Praktkandidatene

GENÈVE (Universitas): Det er broer overalt i denne byen.

Det er som om de har ønsket at vannet fra alpene skulle stoppe her, i Genfersjøen, som om de har forsøkt å stanse vannet med broer, prøvd å sy igjen Rhône med tråder av asfalt, slik at elven skulle ende her, og ikke fortsette videre, til Frankrike. Men elven fortsetter, elven vil også være fransk, akkurat som byen, byen som er mest fransk men også litt italiensk og enda litt mindre tysk, men som egentlig, aller mest, er internasjonal – de kaller det sveitsisk. For også flagg er overalt, ikke bare én type flagg; her er hele verdens flagg, og allverdens flagg henger i gatene, fra veggene, fra broene henger de, og det er broer overalt.

Brobygging, det er det det handler om, ville diplomatene sagt, om de bare hadde blitt presentert for hvilken elegant overgang det ville gitt denne teksten. Og joda: «Å medvirke til fred betyr (...) brobygging», sa daværende president i Norges Røde Kors, Astrid Nøklebye Heiberg en gang på 90-tallet. Og Røde Kors ble født i Genève og Nøklebye Heiberg snakket attpåtil om en Genèvekonvensjon i samme vending som brobygging, og sannsynligvis er det blitt sagt uendelige ganger både før og etter, at i Genève, i «Fredshovedstaden» er det brobygging det handler om. Selv om, upassende nok, du må bort fra broene om du vil drive med fred. Du må sette deg på trikken.

På trikken står det «NATIONS» og trikken ruller nordover, vekk fra broene, opp langs Genfersjøen, og samtidig som sentrum forsvinner bak deg svinger trikkelinjene vestover, og du er på vei mot Frankrike, på vei opp Avenue de France, og Avenue de France er en rett linje, en bredpenslet strek fylt av kontorplasser og på fortauet går man i dressko og med ett er landskapet blitt generisk, anonymt, kaldt og hvitt og kanskje er det dette som er fredelig.

Gjennom vinduene på gateplan, i restaurantene, skimtes et hint av hva som venter. Det er ikke mange spiseplasser langs Avenue de France, men de få plassene som er der er internasjonale; de er indiske og kinesiske og mexicanske og marokkanske og franske, de er sveitsiske, og rundt bordene sitter en gruppe ungdommer, jenter, det er som oftest jenter – og de avsløres på ett eller to plagg som henger som en fremmed rundt de unge kroppene: en voksenblazer kjøpt på en butikk de aldri har vært på tidligere; et pynteskjerf i halsen, av silke, gjerne falsk silke, men pynteskjerf likevel, for pynteskjerf må man ha skal man jobbe som praktikant i Genève.

Og så, plutselig er Avenue de France slutt, og i slutten av Avenue de France ligger, ikke Frankrike, men et palass. Palais des Nations – Nasjonenes palass er Europas største bygning, det sier de, andre bygninger mener seg større, spesielt palasset i Versailles mener seg større, og er det nok, men Nasjonenes palass krangler i hvert fall om størrelsen, og det er det som teller.

Utenfor palasset er et gjerde og utenfor gjerdet er det satt opp et ekstra gjerde og utenfor det ekstra gjerdet er en gigantisk stol med tre bein som skal symbolisere fred, og under stolen står en gjeng demonstranter, sinte tibetanere som vil ha rettferdighet i Tibet, og de går rundt med underskriftskampanjer for rettferdighet i Tibet, og du kan skrive under på underskriftskampanjen, og du gjør det, selvfølgelig gjør du det, for du er for rettferdighet, ikke bare i Tibet; du er for rettferdighet alle steder, for rettferdighet er bare et anagram for fred (med en haug overflødige bokstaver), og alle er for fred, for fred betyr brobygging, og du er for brobygging, for selv om det ikke er noen broer akkurat her, så er det altså der, inni palasset, de prøver å bygge broer.

– Det er alltid noen som demonstrerer her. De rullerer på det. Noen ganger kan de krangle om hvem sin tur det er til å demonstrere, sier Jarle Langeland (26).

Langeland er praktikant. Han har ikke pynteskjerf, men han er praktikant likevel og han er norsk, og fra plassen med den gigantiske stolen som symboliserer fred – hvor allverdens nasjonaliteter rullerer på å demonstrere – til dit Langeland jobber er det en fem minutters gåtur. Og på veien dit er alle naboer: Luxembourg er nabo med Moldova; Sri Lanka deler hus med Belgia; Sør-Korea deler hage med Canada, og de har alle fine hager og flotte villaer og store SUV-er, selv om det er politisk ukorrekt.

Kanskje har de også badebasseng på taket, men ikke på Norges faste delegasjon i Genève; der har de bare en fellespark med et huskestativ utenfor, og blokken ser ut som den kunne ligget i Groruddalen, og det er her nordmennene hører hjemme; det er her Langeland jobber.

Skjønt, «jobber», det er jo en praktikantstilling han har, ikke en jobb; hadde det vært en jobb skulle Langeland fått penger, men han får ikke penger, han får en annen type lønn, han får «en unik mulighet til å få et innblikk i hvordan UD jobber».

For du skal helst ikke snakke om praktikantordningen som en jobb. Selv om, i korridorene på Norges faste delegasjon i Genève snakkes det om hvor nødvendige de er – det skal jo ikke være lov å si, men de er altså det, praktikantene: nødvendige.

– Praktikantordningen er ment som opplæring, og vi er her for å rettlede dem, sier Ylva Bie.

Bie er ambassaderåd på Norges faste delegasjon i Genève og vi sitter på et kontor som ikke gjør noen innsats for å gi inntrykk av at det ikke ligger i Groruddalen.

Kontoret er Lars Børresen sitt og på visittkortet til Lars Børresen står det Lars Børresen, First Secretary at Permanent Mission of Norway in Geneva, og han kunne godt kalt seg sjef, men han er norsk, og i Norge fører man helst en flat organisasjonsstruktur, og da passer det seg bedre å kalle seg sekretær, selv om du kan kalle deg general om du vil, og ambassadesekretær Lars Børresen sier:

– Vi blir ofte imponert over søknadene. Ettersom praktikantene er her så kort tid, så vil de ikke komme særlig langt uten forkunnskaper, og oppgavene blir gjerne mer selvstendig etter hvert. De kan følge med i møter, delt i rapportskriving ...

– ... men det er ikke som en jobb. Det er først og fremst en unik mulighet til å få et innblikk i hvordan UD jobber, sier ambassaderåd Bie.

Og de virker å være fornøyd med den ordningen på Norges faste delegasjon i Genève; de virker å være fornøyde med praktikantene, svært fornøyde, også praktikant Langeland virker å være fornøyd med ordningen.

– Jeg er fornøyd med ordningen. Vi får selvstendige oppgaver som å skrive rapporter, samtidig som vi også kan være med på møter bare for å observere. Det er gjerne møter som sjefene våre velger ut fordi de er faglig interessante for oss, sier Langeland.

Faglig interessant, sier praktikant Langeland, som holder på med en master i finansjus hjemme i Norge og som jobber med WTO under praktikantoppholdet i Genève og som altså synes at WTO, at world trade, er interessant og spennende, selv om:

– Situasjonen er litt fastlåst, sier sekretær Børresen.

Børresen er sjefen til Langeland og holder dermed til i WTO-delen av kontoret til Norges faste delegasjon i Genève og world trade betyr verdenshandel og der er situasjonen «litt fastlåst», ifølge sekretær Børresen.

– Det er godt over 150 land som møtes til forhandlinger, og joda, vi ser fremgang i enkeltsaker, men i det store bildet, når det gjelder den store forhandlingsrunden, så ... har vi ikke helt funnet nøkkelen, sier sekretær Børresen, som egentlig er historiker, og som egentlig aldri skulle jobbe i UD.

Sekretær Børresen dro nemlig, en gang for noen år eller ti tilbake, bare til Beijing for å lære litt språk og kultur og jobbe litt som lærer og hadde langt ifra planer om å jobbe for UD, men tenkte det var greit å si ifra til den norske ambassaden at han var i landet, i tilfelle SARS brøt ut igjen. Og der, på ambassaden, fant han en utlysning til en praktikantstilling, og han søkte og han fikk den, og plutselig hadde Børresen planer om å jobbe i UD likevel, og det har han omtrent gjort siden.

Og det er vel det de vil, disse praktikantene, du skulle jo tro at det er dette de ønsker å jobbe med. Men du kan ikke skjønne helt hvorfor, for:

– Dette diplomatiet ... går det ikke litt treigt?

Sekretær Børresen ler, han ler og han titter opp på ambassaderåd Bie og det er usikkert om han har lov å si det, men han sier det likevel:

– Det går ikke fort. Det gjør ikke det.

Det er klart ting går litt treigt når det stadig er over hundre land som skal ha en mening om alt, det er klart man kan bli litt frustrert når man ender opp med å bruke åtte år på å bli enige om sammensetningen av en kommisjon som har som oppgave å bli enige om hvilke retningslinjer man skal legge for at man så skal kunne starte forhandlinger om hvordan man skal bli enige om en avtale.

Men vi er her heldigvis ikke for å snakke om diplomatiet; vi er her for å snakke om praktikantene, og praktikantene er en gjeng særdeles flinke ungdommer, det er alle enige om, og før vi forlater kontoret til sekretær Børresen sier rådgiver Bie:

– Som praktikant får du en unik mulighet til å få et innblikk i hvordan UD jobber.

Og joda, du kan være kritisk. Du skal helst være litt kritisk om du lager avis, så ja, du kan være kritisk og si at UD utnytter praktikantene på det groveste og du kan skrive en sak som heter «Alt de må gjøre – for Støre», men han heter ikke Støre lenger, han heter Barth Eide, og det er et vanskelig navn å rime, og dessuten er det ingen her som mener seg utnyttet.

De mener seg brukt, kanskje, benyttet, joda, kanskje utslitt til og med; praktikantene skal helst stå opp klokken 07.00 og er gjerne ikke hjemme igjen, vanligvis, før tolv timer etterpå. Og de bruker kanskje fritiden på å lese seg opp på saker de holder på med, og de legger igjen en kanskje litt for skikkelig innsats med tanke på at de jobber uten lønn, men hadde de bare vært her for å se på, på opplæring, så hadde de blitt som sør-amerikanerne. Og sør-amerikanerne har ikke en flat organisasjonsstruktur, sør-amerikanerne har en bratt organisasjonsstruktur, så sør-amerikanske praktikanter – det skal jo ikke være lov å si, men – gjør ikke annet enn å hente kaffe. Så praktikanter fra Norge skal bare være glad for at de slipper å være fra Sør-Amerika.

Og det er de også; praktikantene er strålende fornøyd med ikke bare å se på. Selv om det kan være slitsomt å være praktikant, selv om de jobber hele dagen og selv om de kan bli utslitt, så mener de seg ikke utnyttet – og dersom de gjør det så har de bare seg selv å takke, for de har jo valgt dette helt av seg selv, tross alt.

Dermed kan du være kritisk til praktikantene.

Du kan kalle dem flinkiser og CV-ryttere og broilere, og du kan anklage dem for å være opptatt av fremtiden sin, men det ser rart ut straks du gjør det, og samtidig er det fryktelig 2011 å være kritisk mot flinkiser. Dessuten er praktikantene på Norges faste delegasjon i Genève altfor trivelige – på grensen til sjarmerende – til at det skal være noe poeng i å kritisere dem. Joda, kanskje har noen av dem pynteskjerf, men de er langt ifra broilske, det er tross alt grenser for hvor broilsk det går an å fremstå når du er fra Norge, og ikke pusher de grensene engang, praktikantene fra Norge.

De er ikke som de andre. For joda, som praktikant møter du alle nasjonaliteter her, tusenvis av dem; fremadstormende folk fra hele verden finner veien til Genève, fredshovedstaden; byen som er blant verdens tetteste urbane strøk har også en ekstrem tetthett av flinke, unge mennesker. Og hver uke er det UN Drinks, et felles fylleslag på en utvalgt bar hver torsdag, og da møtes alle praktikantene, kineserne og argentinerne og sør-afrikanerne og moldoverne – og svenskene.

Svenskene er penere og høyere og mer striglet i tøyet enn nordmennene. Og om du blir med dem på vorspiel, så sitter de og er vellykket, hvit ungdom i starten av 20-årene, i starten av karrieren, og de drikker hvitvin og ler hovent av det miserable livet til bygningsarbeiderne utenfor. Dem kan du være kritisk til; du kan være kritisk til svenskene, for de har pynteskjerf alle sammen, selv om det er en overdrivelse – men det er lov, det er lov å overdrive med svenskene, det er alltid lov; alt går bra så lenge du holder deg unna ustabile diplomatiske forbindelser. Og det er derfor du ikke skriver ett, ikke et eneste, ord om russerne.

– Det første som slår meg ved praktikantene er at de er veldig dyktige. Spesielt de store landene har veldig mange høyt kvalifiserte søkere, sier praktikant Langeland.

For du skjønner, det heter ikke praktikantstilling i utlandet. I utlandet heter det internship, og internshipene henger så høyt at utlendingene gjerne går rett fra det ene internshipet til det neste, og plutselig har du hatt et titalls internship, og det kalles intern-fellen; du har jobbet gratis for the greater cause hele 20-årene, og du blir 30 og du har verdens mest imponerende CV, men ingen vil ansette deg, for du har jo jobbet gratis så lenge, så hvorfor skal noen plutselig begynne å gi deg lønn nå? Dessuten er det en fyr eller femti bak deg i køen som gjerne gjør jobben gratis, for de har ikke overfylt CV-en ennå.

Men slik er det heldigvis ikke i Norge, ikke ennå, i Norge holder det med ett internship på CV-en; for i Norge utnytter man ikke flink ungdom, i Norge har man det ikke som utlendingene, i Norge kan du fremdeles slenge en svak humanistisk bachelor i bordet og dermed nekte å jobbe på 7-Eleven.

Men disse utlendingene, disse hvitvinsdrikkende broilerne som du ikke prater noe særlig med på ditt besøk i Genève, dem kan du være full av fordommer mot. Så du samler alle de norske praktikantene på møterommet i Norges faste delegasjon i Genève, og spør dem:

- Denne typiske praktikanttypen ... har hun mye spisse albuer?, spør du, for den typiske praktikanttypen er en jente.

Og praktikantene drar på det.

– Det er ikke utpreget albuer, det er kanskje mer at de er karrierebevisste ..., foreslår Elisabeth Løyland Omholt (24), som også er praktikant, og norsk, og uten utpregede albuer.

Det kan virke som det er litt vanskelig å definere praktikanttypen for de norske praktikantene. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at de blir bedt om å generalisere, ikke bare seg selv, men også tusenvis av mennesker fra alle deler av verden. Men likevel:

– Det mest slående, i møte med dem, er at de er idealistiske, sier Janne Haraldsen.

Og straks hun sier det fylles rommet av unison enighet, for Janne har sagt i-ordet, og det løsner, det stemmer; det er selvfølgelig det de er, først og fremst, disse praktikantene: De er idealistiske.

Og da du forlater Norges faste delegasjon i Genève og går ned til Nasjonenes palass og titter enda en gang på den gigantiske stolen med tre bein, så skjønner du at hun er smart, Janne Haraldsen, det skjønner du straks du møter henne, men nå skjønner du også at hun har rett. Selvfølgelig har hun rett. Den gigantiske stolen symboliserer nemlig ikke fred, den symboliserer FNs resolusjoner mot landminer og klasebomber, og du skjønner at det er klart de er idealistiske, disse praktikantene, disse diplomatdyrene.

For det er nemlig dette de jobber for: resolusjoner. Det er dem de jakter når de vier arbeidslivet sitt til diplomatiet, til møter og utredninger og rapporter og tilbakefall og forhandlingskollaps og nye rapporter og nye utredninger og nye møter og kanskje, hvis de er heldig, en resolusjon eller to. For det er jo ingen som jobber her fordi de elsker å skrive rapporter; de er her fordi de vet hva resolusjoner betyr.

Og du titter opp på stolen og prøver å forestille deg hvor mye en resolusjon kan bety om du har mistet beina til en landmine eller mistet en far til en klasebombe, men du klarer det ikke, du klarer ikke forestille deg – men du skjønner det likevel. At noen ganger kan en resolusjon bety alt.

Så titter du på demonstrantene under stolen. Du legger merke til at de tibetanske flaggene er byttet ut med libyske, du legger merke til at også demonstrantene har skiftet nasjonalitet, men at de er like engasjerte, om ikke mer – og det er først nå du legger merke til at det ikke er demonstranter, at det ikke er en generisk ansamling av mennesker, men personer som står der. Du ser at de er sinte og du ser at de er fortvilte og først nå skjønner du hvorfor de demonstrerer, hvorfor de står her, først nå skjønner du at det er en resolusjon de vil ha, at en resolusjon betyr alt for dem.

Og det er klart du er idealistisk om det er dette du jobber for. For verden er ikke rettferdig, verden er ikke Norge, verden er Tibet og Libya og verden er urettferdig, og rettferdighet er et dårlig skjult anagram for fred, og selv om Nasjonenes palass er en massiv sumpmyr av et byråkrati, så, om du vil gjøre noe med det, om du vil skape fred i verden, så er det liksom her du får sjansen.

Så merker du et ubehag. I et øyeblikk, kanskje flere, føler du for å være litt mer idealistisk. Du tenker at kanskje er det noe i dette med at du er heldig fordi du ble født i Norge, at du ble født priviligert og at du derfor også har et ansvar for å gjøre verden litt mer fredelig – gjøre noe mer enn å skrive under på en underskriftskampanje.

Men heldigvis varer det bare et øyeblikk. Du rasjonaliserer det bort, prøver, gjemmer deg bak en noe skjør argumentasjonsrekke, en konform regle som forteller deg at så lenge du ikke gjør ting verre, så lenge du ikke gjør noe galt, så gjør du i hvert fall ikke noe skade.

Så du lar det fare. Du lar idealismen fare, for du synes det høres slitsomt ut med disse rapportene, dette diplomatiet, denne rettferdigheten. Dessuten får du lyst på en espresso.

Så du drar tilbake, dit du kom fra, ned Avenue de France, forbi de internasjonale restaurantene, gjennom det anonyme landskapet hvor det er hvitt og det er kaldt og du tenker at ja, kanskje er det dette som er fredelig, og plutselig er du tilbake i sentrum og du setter deg på en kafé og bestiller en espresso og tenker: Jøss, her var det mange broer.