Omsvermet: Virket som Midtøsten-forsker har gjort Hilde Henriksen Waage til en forhatt person i enkelte Israel-vennlige kretser. På lanseringen til boka _Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten_ på PRIO var det flest beundrere.

Lar hundene bjeffe

For å bli professor trosset hun både UD, foreldrene og øyesykdommen – som stadig truer med å gjøre henne blind. Hilde Henriksen Waage lever av å gjøre folk forbanna.

Publisert Sist oppdatert

Hilde Henriksen Waage

  • Professor i historie ved Universitetet i Oslo (UiO), med Midtøsten som spesialfelt. Utskjelt for sin Israel-kritikk.
  • Født i Drammen i 1959
  • Gift med Geir, og har tre barn

– Og si til han redaktøren din at han værsågod har å lese boka mi!

formaner historieprofessor Hilde Henriksen Waage idet hun skyfler Dag og Tid-journalisten ut av kontoret. Bokhylla på veggen er full av fargesorterte permer i gult, rødt og grønt (struktur, ikke jåleri!). Waage selv er kledd i knallrøde jeans, strikket genser og skinnjakke.

– Etter dere kommer Al Jazeera, helt fra Qatar, hoier hun, mens hun traver bortover gangen i Niels Treschows hus, på jakt etter tekopper og vannglass.

Waage er blant Norges hyppigst brukte Midtøsten-eksperter, og har gjort seg bemerket gjennom forskning på historien til konflikten om Israel, både ved Universitet i Oslo (UiO) og ved Institutt for fredsforskning (PRIO). I 2007 ble hun utnevnt til professor i historie ved UiO. Med spesialfelt innen et av samtidens mest brennbare politiske spørsmål blir det ikke mye tid til å støve ned i noe elfenbenstårn på øvre Blindern.

– Alt jeg gjør og alt jeg skriver, lager bråk – hver eneste gang, konstaterer Waage.

– Er du litt kranglete?

– Mitt spesialfelt er jo Israel – et utenrikspolitisk spørsmål som fra 1948 og framover nærmest ble som et religiøst trosspørsmål for mange mennesker. Det er altså ikke jeg som er grunnen til at det blir bråk, sier hun, men tar seg i det:

– Eller, det er kanskje litt det etter hvert også. Men altså, jeg er ikke på noens lag!

I 1987, like før jul, smeller det for første gang. Waage er 27 år, en vanlig student – en forsiktig og «flink» jente, opptatt av å skrive en god hovedfagsoppgave i historie.

Tema for oppgaven er Norges rolle i opprettelsen av staten Israel. Under arbeidet har hun fått tilgang til UDs arkiver, fordi ingen tror det er noe kontroversielt å finne. Men Waage finner en bombe.

Norske embetsmenn forsøkte i 1948 å overstyre regjeringens avgjørelse om å stemme for opprettelsen av Israel. Dager etter at oppgaven er levert, ringer UD og innkaller Waage til et krisemøte.

– Jeg troppet opp uten å ane hva det dreide seg om. En mann – senere utenriksminister Knut Vollebæk, skulle det vise seg – tok meg til side og hvisket: «Dette kommer til å bli fryktelig for deg. Hold kjeft, så skal jeg prøve å redde deg etterpå».

På et møterom ventet flere representanter for statsmakten.

– De skreik og truet med å saksøke meg for æreskrenkelser og injurier hvis jeg ikke trakk tilbake det jeg hadde skrevet. Jeg fortalte dem at jeg ikke skrev for å tekkes UD. Jeg hadde deres egne dokumenter som bevis på at det jeg skrev var sant.

Det endte med at Waages hovedfagsoppgave, som den eneste i Norge, ble hemmeligstemplet. Den ble først frigitt over tjue år senere.

Waage unnskylder seg og finner fram en matpakke. Hun gomler en brødskive med leverpostei og sylteagurk mens hun snakker. Det klirrer i armbånd og øredobber. På den tiden var det «ingen» damer på hovedfag i nyere internasjonal historie. Hun påstår at hun fortsatt ikke vet hvorfor hun fikk innpass blant guttene på kullet.

– Jeg har tenkt mange ganger at jeg er veldig annerledes fra dem. Jeg har nok en direkte og rett frem måte å være på. Jeg spiller ikke skuespill. De var mer akademiske og intellektuelle. Allikevel gled jeg inn.

Egentlig var det jurist Waage ville bli, men foreldrene mente det ikke var noe for en dame – for hvordan skulle juristyrket la seg kombinere med mann og barn?

– Jeg angrer til dags dato på at jeg ikke stod opp mot dem. Jeg ville nok blitt en god jurist, tror Waage.

I stedet begynte hun på lærerskolen som 18-åring. Da hun var 19, fikk hun sjokkerende nyheter. Hun led av øyesykdom. Legen anslo at hun hadde et halvt år igjen som seende.

– Det føltes som om hele verden raste sammen. Men etter å ha summa meg noen dager, bestemte jeg meg for å fortsette på lærerskolen så lenge det gikk. Jeg ville ikke slutte, lære meg blindeskrift – som legen rådet meg til – og vente på at synet skulle ryke.

Waage fullførte lærerskolen før hun tok til på hovedfag i historie. Heldigvis gikk aldri legens dystre spådommer i oppfyllelse. For å holde sykdommen i sjakk har Waage fått transplantert hornhinner fire ganger. Øyesykdommen vil hun måtte kjempe mot resten av livet.

– Jeg har i perioder vært veldig svaksynt, men ikke så mye at jeg ikke kunne fortsette med yrket mitt. Jeg syns stort sett selv at jeg ser helt bra – det gjør jeg jo ikke, men det er det synet jeg er vant til å ha. Det går fint an å bli professor på ett øye.

– Er du redd for å bli blind?

– Eh … Nei. Ingen av oss vet hva som skjer, vi kan ikke leve sånn, med å tenke: Hva om det eller det skjer? Men jeg tenker nok mer på at jeg er veldig glad for at jeg ser, enn andre gjør.

Helst vil hun slippe å snakke om sykdom. Det har liksom ikke noe med saken å gjøre. Allikevel må Waage medgi at måten hun har taklet motgangen på kanskje kan si noe om henne.

– Du vet hva navnet mitt betyr? Hilde betyr stridsmøy, altså kvinnelig kriger. Det er jo et veldig passende navn …

– … kanskje, legger hun fort til.

Født av lærerforeldre, i et «borgerlig, kristelig middelklassehjem» i Drammen, var Waage et fysisk forsiktig barn. Hun likte ikke å bli blaut på beina og ble lett lei seg. Mens søsteren og kusinene sprang rundt i skogen, satt hun heller hjemme og broderte.

– Jeg var et sjenert og tilbakeholdent barn som hatet rampelyset – selv om ingen i dag tror dette er sant.

Det var under oppveksten i Drammen at frøet til interessen for Israel ble sådd, selv om det ikke skulle vise seg før mange år senere. Waages kristne foreldre så på jødene som Guds utvalgte folk. Deres nærmeste vennepar var derimot sosialister og Palestina-venner.

– Fra jeg var liten husker jeg uhemma, glødende diskusjoner om Israel. Diskusjonen ble gjerne høylytt, og jeg husker at min søster og jeg til og med ble sendt fra bordet. Det fikk meg til å lure på hva som var galt med dette landet, som gjorde at foreldrene mine og deres venner ikke engang kunne snakke normalt sammen?

Waage er ofte blitt beskyldt for å være Israel-fiendtlig. Kritikken mot forskningsarbeidene har naturlig nok også kommet fra hennes egne.

– Min forskning har ikke falt i god jord hos min mor – overhodet. Hun mener jeg er altfor kritisk til staten som hun ukritisk støtter.

Problemet er, ifølge Waage, at kristenfolket ser på Israel som et trosspørsmål – som Guds vilje.

Jeg jobber med politikk, mens de snakker om tro og følelser. Det lar seg ikke forene i det hele tatt.

– Og man kan ikke legge sammen brøker som ikke har samme nevner. Jeg jobber med politikk, mens de snakker om tro og følelser. Det lar seg ikke forene i det hele tatt, forklarer hun.

De som lar seg provosere, forklarer hun, må fortelle hva det er hun har skrevet som de mener er feil. Så lenge de ikke er villige til det, men bare blir sinte, så får de bare være det: sinte.

– Dette gjelder samme hvem som er uenig med meg – om det er min mor eller Thorbjørn Jagland. Jeg har samme tilnærming til begge to.

Da Israel gikk inn i Vestbredden rundt 2002 var Waage på TV hver uke, opptil flere ganger i uka. Hun tror at TV-mediet har en voldsom gjennomslagskraft i brennbare saker. De som blir rasende på henne, er «Israels ihuga venner», som hun kaller dem. De finnes gjerne i kristne miljøer på sør- og vestlandet.

En gang ble hun forsøkt angrepet med en glassflaske på gaten. En annen gang gikk en rasende student «bananas» og skjelte henne ut mens hun satt på en restaurant og spiste pizza med familien sin.

– Den gangen i 2002 fikk jeg mange drapstrusler. De ringte hjem og snakket med barna mine, mannen min – hvem de enn fikk tak i. Sånn er det å jobbe med dette. Folk blir rasende på meg – og vil gjerne at jeg skal dø og brenne i helvete, sier hun i en tone som grenser mellom oppgitthet og likegyldighet.

– Familien min er vokst opp med bråket.

– Blir du ikke redd?

– Jeg husker jeg for noen år siden deltok på Redaksjon1 på NRK, og fikk det samme spørsmålet. Mitt svar da – og det står enda – er: Nei, jeg blir ikke redd, jeg blir bare fryktelig provosert. Provosert over at jeg, som forsker og som professor, ikke skal få gjøre jobben min uten å motta trusler, sier hun.

Waage ser på det som sitt ansvar å forklare publikum hvorfor det er krig og konflikt i denne regionen, og hvorfor det går så galt.

Waages rykende ferske bok Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten er tenkt som en innføring i Midtøstens nyere historie. Boka favner bredere – både med tanke på tema og målgruppe – enn de tidligere utgivelsene hennes. Under boklanseringen i PRIOs lokaler blir nordmenns Midtøsten-interesse igjen demonstrert.

– 120 påmeldte. Herregud, hvisker Waage, før en bekjent drar henne i armen og forlanger å få boka signert.

Lanseringer på PRIO pleier å slite med å samle 30 personer.

Det er ikke rart at de som er uenige lar seg provosere. Under lanseringen holder Waage foredrag om president Obama og USAs rolle i Israel. Det ligger ikke et snev av ydmykhet i framføringen: Waage tror ikke, hun vet. Hun snakker stakkato, ikke fortellende, men konstaterende. Hun forklarer at hun tilstreber å snakke med så tydelige setninger som mulig: Budskapet skal ikke være til å misforstå.

– Hadde jeg snakka mer ullent og uklart hadde det sikkert gått bedre.

Hun mener at altfor mange gjør det.

– Det burde være et mål for norske akademikere å presentere sine forskningsfunn klart og tydelig slik at alle skjønner hva det er vi holder på med. Det er ingen vits å drive forskning for skrivebordskuffen og «menigheten» her – som er andre akademikere.

– Kunne du iblant ønske du heller var en grå, kjedelig professor?

– Nei. Det er et privilegium å jobbe med noe som interesserer så mange. Men noen ganger – når jeg har havnet i skikkelig store konflikter, der jeg har tråkket både regjeringen, utenriksdepartementet og arbeiderpartiet på tærne på én gang – kan det bli litt heftig, innrømmer hun.

Hun ser på en historiker – som seg selv – som en kriminaletterforsker, en som reiser rundt og nøster i mysterier.

– Jeg leter og leter. En gang reiste jeg fra Oslo til London, til Jerusalem og så til Los Angeles for å finne en gammel dagbok jeg skulle ha tak i.

– Hvordan er det å reise alene i Midtøsten som kvinne?

– Det er det mange som lurer på. Men ingen stiller meg spørsmålet om hvordan det er når jeg reiser alene på jobb til storbyer i USA – til Los Angeles for eksempel – og er ikke det farlig, da, med all kriminaliteten? Det er mye farligere enn å være i Midtøsten.

Selv om «ingen» blonde kvinner flyr rundt i Midtøsten alene, forteller Waage at det alltid har gått veldig bra.

– Arabere allment er veldig hjertelige og hyggelige. Jeg har ikke opplevd noen ekle episoder – bortsett fra når jeg er i områder med krig.

Jobbreiser til eksotiske steder har vist seg å være svært forenelig med familieferier. I fellesferiene følger ektemannen og barna ofte med på reisene.

– Jeg har sittet og gravd og gravd i dokumenter, mens familien har sett på verden og livet som jeg får se lite av. Men jeg er sammen med dem om kvelden.

Den solbrune huden skyldes ikke hverken hang til strandliv eller solariumsbesøk. Waage har en sjelden immunsviktsykdom som gjør Norge til en dårlig base i vintermånedene. Klimaet blir for tøft.

– Jeg må tilbringe store deler av vinteren i «helseasyl» på Gran Canaria. Det er en deilig drittpakke jeg har fått, oppsummerer hun.

– Men jeg ser lyst på livet.

En vag heshet trenger iblant gjennom stemmen. Ellers er det ingenting ved Hilde Henriksen Waage som bærer bud om skrantende helse. Snarere tvert imot. Hun er heller spretten.

– Jeg har aldri vært så produktiv som etter at jeg ble syk, kanskje fordi jeg kan gjøre noe meningsfylt når jeg ikke kan gjøre noe annet. Så da sitter jeg der, i pysj og ullteppe, ved PCen, og forsker, forteller hun.

– Hvordan jeg er når jeg er hjemme? Du, det er det innmari mange som erter meg for. Jeg kan ikke noe for at jeg er født ekstremt strukturert og anti-impulsiv. Ektemannen min er også en sånn type, heldigvis. Jeg kunne ikke vært gift med noen med dårlig impulskontroll.

Det var blant speidertelt og tenåringer at Waage traff sin store kjærlighet allerede som 15-åring. Hun har fortsatt ingen planer om å bytte ham ut. Det er samarbeidet mellom dem som har vært nøkkelen til ambisiøse karrierer for dem begge.

– Veldig mange kvinner syns at professoryrket er en for krevende vei – et for krevende liv – i kombinasjon med barn.

For det har ikke skortet på plikter. Waage fikk sitt første barn da hun gikk på hovedfag, og siden to til mens hun gikk på doktorgrad.

– Det har vært et stort poeng for oss å prøve å ikke bli så innmari slitne, prøve å få hverdagen til å gå veldig smertefritt – få prosjekt Henriksen Waage til å gå rundt.

En ekstrem indre motivasjon og driv, fortsatt intakt etter 30 år, skal tildeles sin del av æren for at kabalen har gått opp. Både kvelder og høytider har lidd underveis.

– Jeg har aldri ferie, i hvert fall knapt. Allikevel sier barna at de har foreldre som har vært med på alt.

- Er det vanskelig å stole på seg selv iblant?

– Inne i meg er jeg jo den største tviler av alle. Både da jeg fikk kjeft av UD som 28-åring og senere i forskerkarrieren, har jeg vært langt fra selvsikker. Men jeg har jobbet utrolig hardt og mye med prosjektene, rådført meg med tunge forskere og fører belegg for det jeg gjør, sier Waage.

– Min far lærte meg et uttrykk, visstnok et omskrevet arabisk ordtak: «La hundene bjeffe, gå du din egen vei». Det ligger nok mye av meg i det sitatet.

Powered by Labrador CMS