, å være en annen person på den måten, sier Yousef.

Det var nemlig ikke bare de innlysende samvittighetskvalene og faremomentet som hindret Assidiq i å ikle seg en annen personlighet for å infiltrere det unge islamistmiljøet. Som far John Bartho Hansen senere skal forklare oss over tacomiddagen på Nøtterøy, sliter Yousef med å tolke sosiale koder, kroppsspråk og ironi. Det automatiseres ikke hos ham, men må læres som regler. Det følger med Asperger-diagnosen. Livet som PST-informant hadde med andre ord passet ham svært dårlig.

Vi slenger oss inn i varmen i bilen og svinger ut på motorveien. Akkurat nå forholder vi oss ikke til en diagnose, men til en helt normal og velfungerende 24-åring, som har tatt et valg som er vanskelig for de fleste av hans jevnaldrende å forstå. En ung mann på atten år som var på fest da han følte tyngden av livets meningsløshet ramle ned over seg. En helt gjennomsnittlig engasjert bygdegutt, moderat politisk aktiv i Sosialistisk ungdom, fest- og kinogjenger i helgene, som tenkte at livet måtte ha mer å by på.

– Jeg følte at det var viktig å lære om religion. I ungdomstida var jeg ikke religiøs i det hele tatt. Det var ikke noe jeg tenkte på. Jeg var ute og festet og alt mulig annet. Så begynte jeg å tenke «Er dette alt jeg skal gjøre hele livet? Er dette alt?»

I stedet for å la tanken fare og åpne en ny øl, dro Yousef hjem, satte seg ned, og leste Koranen fra perm til perm i et helt år. I det som kunne minne om religion-shopping, var tanken å starte der det var minst sannsynlig at han skulle ende opp, der han hadde mest kritikk å komme med.

– Jeg starta med å tenke på al-Qaida. Det er sånn muslimer er, tenkte jeg. Jeg søkte på nettet etter informasjon om islam, og de første seksten treffene som dukket opp var kritikk, så jeg startet der. Jeg copy-pasta sitater fra nettet, klippet og limte og stilte kritiske spørsmål på islam.no.

Folk begynte å svare. Han fikk hele tiden til svar at han måtte se utdragene fra Koranen i sammenheng, se helheten. Han spurte og grov om selve verdisettet som legger grunnlaget for religionen han var i ferd med å bli oppslukt av interesse for.

– Drep alle vantro, står det i Koranen. Ja, da skal man vel drepe alle vantro, som ikke er muslimer? Men det var jo sagt i en krig, og det utsagnet var adressert mot fienden. Det var i en historisk kontekst. Det betyr ikke at vi skal ta trekke ut det verset og bruke det i dag, forklarer Yousef ivrig.

Hver gang han kom med kritikk, kom det et nytt svar. Han gravde seg lenger og lenger ned i materien, ble ivrig og overbevist, og grublet seg grønn. Han tok tak i grunnverdiene i islam og tolket dem på samme måte som en liberal kristen tolker bibelen, på samme måte som flerfoldige tusen muslimer i Norge utøver sin religion i skyggen av de ekstreme stemmene som får taletid i media.

Nå svarer Yousef raskt og utfyllende selv, mens den lange, trøtte motorveien strekker seg i et langt bånd sør-vestover. Han er vant til disse spørsmålene, og har dertil gjennomtenkte svar. Alle spørsmålene han stilte den gang, rettes i dag mot ham selv.

Da han omsider hadde tømt seg for kritikk, ble han også tiltrukket av det konkrete, av de faste, daglige rammene islam setter for hvordan en god troende lever sitt liv. Det var det som gjorde at islam ga mer mening for ham enn kristendommen.

– Den største forskjellen var hvor konkret og direkte alt var. Med islam følger det en smørbrødliste over hva man kan gjøre for å bli et bedre menneske, mens i kristendommen kan man gjøre omtrent hva man vil.

Yousef lærte å skille mellom de essensielle religiøse handlingene i hverdagen, og grunnverdiene som skaper debatt når de tolkes på en bestemt måte. Han satt et år alene og leste uten å ha noen muslimske venner, uten påvirkning fra miljøet rundt seg. Til slutt dro han til en moské i Oslo og pratet med imamen der i åtte timer. Etter dét hadde bestemt seg. Han ville konvertere.

Mens han satt og leste, hadde han ikke tanke for hvilken utsatt posisjon han satte seg i. Derimot var han engstelig for foreldrenes reaksjon, redd for at de skulle kaste ham ut hjemmefra og aldri snakke med ham igjen.

– Jeg var forberedt på det verste. Jeg dro rett hjem fra moskeen og sa: «Nå har jeg konvertert til islam». Pappa begynte å skrike og mamma begynte å gråte, og vi snakket ikke ordentlig sammen på tre måneder.

Foreldrene til Yousef var liberale kristne og høyremennesker. At sønnen hadde valgt venstresida i politikken var én ting. At han skulle bli muslim attpåtil, ble for mye å svelge. De hadde alltid diskutert livlig i stua på Nøtterøy og hatt høy takhøyde for livlige diskusjoner. Denne gangen ble det for mye.

Mens vi snakker om foreldrene, svinger vi inn på gårdsplassen utenfor et hvitmalt hus på Oterøya på Nøtterøy. Her bodde Yousef sine første 21 år, før han flyttet inn til en kjellerleilighet på Holmlia i Oslo. I dag er Yousef og foreldrene gode venner. Han har i det hele tatt et nært forhold til familien sin – spesielt bestefaren.

– Det var han som snakka med foreldrene mine og sa de måtte skjerpe seg. Etter tre måneder ble vi enige om at vi må lære å leve sammen. Vi har forskjellig tro og synspunkter, og det må vi bare klare, konstaterer Yousef.

Mamma Janne titter inn fra kjøkkenet mens vi bukserer oss inn i gangen. Yousef har egentlig vinterferie fra jobben som IT-konsulent, og hun er tydelig glad over å se sønnen i god behold. Hun skjønte det kom til å bli bråk da Yousef postet innlegg om PST på bloggen sin.

– Jeg har ikke sovet godt i natt, nei, sier hun.

Janne utstråler morskjærlighet som en sprekkeferdig ballong, og bekymrede øyne hviler hengivent på Per, som Yousef heter når han er innenfor foreldrenes fire vegger.

– Han er ikke i stand til å ta ferie, vettu, sier hun mens kjøttdeigen freser fett i stekepanna.

TV-bordet er pent dekket med oppkuttede grønnsaker, tortillalefser og brus. Mamma oppdaterer Per på nyhetsbildet. Hun har fulgt med i hele dag – til og med havnet i avisa sjøl. Hun viser på datamaskinen, og forteller at PST ikke har svart på anklagene om ukritisk kildebruk. På veggene henger bilder av en glisende, noe yngre versjon av Per. Vi spør om å få se på rommet hans mens Janne kokkelerer.

– Mamma, er det veldig rotete på rommet mitt?

Sønnen spør med et skjevt smil.

Janne har – på ekte enebarns vis – ryddet rommet, og vi får audiens i de indre gemakker. Opp en smal trapp og inn en gang. Et veggbilde med et sitat fra Koranen, om toleranse mellom jøder, kristne og muslimer, er det eneste som avslører at dette ikke er et helt vanlig utflytta gutterom. Yousef viser oss en hvit bønnelue kalt kufi og en svart bønnekjole kalt abaia. Som fersk konvertitt gikk han rundt i de symbolske gevantene til daglig.

– Jeg var mer konservativ før. Siden foreldrene mine ikke godtok valget mitt, måtte jeg forsvare det. Jeg følte at jeg måtte vise veldig tydelig at jeg var muslim. Jeg snakket bare om islam en periode, ikke om politikk i det hele tatt. Nå har jeg funnet en balanse. Jeg visste at jeg hadde konvertert for de riktige grunnene, det var ikke et opprør. Du kan si at jeg først fant religionen, og så meg selv i religionen.

Han har droppet de symbolske klærne til daglig nå, men trekker kjolen over hodet og balanserer den hvite lua på hodet for fotografen.

Det var i hans konservative periode som muslim at han ble dratt inn i samfunnsdebatten. Det starta med demonstrasjonen mot Mohammad-karikaturene i 2010. Der ble han knytta til Mohyeldeen Mohammad, som i sin appell på Universitetsplassen advarte mot 11. september på norsk jord, og som siden ble en av frontfigurene i gruppa Profetens Ummah.

– Jeg var i et lukka miljø i en periode. Jeg ble kjent med Mohyeldeen rett etter at jeg konverterte. Han var fra Larvik og gikk i moskeen i Tønsberg, så det ble naturlig å være sammen med ham. Han var en helt annen person da jeg ble kjent med ham. Jeg husker vi sto og pakket varer i butikken og bar dem hjem for kundene, og at vi var på gamlehjemmet og sykehjemmet i Larvik. Han snakket om hvor viktig det var å være tolerant og åpen. Han var en ordentlig hyggelig kar.

Yousef hadde begynt å mistenke at vennen hadde et syn på islam og Vesten som det var umulig å forstå. Han visste at Mohyeldeen hadde bilder av tvillingtårnene rett før flykrasjet som utløste «krigen mot terror» og Osama Bin Laden på sin Facebook-side. Etter demonstrasjonen i 2010 skjønte Yousef at Mohyeldeen var den samme personen han hadde vært på nettet, den islamistiske ekstremisten, også i virkeligheten.

Etter demonstrasjonen ringte telefonen dag og natt i en uke. Plutselig var det Yousef mediene ville ha tak i hver gang islamistene gikk ut med noe.

– Etter at Moyheldeen sa det han gjorde på den demonstrasjonen, og senere gikk inn for å steine homofile, da kunne jeg ikke la være å si noe. Jeg var avbildet ved siden av, og navnet mitt sto i alle artiklene.

Han fikk høre at det han hadde å komme med var fornuftig, og begynte å tenke at dette var noe han ikke var så dårlig til: å skrive og snakke om ting han syntes var viktig. Han ble en slags ufrivillig samfunnsdebattant, med en unik mellomposisjon – en moderat muslim som turte å ta til orde i offentligheten, turte å være en motvekt.

– Jeg står på en måte i midten, og kan snakke på vegne av begge grupper. Jeg vet hvordan det norske samfunnet fungerer; de fleste muslimer tenker at kritikk skal foregå under fire øyne, at du skal ikke snakke stygt om andre offentlig. Det har jeg fått mye kritikk for, for eksempel for at jeg har tatt et offentlig oppgjør med Profetens Ummah.

Når islamistene tar hele skittentøyvasken offentlig, tror hele det norske folk at alle muslimer er enige, tenkte Yousef. Noen må svare dem, må enten være kritiske mot det eller komme med et alternativ. Det var ikke sånn de fleste muslimer anså islam for å være. Dette var ikke sånn de så på religionen sin. Yousef så kritikken som en mulighet.

– Kritikk er noe vi trenger. Jeg er fan av religionskritikk og prøver å få de fleste muslimer til å bli det samme. Vi trenger utfordringer, vi kan ikke bare snakke med hverandre og være enige hele tiden. At folk konfronterer meg gjør at jeg får et mer reflektert forhold til min religion.

Nede i stua lukter det tacomix-krydder og ekstra ost og rømme. Det gjøres litt ekstra stas på Yousef, eller skal vi si Per, i dag. Janne forteller om hvordan Per var som liten, historien triller ut like rett frem som sønnen fortalte i bilen.

– Per har aldri vært helt A4, sier hun.

Den lille familien ser på hverandre og smiler. Det er tydeligvis en underdrivelse. Per var mer enn ikke «helt A4», og seks år da de fikk beskjed om at han ikke kom til å kunne lese og skrive. Vanlig skole var utelukket, sågar muligheten for at han skulle få seg en «vanlig» jobb som voksen.

– Vi har bygd ham opp gradvis, forklarer hun. Vi stilte få krav, men de få kravene har vi holdt på. Han har trengt riktig oppfølging hele veien. Der han har svake sider, har vi måttet framheve de sterke.

Asperger-diagnosen førte med seg en enorm interesse for noen få ting og tilsvarende likegyldighet overfor andre ting. Han lærte tysk på tre måneder for å kunne kommunisere online med dataspillvenner, men han klarte ikke å konsentrere seg om å skrive stiler på skolen.

Per kunne være for mye å takle for vennene sine som barn. Han skjønte ikke når de ville være i fred og når de ville leke. Han kunne være slitsom når han ikke forsto de sosiale kodene.

– Men da jeg sleit ut venna mine, lagde mamma fredagsklubb med actionfilmer, brus, popcorn og pizza – så jeg også kunne ta vare på dem, sier Yousef.

Moren til Yousef har vært aktiv i ADHD-foreninga hele veien, og far har diagnosen selv. De visste hva som skulle til; de måtte bygge opp trygge rammer rundt ham.

Da Per gikk på ungdomsskolen kunne han få så voldsomme raseriutbrudd at Janne måtte holde ham fast. Han slapp det ut hjemme, for på skolen så han hvordan bestekompisen ble mobba. De andre skjønte hvilke knapper de skulle trykke på for å få ham til å «klikke» og kaste stoler rundt i klasserommet.

– Jeg så hvordan han ble mobba, og visste at hvis jeg slapp ut sinnet mitt på skolen, så ville jeg bli behandla på samme måten.

Nå får Yousefs ekstralager av energi andre uttrykksformer, forklarer far John. Han har forholdt seg rolig i sofaen, men kommer med sindige innspill til samtalen med jevne mellomrom.

– Jeg er ikke sinna inni meg lenger, sier Yousef.

– Jeg raste fra meg som liten og har ikke tatt det med meg som voksen. Når folk skriver sjikanøse meldinger til meg på nettet, er det bare en enda bedre grunn til å være saklig, sier han, før han blir med fotografen på gangen for å ta flere bilder.

– Han tar seg jo fremdeles helt ut, fordi han ikke merker at han er sliten, fortsetter John.

– Han kan hoppe rundt i sofaen her hvis han ikke har tatt medisinen sin.

John forklarer at Per har lært seg de sosiale reglene veldig godt, men at han bruker mye krefter på å følge kroppsspråk og ironi. Når jeg ser spørrende på ham – Yousef har jo sittet i flere timer i bil med to vilt fremmede og pratet i vei som en foss – legger han til:

– Du må huske at dette er hans hjemmebane; dette interesserer ham. Dere har han snakket med på forhånd, han visste hva dere skulle snakke om og hvem dere var. I en annen situasjon, med masse ukjente på et møte i forbindelse med jobben, må han konsentrere seg for å skjønne om folk mener noe annet enn det de sier.

Det er vanskelig å unngå tanken om at Yousef kan være et lett bytte i offentligheten.

– Det tror jeg ikke han tenker på, han har ikke det filteret, tanken om at «dette kommer til å skape bråk, det bør jeg kanskje ikke gjøre». Per tenker ikke på konsekvensene der og da, de kommer først etterpå.

– Jeg er jo redd for at Bhatti og gjengen skal komme og ta ham, sier Janne.

– Det går bra, mamma! kommer det fra gangen.

Yousef har ører på stilk, kan John fortelle.

– Han hører hva vi snakker om her nede selv når han er oppe på rommet sitt.

Far tror ikke det kommer til å skje sønnen noe. Når Yousef får oppmerksomhet i media, får han også flere kontakter: Det er flere som kjenner ham, som kan ta vare på ham.

– Men vi blir veldig letta når han skriver at han kommer hjem, at han er OK, skyter mor inn.

Vi har utnyttet gjestfriheten til den lille familien lenge nok. Yousef leser høyt et usedvanlig ufint innlegg noen har postet på veggen hans i kjølvannet av PST-debatten mens han følger oss ut i gangen. Han kan ikke annet enn å ta anklager om at han er en pedofil barnemorder med en klype salt. Om ikke annet, gjør motstanden ham sikrere i sin tro.

– Valget jeg har tatt, får folk til å hate meg. Jeg har fått så mange grunner til ikke å være muslim. Hvis jeg ikke var helt sikker nå, så hadde jeg gått ut av det igjen.