Fisker erfaring: Ingeborg Tennes gis mye ansvar i Norges sjømatråd. Hun håper erfaringen kan bli en døråpner for fremtidig karriere.
Fisker erfaring: Ingeborg Tennes gis mye ansvar i Norges sjømatråd. Hun håper erfaringen kan bli en døråpner for fremtidig karriere.
Fant veien inn: Med internship i designstudioet Yokoland fikk Jørn Aagaard en fot innenfor bokdesign.
Fant veien inn: Med internship i designstudioet Yokoland fikk Jørn Aagaard en fot innenfor bokdesign.

Prisen for jobben

Vi selger oss billig for å få en fot innenfor arbeidsmarkedet. Forskere vet lite om konsekvensene av jaget etter internships.

– Jeg er ikke så opptatt av pengene, jeg synes det er viktigere å finne noe man liker å holde på med.

Fant veien inn: Med internship i designstudioet Yokoland fikk Jørn Aagaard en fot innenfor bokdesign.
Fant veien inn: Med internship i designstudioet Yokoland fikk Jørn Aagaard en fot innenfor bokdesign.

Freelance-designer Jørn Aagaard står midt på betonggulvet i et arkitektkontor på Fagerborg. Han leier arbeidsplass i et lite kjellerrom ned den smale vindeltrappa. Det føles mer produktivt enn å sitte med mac’en i fanget på sofaen hjemme, mener han. Her designes skateboard-magasinet Dank, som ligger i bunker oppetter veggen. Her brekkes tekst inn i bøker for Flamme Forlag. Her snekres kataloger og prosjekter sammen.

Men veien hit har ikke gått direkte fra studieplassen på Westerdals. En fersk grafisk designer må som regel gå utenom, via et internship.

Veien inn til jobbmarkedet er trang for en nyutdannet student. Det som kreves for å kunne ta de første vaklende steg inn, er et kjent konsept for mange studenter: tilby arbeidskraften din for en slikk og ingenting. Intern, praktikant eller trainee, kalles de nye lærlingene. Titlene er som regel ensbetydende: Studenter og nyutdannede fyller stillingene, og mottar en symbolsk sum – eller ingenting. De unge håpefulle befinner seg et sted mellom læreplass og ulønnet jobb.

I designbransjen blir stillingene som regel ikke utlyst. Søkerne kommer av seg selv. Aagaard fikk kontakt med designstudioet Yokoland gjennom en kompis. Han søkte NAV om støtte til arbeidspraksis, fikk Yokoland på glid, og opprettet sitt eget internship.

– Det er veldig logisk for designstudenter å se etter internship. Det kan være nøkkelen til å få jobb.

Konkurransen er tøff. Aagaard tror det at det er vanskelig å få jobb som grafisk designer – det er veldig mange om beinet.

Men han mener ikke at det er snakk om noe nødvendig onde. Internshipet har gitt ham opplæringen som trengs for å kunne jobbe med det han aller helst vil drive med.

– Jeg får erfaring og stiller sterkere på arbeidsmarkedet. Det er genialt, fastslår Aagaard.

Det er ikke alle som synes det er en «genial» idé at nyutdannede studenter må finne seg i å jobbe med dårligere premisser enn deres kollegaer.

– Å ansette unge nyutdannede uten normal lønn er å ikke ta ferdigutdannede på alvor. Rune Bugten, rådgiver for LOs student og elevmedlemskap

– Å ansette unge nyutdannede uten normal lønn er å ikke ta ferdigutdannede på alvor, sier Rune Bugten, rådgiver for LOs student og elevmedlemskap.

LO har ingen offisiell politikk på feltet, men Bugten mener det undergraver både utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet for øvrig at unge blir satt til langvarige internships uten normal lønn.

– Lærestedene skal være kvalitetsstempel nok for arbeidstaker.

Likevel mener han at det er viktig å skille mellom rene opplæringstilbud, og det som er ment å erstatte ordinære jobber.

– Tilbud om å være praktikant kan være en unik mulighet til å tilegne kompetanse og erfaring. Men det er svært uheldig om det skulle utvikle seg en praksis hvor ungdom må arbeide lange dager nesten gratis i flere måneder før de kanskje kan få en fast jobb.

– Må unge forvente å legge til side penger for å jobbe gratis etter endt utdanning?

– Det må man verken forvente eller akseptere. Arbeidstaker har en utdannelse, og det er bedriftens ansvar å sørge for opplæring.

Faren for at interns utnyttes, kan være større under arbeidsledighetskrisen i Europa, forteller Bugten. Han understreker at fagbevegelsen følger utviklingen nøye.

Internshipet ga Aagaard en månedslønn på snaue 10 000 kroner, hvorav NAV sprøytet inn 6000. Saksbehandler Liv ringte hver tredje måned og forsikret seg om at forholdene var som de skulle. Det lille designbyrået Yokoland fikk så å si gratis arbeidskraft, og Aagaard fikk en fot innenfor.

– Jeg kunne ikke vært foruten det jeg lærte som intern. Jeg tror det er sunt å prøve seg før man begynner å jobbe, sier Aagaard.

Fersk med blekk, papp og papir, lærte han ting han aldri lærte på Westerdals. Hvilke papirer og stoffer som reagerer i bokomslag, for eksempel. Slike ting må prøves ut selv.

Kaffekokingen og assistentoppgavene ble gradvis faset ut.

– Jeg ble varmere i trøya etter hvert, og ble mindre og mindre assistent. I starten fløy jeg på butikken hele tiden. Etter en stund begynte jeg å spørre om de ikke kunne gjøre det selv.

– Det var verdt det?

– Det er verdt det, selv om arbeidet ikke genererte så mye penger. Det genererte mye annet.

Aagaard er allerede i snakk med et lite designstudio i New York om et nytt internship. Han vet ikke om det er gjennomførbart. Stillingen er ulønnet, og New York er dyrt.

– I praksis må du betale for å jobbe?

– Man må tenke på det som en del av utdanninga, ellers blir man veldig oppgitt. For det er jo paradoksalt at man kan betale for å få jobbe et sted.

Grensen mellom genuin opplæring og gratis arbeidskraft kan være vanskelig å skjelne. Fenomenet internships er for lengst utbredt i USA og i flere europeiske land. Etterspørselen melkes så hardt at amerikanske studenter til og med betaler store summer for gode internships. På det profilerte «University of Dreams» kan elevene betale tusenvis av dollar for å få et internship over sommeren.

I Europa er internships blitt forskrevet som en av kurene mot den økonomiske krisen. For i det hele tatt å kunne stille på arbeidsmarkedet, må unge interns i disse dager brette klær i spanske klesbutikker, og bake brød i bakeriene i Portugal.

I Irland benyttet supermakedkjeden Tesco seg av pågangen av desperate unge arbeidsledige, og opprettet like gjerne en mengde internships. Interns ble satt til å stable mat i hyllene for 50 euro i uken – mens de gikk på arbeidsledighetstrygd. Da Irish Times undersøkte saken forsikret kjeden om at de ikke brukte internships til å bøte på manglende kapasitet. Tesco mente tvert imot at de ga de gratisarbeidende uvurderlig erfaring i en «fast-moving, modern and innovative retail environment«.

Kritikk av internship-fenomenet har haglet i mange land: Firmaer og organisasjoner utnytter billig arbeidskraft; de unge er avhengige av et kontaktnettverk for å skaffe et godt internship; ingen vil egentlig jobbe gratis.

Mens forskere fra andre skandinaviske land er svært kritiske til ordningen, er bruken av internships tilsynelatende lite kontroversiell i Norge.

«Dessverre, dette har jeg ikke noe greie på«, er en gjenganger blant forskere Universitas kontakter for eksperthjelp.

Ut fra responsen å dømme skulle man nesten tro at fenomenet var ikke-eksisterende her hjemme.

Vi oppsporer omsider FAFO-forsker Torgeir Nyen. Han er rask til å understreke at han selv ikke har noen tall, eller kjenner til særlig forskning på temaet i Norge.

Likevel mener han det kan være et problem at arbeidsgiver har lite formelt ansvar overfor praktikanten.

– Internships kan misbrukes til å skaffe billig arbeidskraft. Foreløpig er ikke dette hovedtendensen i Norge, men faren er der, sier Nyen.

Han påpeker at det kan bli en krevende oppgave for nyutdannede med studielån å etablere seg hvis de må klare seg med en jobb uten fast inntekt.

– Ytterste konsekvens er at usikkerhet rundt ansettelsesforhold blir normen. Det kan være problematisk at disse forholdene blir mer utbredt i enkelte yrkesgrupper, sier han.

På den andre siden kan internships også være en glimrende sjanse til å prøve seg i arbeidslivet, mener Nyen.

– Det reduserer risiko for arbeidsgiver, og kan være en myk vei inn i arbeidslivet for mange. Praksisordninger kan bidra til å motbevise fordommer som arbeidsgivere har av enkelte søkergrupper.

Ingeborg Tennes sitter på toget fra Bergen til Oslo sammen med et knippe indonesiske journalister. Journalistene er i Norge på en pressereise om norsk fiske. Siste stopp er Mathallen i Oslo, før de skal sendes hjem med koffertene lastet med røkelaks.

Etter avsluttet bachelorgrad i statsvitenskap kom Tennes over en ett års praktikantstilling i Kommunikasjonsavdelingen i Norges sjømatråd. Hun er oppvokst i Lofoten, og syntes var naturlig å søke internship i fiskenæringen.

– Jeg har sett at det er blitt mer og mer vanlig de siste årene å være praktikant, men jeg har ikke følt noe press på at det er noe jeg gjøre. Jeg har troen på den måten å lære på; det er lurt å skaffe seg erfaringer.

Praktikantlønnen ligger litt over det hun får i studielån, men Tennes er blitt kastet rett inn i arbeidsoppgavene. Det er meningen at de fem praktikantene i Norges sjømatråd skal fungere på samme måte som faste ansatte. De tildeles mye ansvar.

– Burde du ikke hatt vanlig lønn?

– De fleste stillingene besettes av folk som har mer erfaring og utdannelse enn meg. Jeg ser på internship-ordningen som en vinn-vinn situasjon. Jeg er gitt en kjempemulighet som jeg vil vise at jeg fortjener.

Sjømatrådet opplevde i år et rekordår i antall søkere til praktikantplassene. Mange deler Tennes’ holdning til internships; de ser det som en investering i framtidig karriere. Tennes er ikke i tvil om at hun får erfaringer hun aldri kunne fått på lesesalen.

– Her får jeg spørsmål på direkten. Det er ikke sånn i arbeidslivet at du vet hva du skal bli testet i seks måneder i forveien – slik vi gjør på studiet.

Som praktikant har hun aldri blitt bedt om å koke kaffe, eller gå ærend. Arbeidsdagen består av en lang rekke foredrag og rapporter, nye prosjekter, telefoner på engelsk, besøk fra utlandet. I Bergen overtok hun ansvaret for de indonesiske journalistene, og nå skal hun sørge for at alt det praktiske går som smurt i siste etappe på Mathallen.

Tennes kunne gjerne tenkt seg å være praktikant igjen, helst i utlandet. Hun har ikke noen problemer med å legge til side penger til det.

– Jeg ser på det som en god investering, sier hun.

Kritikere mener internships skaper et klasseskille mellom unge som har råd til å jobbe for en symbolsk sum, og de som ikke har det.

Men der studenter fra humaniora og kreative bransjer kjemper om å arbeide mot lite betaling, er ikke ordningen like utakknemlig i alle fagfelt.

På jussen kjemper advokatkontorene om å kapre de beste hodene. Konkurransen gir gode vilkår for studenter som ønsker å få et glimt av en potensiell fremtidig arbeidsplass. Trainees, som de kalles her, sluses inn i advokatfirmaene for fem uker av gangen gjennom semestrene. Firmaene er ivrige på å vise seg frem for toppsjiktet av studentene, og de beste resirkuleres gjerne i flere ulike stillinger. Traineene lønnes som regel godt.

Aspirerende jurist: Liv Inger Gabrielsen har blitt kapret for internships av en rekke advokatkontorer. Det har åpnet øynene hennes for advokatyrket.
Aspirerende jurist: Liv Inger Gabrielsen har blitt kapret for internships av en rekke advokatkontorer. Det har åpnet øynene hennes for advokatyrket.

Liv Inger Gabrielsen avslutter i disse dager sin femte trainee-stilling i Lovavdelingen i Justisdepartementet. Hun har eget kontor vendt ut mot Akerselva i de rolige, nyoppussede omgivelsene i Nydalen.

– Jeg skjønte da jeg startet på jusstudiet at dette var en ganske lukrativ ordning. Skulle de virkelig lønne meg for å sitte her? tenkte jeg. Det er jo ganske gunstig, ler hun.

Gabrielsen tror det er en fordel å ha vært trainee ved siden av studiene, ettersom flere og flere velger det samme. Hun gjorde det likevel mest for få stikke nesen ut av lesesalen.

– Jeg fikk den første stillingen før jeg begynte å tenke på at det var noe jeg måtte. Jeg ville egentlig bare ha en avveksling fra livet på lesesalen. Livet som juss-student kan bli ganske monotont.

Hun er som regel blitt møtt med skreddersydde traineeopplegg på advokatkontorer. Her står praktikantenes læring og trivsel i fokus, og de unge traineene får utdelt faddere som de kan støtte seg på. Blant de ansatte sitter det et stykke inne å be de aspirerende juristene om praktiske ting.

– Jeg ble sendt til Byfogden en gang med et dokument som måtte leveres den samme dagen. Hun som ga den til meg, unnskyldte seg veldig. Jeg syntes jo egentlig det bare var deilig å gå en tur.

Gabrielsen har gjennomsnittlig hatt en timelønn på 170 kroner som trainee, og mener at det er lønnen som gjør det verdt å jobbe litt hardere for å holde tritt med studiene. Hun er likevel ikke fremmed for å jobbe frivillig så lenge det er en jobb hun brenner for.

– Det jeg gjør her på lovavdelingen, kunne jeg gjort gratis. Det er kjempespennende. Det er ikke så mange praktikanter her, og stillingen er litt vanskelig å få.

Etter sommeren venter nye fem uker som trainee i advokatfirmaet Kluge. Etter det vil hun sette et punktum for livet som trainee. Tror hun.

– Jeg kan være åpen for flere, men helst et internship over lengre tid. Jeg er litt lei av å være hun som forsvinner etter fem uker.