Gringonzo

– Jeg har gjort mitt beste, men jeg har aldri klart å elske Oslo. Jeg vet faktisk ikke helt hvorfor. Det er akkurat som om det aldri går seg helt til i Oslo – med Oslo. Av og til skjønner jeg ikke hvorfor denne byen i det hele tatt er hovedstad i Norge. Det er liksom bare enden av granbeltet innerst i en fjord på det flate Østlandet som på en eller annen måte har blitt det politiske sentrum, sier Morten Andreas Strøksnes.

Likevel er det her, i enden av granbeltet, i det som føles som tusen trappetrinn over gateplan på Grünerløkka, han har hatt sin base i årevis. Utdannet idéhistoriker, kjent for litterære reiseskildringer fra Øst-Europa, fra USA, fra Nord-Norge, som tidligere Morgenbladet-journalist, og som skribent i flere av landets regionsaviser.

Strøksnes er en høy mann, med mørke trekk og et alvorlig ansikt. Elegant, til tross for at han har ullsokker i sandalene. Leiligheten hans er spekket med kald septemberluft. Han vaska de bleke tregulvene med lutsåpe da han hørte at det skulle komme gjester, og nå må det luftes ut.

Leilighetens to stuer er malt i kalde pasteller, og domineres av en lang rad stappfulle bokhyller – selvfølgelig. Noen TV er ikke å se. Ellers er det sparsommelig møblert med retromøbler. Strøksnes liker å ha det litt «renska» hjemme, forteller han.

Et par afrikanske tremasker har fått audiens på veggen, de er fra Kongo, fra da han reiste til mørkets hjerte for å skrive bok om Tjostolv Moland og Joshua French.

Ekspedisjoner til konfliktsoner er blitt hans varemerke. Boka om turen til Kongo skapte kanskje mest fuzz i mediene, men Strøksnes har også skrevet fra andre turbulente områder.

En reiseskildring fra de belastede grensetraktene i Mexico står på trappene.

– Hva skyldes dragningen mot konflikt?

– Folk som kjemper med ryggen mot veggen i ekstreme situasjoner, forteller noe som er mer potent og konsentrert enn de gjør i sin normaltilstand, når livet bare går sin vante gang. Essensen i mennesket kommer tydeligere fram.

Han tenker seg om.

– Men altså, jeg er ikke noen krigsjunkie som oppsøker farlige steder fordi jeg er avhengig av det eller noe, presiserer han.

Selv med mange reiser på samvittigheten, er han ikke uaffisert av farer som kan vente. Også han bekymrer seg mye før han reiser ut, han innrømmer det.

– Jeg er ingen uansvarlig våghals. Men når man først er der nede, i Midtøsten, i Kongo eller fjellene i Mexico, så er man så opptatt eller fokusert at da har man ikke anledning til å gå rundt og være redd. Man føler seg kanskje litt fri.

Skjønt, fri og fri. Strøksnes syns begrepet frihet er «overvurdert».

– Vi er aldri frie i den ytterste forstand, vi er alltid en del av et samfunn og avhengig av hverandre. Den fulle friheten som man kanskje tenker finnes når man er ung, ville jeg ikke engang hatt hvis jeg trodde den fantes.

Utenfor vinduet bukter regntunge bygårder seg nedover mot fjorden. Strøksnes står lent mot vinduskarmen.

– Lar all reisingen seg kombinere med parforhold?

– Nei, den gjør jo ikke egentlig det, da. Jeg har mange ødelagte forhold bak meg. Men man kan håpe at man blir mindre rastløs og en bedre kjæreste, eller mann, da – skritt for skritt …

Han sukker og fortsetter.

– Håpe at rastløsheten blir litt mer borte, og at man blir i stand til å leve på en ordentlig måte sammen med noen, selv om man har et ekstremt yrke.

Han erkjenner at enkelte kvinner kanskje kan finne eventyrere som ham selv tiltrekkende.

– Men jeg ser ikke på meg selv som noen damefut. Og om jeg var det, ville jeg vært dum om jeg sa det. Jeg trives best i lange forhold. Hvis jeg blir singel, varer det som regel ikke lenge. Og kanskje er jeg litt avhengig av å ha noen. Jeg liker ikke følelsen av å gå singel, da føler jeg meg fort tom.

Han mener norske damer er de fineste i verden.

– Mange klager over «vaginalstaten» og feminismen, men det er en direkthet, et fravær av tilgjorthet – ofte – og en selvsikkerhet – en evne til kameratskap – i norske jenter, som er mye sterkere enn hos for eksempel engelske. Engelske damer kan ofte være forferdelige i væremåte.

Restene av et Bonsai-tre, etter sigende en gave, står trist og bladløst på en hjørnekamin og vitner om at leiligheten har stått tom den siste tiden. Strøksnes kom nylig tilbake fra Vestfjorden i Nordland.

– Jeg og en kamerat som bor der oppe, prøver å fiske hai. Jeg skriver om det.

Haien det er snakk om, håkjerring, kan bli åtte meter, og lever på tre-firehundre meters dyp. Kameratene fisker fra en gummibåt.

– Vi fisker med dyreslakt og hvalspekk, men er foreløpig uten fangst. Det er tungt arbeid, forteller han.

Tilværelsen byr ikke bare på silkeseng for slike som ham, ikke at han har søkt det heller. Da han var ungdom lagde han sitt egen steinbrudd som han jobbet i. I boka Et mord i Kongo beskrives en scene der Strøksnes våkner i et iskaldt hotellrom, i en seng full av vann på grunn av et hull i taket. Å ha det behagelig er åpenbart ikke førsteprioritet.

– Jeg har ikke noe problem med å nyte luksus. Men jeg har kanskje en ekstrem spesialkompetanse ved at jeg også kan leve med null komfort, som når jeg er ute på turer. Det kan være noe deilig med det. Nordmenn er jo ganske flinke til det, tradisjonelt sett, å leve enkelt – på hytta, for eksempel. Jeg er vant til det fra oppveksten.

Strøksnes vokste opp i Kirkenes på 70-tallet. I en tid med jernteppe og kald krig, og med en sovjetgrense som lå ubehagelig nærme.

– Det var et såpass ekstremt sted … Jeg fikk tidlig en sterk følelse av at det ikke var meningen at livet skulle være sånn som det her. Jeg har hele tida hatt en klar forståelse av at verden er et annet sted enn både Kirkenes og Norge.

Utferdstrangen meldte seg allerede i åtteårsalderen. Strøksnes drømte seg bort i kart og atlas, i bøker om oppdagelser, og bilder av luftballonger over Amazonas.

– Jeg føler meg allikevel som en finnmarking – og det mer og mer. Etter at jeg hadde vært borte derfra i mange år, begynte jeg å se stedet med nye øyne. Jeg reiste til mange eksotiske og fjerne steder, men skjønte etter hvert at jeg jo kom fra et eksotisk og fjernt sted, selv. Fra en by som har vært russisk, finsk – ikke sant – svensk, hollandsk, norsk, samisk – i hundrevis av år.

Han snakker rolig og alvorlig, sjeldent med entusiasme. Fortsatt med det pessimistiske finnmarkstonefallet, antakelig nokså avslipt av årevis på Østlandet. Han merker at kystnaturen fortsatt sitter i kroppen.

– For meg er innlandet nesten bare en fyllmasse for at vi skal kunne ha kyst. Jeg tror landskapstilhøriget er undervurdert. Landskapet setter seg i kroppen og skaper en ro eller uro.

Oslofolkets begeistring for Nordmarka har han aldri skjønt noe av.

– Jeg har aldri vært noe glad i granskog, rett og slett. Det er et eller annet dystert, noe som nesten gjør meg deprimert, ved det.

Han kommer med en liten skogutskjelling, og tar seg i det. Han innser at han nok kan høres ut som en gretten gammel gubbe.

Rundt 23 år gammel, etter noen år med militærtjeneste og lærerjobb, begynte Strøksnes på Blindern.

– Jeg tok hovedfag i idéhistorie ved UiO, og fikk også stipend for å dra til Cambridge for å jobbe med hovedoppgaven.

Tiden i England ble tilbragt med å lese pamfletter fra 1600- og 1700-tallet. Han skrev hovedfagsoppgave om fremveksten av den tidlige opplysningstida, og om den tidlige engelske moderniteten.

– Jeg jobba enormt med det hovedfaget – og det gikk enormt bra. Med fare for å høres blærete ut.

Han mener at han har utdannelsen med seg i veldig mye av det han gjør, «som en integrert del av hans intellektuelle person», som han sier.

– Idéhistorie går jo ut på å se fenomener, ideer og tanker sin historisitet og gradvise utvikling. Faget kan brukes som en metode eller nøkkel på de fleste kulturelle fenomener, ikke bare europeiske, mener Strøksnes.

Det er nesten utrolig at han ble bøkenes mann i det hele tatt. I familien var det bare én som hadde gått på universitetet – en onkel som ble overbevist kommunist i løpet av årene der. Dét var ikke spesielt populært blant familien.

– Da jeg i ungdomsårene spurte min far om hva et universitet egentlig var for noe, fikk jeg til svar at «det er et sted du går for å bli kommunist», minnes Strøksnes.

Han følte likevel aldri at den ikke-intellektuelle bakgrunnen var til hinder da han tok fatt på høyere utdannelse.

– Jeg tror heller den var en fordel. Akademikerbarn er kanskje mer mette på lesing og kunnskap når de kommer på universitetet. Jeg var derimot veldig sulten på hele den verdenen der.

Men noen videre karriere innen akademia fristet lite da hovedfagsoppgaven var levert i 1996.

– Det akademiske føltes veldig kunstig og uvirkelig for meg. Jeg ville heller prøve å få meg et liv i verden enn oppe på Blindern. Og det har jeg jo fått, sier han ettertenksomt.

Mens Strøksnes snakker, fikler han nesten manisk med strikken på en liten, rød notatbok. Notatbøkene er det mest verdifulle bagasjen han har med seg på sine mange reiser, sier han.

– Hvis jeg har vært ute og skrevet ut tre tjukke notatbøker og syns jeg har mye råbra materiale, så får jeg veldig angst for at noen skal ta dem fra meg, forteller han.

I Kongo avfotograferte han sidene – hundrevis – og gjemte minnebrikken, i frykt for å bli arrestert og fratatt notatene.

– Dyrt kamerautstyr kan de bare ta, men notatbøkene er mine verdipapirer.

Litteraturen alle notatene munner ut i, er ofte svært oppsøkende og konfronterende.

– Det er ubehagelig og vanskelig å forsøke å få noe ekte ut av folk. I starten oppsøkte jeg gjerne politikere, men de har sitt eget språk og er gode til å juge og bruke retorikk, og de har aldri noe interessant å si. Jeg søker egentlig hvem som helst, bortsett fra dem. Det finnes vanvittige historier i nesten alle, så vidt jeg har registrert … Eller, ikke alle, noen er bare uinteressante, det er bare å innse.

I Rett vest, som handler om en reise gjennom USA, har Strøksnes nylig gjennomgått en skilsmisse, og man kan lese om at han kaster gifteringen sin i havet.

Det hører med sjangeren å også utlevere seg selv, mener han.

– Om jeg ber folk se verden gjennom mine øyne, så må de kjenne et slags nærvær eller kjennskap til hvem jeg er, slik at de kan plassere meg, på en måte. Sånn at man oppnår en viss nærhet og identifikasjon med fortelleren. Sånt er viktig for at bøkene skal bli lest med entusiasme.

– Har det vært problematisk for noen av dem som har blitt skildret i bøkene dine?

– Ja, det har det faktisk, svarer han kontant.

– Og det kan jeg skjønne.

Fordi Strøksnes ifølge seg selv er sin egen verste kritiker, har han det han kaller «panserkarakter», en usårbarhet, når det gjelder kritikk rundt eget arbeid. Det er kanskje grunnen til at han også kan være lite følsom for hva andre tåler å høre, tror han.

– Jeg kan nok ha en tendens til å såre folk ved å være litt for brutal i mine uttalelser. Det er ofte litt klønete fra min side.

Han forsikrer at han har blitt bedre.

– Før var jeg ofte helt ufyselig. Nå er jeg det bare av og til – tror jeg, da. Men jeg er ennå ofte arrogant og selvopptatt, bare mer i skjul. Jeg er kanskje av typen som føler meg som en underdog, selv om jeg ikke lenger er det i andres øyne. Min ekskjæreste måtte gjøre meg oppmerksom på dette, og jeg er blitt mye rausere. Det bør man bli med alderen, mener han.

Han skal opp til Vestfjorden igjen snart for å fiske mer hai, men før den tid skal boka Tequiladagbøkene lanseres.

I utgangspunktet dro han til de mytologiske Sierra Madre-fjellene i Mexico for å skrive en biografi om den norske oppdageren Carl Lumholtz.

Lumholtz tilbragte sju-åtte år der på 1890-tallet, og skrev flere bøker. Bøker som er glemt i Norge, men som fortsatt har høy stjerne i Mexico.

Mens han trålet eventyrerens fotspor, fant Strøksnes så mye spennende stoff om grense- og narkokrigproblematikk, at det resulterte i en egen bok – nok en reiseskildring.

Han jobber fortsatt med biografien om Lumholtz, men som et langsiktig prosjekt.

Tequiladagbøkene er dedisert til moren.

– Hun døde for halvannet år siden, veldig brått. Det var et hardt slag for meg. Karl Lumholtz’ bok fra Mexico er for øvrig også dedisert til hans mor, som døde mens han var der borte.

Han tar frem en fjærprydet stråhatt – en «peyotesamler-hatt» – fra Sierra Madre. Stammefolkene Strøksnes besøkte i Mexico, går gjennom ørkenen i 42 døgn med hatten på for å samle den hallusinogene kaktusen peyote. Den inneholder et narkotisk stoff som minner om LSD. Stammefolkene bruker det til alle sine religiøse ritualer.

– Om jeg har prøvd det? Kaktusen eller LSD? … Begge deler.

En som lever av å være forfatter og skribent, er alltid og aldri på jobb. Kanskje mest alltid, mener Strøksnes.

– Jeg liker det jeg holder på med, men det er ikke kosearbeid. Å skrive bøker ferdig kan være et helvete.

Han innrømmer at han savner ting i jobben, òg. Som felleskap og samarbeid: Å ikke bare sitte inne i sitt eget hode og skrive. Det er det verste med jobben.

– Jeg opplever jo felleskap på reisene jeg tar, men det er flyktige ting, gjerne.

– Hva er det største offeret du gjør?

– Jeg føler ikke at jeg ofrer noe som helst. Jeg har et privilegert liv. Å snakke om offer i min posisjon tar seg ikke ut.