Forvandleren

Like stereotypisk som at Bergen by ligger regntung og grå en dag i november, kommer en forfatter og musiker, i dag Pedro Carmona-Alvarez, femten minutter for sent.

– Av og til sitter jeg og jobber til halv seks om morgenen, andre ganger står jeg opp halv seks om morgenen for å jobbe. I natt ble det sent, forteller norsk-chileneren med en noe utvannet oslodialekt og et lurt smil.

På grunn av farens politiske engasjement, flyktet Carmona-Alvarez ti år gammel med lillesøsteren og foreldrene fra Pinochets diktatur i Chile og endte opp på Kolbotn. Derfra flyttet han til Bergen for å bli rockestjerne. Her har han lært seg å bli vant med både Hansa og drittvær, men han digger ikke alt Bergen har å by på.

– Først ville jeg kaste vann i hodet på de trommegutta, men jeg skjønte fort at det ikke hadde vært så lurt. Da kommer de etter både deg, dama di og bikkja di. Buekorpset går jo sånn femten generasjoner bakover i tid her eller noe, flirer Carmona-Alvarez.

Så trakk musikken og Skrivekunstakademiet ham mot poesien, som igjen åpnet døren mot romanen.

– Men, jeg leker meg mest med skjønnlitteraturen. Det er nok poesien som ligger meg nærmest.

Pedros grønne caps, dekorert med en femtagget rød stjerne, gir assosiasjoner til Sør-Amerika og revolusjonære tider. Han går bort til skranken på kaféen og bestiller smørbrød på morsmålet av den tilsynelatende spansktalende servitøren. Selv om Pedro har bodd i Norge gode 30 år, er det tydelig at han holder på noe av det latin-amerikanske.

– Er det ikke rart at en gutt fra Chile kommer til Norge og blir en av landets mest populære forfattere på norsk?

– Nei, jeg tror ikke det. Migrasjon er jo vanlig, også blant forfattere. Det finnes mange store, uten sammenligning for øvrig, som har gjort store ting på andre språk. Men, jeg var på en poesifestival i Nicaragua en gang. Der så de ganske rart på meg når jeg, med mitt navn, representerte Norge på norsk.

Mens Latin-Amerika og Chile får mye plass i Carmona-Alvarez’ svære roman Rust, ligger USAs kultur i bunnen i hans nyeste roman Og været skiftet og det ble sommer og så videre, som er den første i en trilogi.

Som chilenskfødt har Carmona-Alvarez naturlig nok et nært forhold til det søramerikanske kontinentet. Men, ved siden av Chile, har han som mange andre nordmenn, også et spesielt forhold til USA.

– Hele kulturen vår er jo infisert av det amerikanske. Popkulturen er selvfølgelig der, men det er noe mer der og. Det ur-amerikanske. Alle fortellingene som fantes der før kontinentet ble «oppdaget», sier Pedro mens han mimer store anførselstegn.

– Etter den kulturelle voldtekten av ur-befolkningen kom en slags identifisering med voldtektsmannen, en aksept av voldtekten. Men, ur-kulturen ligger fortsatt en del under overflaten og ulmer. Det liker jeg.

I boka treffer New Jersey-gutten Johnny norske Kari i New York. De forelsker seg, får to jenter og lever den amerikanske drømmen i det optimistiske 50- og 60-tallet. Så knuses alt. Døtrene dør i en forferdelig bilulykke, og Kari og Johnny står igjen med sorgen. Slik blir sorg et sentralt tema i romanen.

– Det er egentlig litt rart, for jeg er en ganske lystig fyr ellers. Men, jeg liker disse store følelsene, som sorg. De forvandler folk på en måte. De gjør at du blir en annen.

«Det ville gjøre henne godt å se dem. Det var noe hun ikke kunne rømme fra. Men da Kari gikk ned trappene og inn i det kalde rommet, da den unge mannen skjøv ut skuffene og dro vekk det hvite kledet over kroppene og Kari endelig stod ved de døde døtrene, da forstod hun – umiskjennelig – at livet aldri ville bli bra igjen. Aldri. Dette var slutten, men hun var dømt til å gå lenger enn den.»

Som en flukt fra sorgen flytter paret til Norge og får datteren Marita, som tidvis er jeg-personen i romanen. Hun vokser opp i et dystert hjem, med en mor som ikke takler sorgen og en far som ikke finner sin plass i det norske samfunnet. Pedro er generelt lite imponert over måten nordmenn inkluderer ukjente mennesker i hverdagen.

– Nei, nordmenn er ikke flinke på det! Men, de er veldig lojale når de først er vennen din. De har en veldig ålreit måte å være venner på. I Latin-Amerika kan ukjente be deg sette deg ned og ta en kaffe og virke veldig kameratslige, men da betyr det ikke nødvendigvis noe spesielt. Det kan være ganske overfladisk.

– Så enten er du innafor eller så er du utafor i Norge?

– Nei da. Nordmenn kan jo være veldig inkluderende … når de drikker. Enda en nesten poetisk forvandling, smiler Carmona-Alvarez.

Både i romanene, i diktene og i hverdagen finner han det poetiske.

«Etter noen timer begynte folk å forandre seg. Petter Johnsen, håndballtreneren, ble så full at han stupte rett i stuebordet med nesen først. Men i stedet for å be ham om å roe seg ned – i stedet for å følge ham ut og be ham gå hjem og få seg litt søvn eller kaffe – ble Johnsen festens midtpunkt, med sine blanke øyne og sin grove, pirataktige latter.»

– Johnny får det ikke til i Norge. Følte du at du ble en del av det norske samfunnet da du flyttet hit?

– Johnny er jo en voksen mann med kjip svigerfar og en kone som sklir lenger og lenger vekk fra ham, så for ham er det vanskelig av flere grunner. For meg gikk det fint. Jeg var ganske god til å spille fotball, og spilte gitar, så jeg ble aldri mobba eller noe. Jeg fant på en del ting som involverte flere folk. Starta band, for eksempel.

I begynnelsen av tjueåra, for nesten tjue år siden, flyttet Pedro til Bergen for å satse alt på musikken. Den holder han på med fortsatt, og i februar slipper han plata Homegrown med soloprosjektet Moonpedro and the Sinking Ship.

Musikken blir også viktig for Johnny i Pedros nye bok. Når han feirer 4. juli i Oslo, treffer han den omreisende musikanten Marty. Han introduserer Johnny for navn som Bruce Springsteen og blueslegenden Robert Johnson.

«Også landskap trer frem: Sletter, fjell, New York om våren, vaiende flagg og baptistkirker, ansiktene til Kennedy og Nixon og Elvis; hillbillyer uten tenner, svaiende kor av svarte mennesker og et veikryss der djevelen pleier å vise seg. A Sharply Dressed Gentleman. Johnny lukker øynene. Jeg sover ikke, sier han, og Marty svarer: Jeg vet det. Forvandlinger, all slags, en blyg, høflig tenåring, utfordrende jenter som løfter på kjolene, unge gutter i militæruniformer, badevakter, cowboyer, fengselsfugler. Spill mer, sier Johnny.»

Pedro er fascinert av forvandlinger, spesielt i mennesker.

– Jeg vil få fram hvordan Johnny har hengt nostalgi på musikken. Han digger ikke bare Springsteen. Han lengter gjennom musikken hans, og ser på seg selv og Amerika på en helt annen måte når han har flyttet. Sånn blir det når man bor lenge hjemmefra. Man ser fødelandet i et annet lys.

Og været skiftet … har mottatt blandede kritikker. Pedro innrømmer at tvilen kan komme sigende innover ham nå når han har blitt eldre.

– For å irritere meg selv, hender det jeg setter meg ned og ser på Skavlan. Sist var Robbie Williams der med Jon Bon Jovi. Robbie fortalte at han ofte tviler på det han driver med, selv om han er en av Storbritannias største popstjerner. Så spurte de Bon Jovi om han og gjør det. Han bare: «nei, jeg gjør ikke det.» Det sikkert litt amerikansk å ikke tvile, men det er også det å være del av et band. Slik var jeg før. Som del av et band er du fryktløs, på en måte, og det er noe ganske annet enn å sitte måneder alene foran pc-en.

– Per Pettersson snøt deg nylig for årets Bokhandlerpris. Hvor viktig er anmeldelser og priser for deg?

– Det verste med anmeldelsene er at man bryr seg om dem. Da jeg debuterte som 24-åring, trodde jeg på det jeg drev med, og brydde meg ikke om anmeldelsene. Men, selv om tvilen har økt med årene, har for så vidt tryggheten det òg.

Han stoler såpass på seg selv at han lar mange av karakterene som dukker opp i hodet hans, få leve ut i bøkene.

– Jeg planlegger ganske lite. Familien til Marita var først litt i utkanten, men etter hvert banket de på og sa «skriv litt om meg!»

For tiden er han dypt inne i diktene, som han sier, og vet ikke helt når han igjen skal grave seg ned i familien Richardsons skjebner.

– De må nesten bare banke på når de er klare.