USA-frelst: Av de norske studentene som tar delstudier i utlandet, drar desidert flest til USA. Og det blir stadig flere, ifølge en undersøkelse fra NIFU. Samtidig, her hjemme, vil rekordmange være med i Midas Cheerleading på BI eller spille den populære amerikanske college-idretten lacrosse på lagene til Høgskolen i Oslo og Akerhus og BI.

Collegedrømmen

Studentkulturen blir stadig mer diffus, mens høyskolestudentene henter identitet fra USA.

Publisert Sist oppdatert
Viser seg fram: - Et par sier de har hørt om lacrosse fra «American pie», men jeg tror mange begynner på grunn av vår egen innsats. Vi profilerer laget i fadderukene og på stands, sier Jakob Palmers, leder for HiOA Kings.
Trives: Marie Lillelien kommer rett fra videregående, men hun har allerede drevet med cheerleading i seks år. 18-åringen har akkurat begynt på Midas, men hun hørte om dem for lenge siden: - Jeg kjente ingen før jeg begynte, så det var litt skummelt, men jeg har blitt kjempegodt tatt imot av alle sammen, sier hun.
Leder an: Lacrosse har nesten utviklet seg til å bli en ren studentidrett i Norge, selv på aller høyeste nivå. Lars Magnus Ballangrud (f.v), Marius Groseth og Jim Morrison spiller på HiOA Kings, som tok sølv i lacrosse-NM i sommer. Flere av Kings-spillerne representerte det norske lacrosse-landslaget i EM i sommer.

– Five, six, seven, eight!

– One, two!

BI-student Thea Dishington kastes flere meter opp i luften, hun tar en salto, faller mot bakken igjen, og tas lydløst imot av tre par jevnaldrende hender.

I gymsalen på Frydenberg skole er litt over 20 jenter samlet. De er de heldige utvalgte. Årets «try-out» til Midas Cheerleading på BI var ferdig tidlig i september, og av 135 som prøvde seg, endte Midas opp med å ta inn 18 nye.

Interessen var rekordstor.

– Vi har vært veldig synlige på skolen, og vi opptrer i fullt kostyme og med heiarop. Vi var også aktive i fadderukene, i tillegg til at vi hadde en egen rekrutteringsdag. BI er veldig glad i oss, sier May Linn Gangstad, leder for Midas Cheerleading.

Hun legger til at Midas har fått en ekstern trener og blitt bedre i sporten – og at cheerleading er ganske mye mer enn det man ser på film.

I bakgrunnen ser det hele tiden ut som at noen er i ferd med å falle og brekke en nakke eller vri et kne. Midas øver på «stunting», som innebærer at en av jentene kastes opp i luften, gjør et triks, og tas imot av dem på bakken. Ofte kommer jentene litt skeivt ut enten på vei opp eller ned – men de aspirerende og erfarne cheerleaderne forhindrer sammen potensielle katastrofer hver gang. Heldigvis.

– Cheerleading er knallhardt. Det er en kombinasjon av turning, styrke, dans og koordinasjon. I tillegg må man være positiv og vise utstråling. Vi er en gjeng gladjenter. Spirit er helt nødvendig for at vi skal gjøre det bra, sier hun.

Samtidig legger ikke Midas-lederen skjul på at mange blir med fordi de har blitt fascinert av cheerleading fra filmer og tv-serier.

Kikki Edvardsen, som har vært med på laget i fire år, er blant dem.

Jeg har hatt lyst til å være cheerleader helt siden jeg var fjortis og så

Kikki Edvardsen, Midas Cheerleading

– Jeg har hatt lyst til å være cheerleader helt siden jeg var fjortis og så Bring It On. Det var yndlingsfilmen min og jeg kunne replikkene. Så da jeg ble med, var det bare helt wow! sier hun smilende.

– Mange har nok lenge ønsket å bli cheerleadere fordi de i bunn og grunn er fascinert både av idretten og av forestillingen om å være en av skolens cheerleadere, sier leder May Linn Gangstad.

– Ja, den high school-greia frister nok mange, sier Edvardsen

Men hvor realistisk er det egentlig å skape en «amerikansk følelse», enten den er autentisk eller konstruert, på en utdanningsinstitusjon i Norge?

En kamerat fra USA som er utdannet fra Harvard, skrev nylig dette på sin Facebook-profil, nøyaktig to år etter at han ble uteksaminert:

«Jeg stod der med min hatt og min kappe, på taket på vitenskapssenteret, et sted for utallige gledelige feiringer – jeg var nesten for sen til eksamensseremonien – og jeg så ned på Harvards elysiske sletter enda en gang, i ferd med å overgi nøklene til det som føltes som mitt personlige kongedømme. Harvardians, verden vil aldri bli den samme, og til kullet fra 2012: Tre av for å tjene eders land og eders likemenn. Gratulerer!»

Noen uker senere skrev han dette: «misses Harvard with a fire red. Farewell happy fields, where joy forever dwells: hail, horrors!»

Helt uten ironi, men full av ektefølt ærbødighet.

Går det an å forestille seg noe tilsvarende fra en uteksaminert Blindern-student som sitter i kantina og speider utover Frederikkeplassen?

– USA har noen eliteuniversiteter som fungerer helt annerledes enn våre universiteter. Hvis du har utdannelse fra et av de ledende universitetene, så blir du del av en elite for livet. Den form for prestisje vil et universitet som Universitetet i Oslo (UiO) aldri oppnå, sier John Peter Collett, professor i historie og redaktør for nibindsverket om UiOs historie som kom i fjor.

Ifølge NIFU-forsker Tone Cecilie Carlsten kan studentene på mange universiteter i USA tilbringe hele døgnet på campus. Ofte bor professorene også på universitetsområdet, og alle servicetilbud finnes der.

Harvard er nesten som en liten by.

Carlsten mener at campusbegrepet til tider brukes misvisende på norsk.

– «Campus» har nok en litt ulik plass i samfunnet i Norge sammenlignet med på campusuniversiteter i USA. Der er campus et sted hvor man tradisjonelt sett «er», hvor man bor og lever, mens her i Norge er campus et sted hvor man «gjør» noe, hvor man tar en akademisk utdannelse eller går på jobb, sier hun.

Da Carlsten var gjesteforsker på Stanford University i California, opplevde hun at professorene serverte mat til studentene en uke før eksamen – for liksom å ønske dem lykke til.

I tillegg til forskningen har Carlsten vært i USA flere ganger både som ung og litt eldre student. Hver gang har hun raskt blitt inkludert i de akademiske og sportslige fellesskapene på skolene og universitetene – hun har for eksempel tidlig blitt invitert på kamper med universitetenes lag i basketball og amerikansk fotball.

– På grunn av slike opplevelser føler jeg nå at Stanford og University of Illinois er mine hjemmeinstitusjoner. I Norge får man kanskje et annet type forhold til utdanningsinstitusjonene – mer formelt akademisk. Man tar en utdanning og følger et gitt program for å nå en grad – man er ikke der for å få en større tilhørighet, sier hun.

Harald Jarning, dosent i pedagogikk på fakultetet for lærerutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus sier at norske studenter dessuten driver med mye annet ved siden av studiene.

– Studenter i Norge er som andre unge voksne. De vil ha helgen fri og holde på med andre ting i tillegg til studiene. De utsetter ikke hele voksenlivet i påvente av å få en eksamen, sier han.

John Peter Colletts inntrykk er at skillene mellom studentene og befolkningen ellers i Oslo var mye skarpere før.

– Det å være student blir mer og mer likt det å leve et normalt liv. Man vil være som andre jevnaldrende og ikke gi avkall på ting. Man tar seg litt fri og lever livet som andre 25-åringer, sier han.

Universitetshistorikeren nevner også at eksamenspapirene for mange ikke lenger er noen garanti for fast jobb og høy lønn. Men han understreker at han veldig sjelden møter studenter som innerst inne ikke er litt stolte over at de går på universitetet.

Det er tirsdag kveld, og Dan Scolaro fra Chicago står på en løpebane bak Frogner stadion.

– De er voksne menn, men jeg bruker de samme øvelsene som da jeg trente 11- og 12-åringer i USA, sier han med et smil om munnen.

Rundt ham løper studenter fra Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) med hjelmer, køller og ishockeylignende drakter merket med røde kongekroner og det ikke helt oppdaterte navnet «HiO Kings».

Den fartsfylte lagsporten lacrosse, som er en stor amerikansk college-idrett, har nemlig etablert seg i Norge.

Dan Scolaro er utdannet ingeniør fra USA, og han spilte lacrosse på laget til University of Notre Dame. Nå har han fått jobb her – og på fritiden er han spillende trener for HiOA Kings.

– I USA er det vanlig å identifisere skoler med forskjellige idrettslag. Man er stolte av laget sitt og det er mye rivalisering mellom skolene. Jeg fant raskt ut at det er litt rivalisering her også, sier han.

For av de rundt ti aktive lagene i Norge, tilhører sju universiteter og høyskoler. Så for å spille på de beste lagene, er du nesten nødt til å spille på et studentlag.

Det er allerede sterk konkurranse mellom skolene, ifølge Jakob Palmers, økonomistudent og leder for HiOA Kings. Laget tok sølv i lacrosse-NM i sommer – etter å ha slått ut BI i semifinalen.

– BI ser på seg selv som det beste og kuleste laget i Norge, men for oss handler det mer om sporten enn om å ha de feteste college-jakkene og de beste festene. For min del er lacrosse stor prestisje. Vi føler tilhørighet til HiOA og vi vil representere skolen, sier Palmers, før han tar på seg hanskene og hjelmen, og løper ut på den opplyste kunstgressbanen for å trene laget sammen med Scolaro.

For noen tiår tilbake var det helt selvsagt at norske studenter drev med studentidrett og ikke annen form for idrett, ifølge historieprofessor John Peter Collett. Men det er annerledes nå.

– Det er ikke mange aktiviteter forbeholdt studenter igjen. Og de aktivitetene som finnes, de er ikke så fryktelig viktige lenger. En student i Oslo driver i dag med de samme tingene som en jevnaldrende som er i jobb, sier Collett.

Lacrosse skiller seg imidlertid ut. Da Norge spilte EM i sommer, var et klart flertall av landslagsspillerne studenter. Fem kom fra HiOA Kings.

Fra 11. til 14. oktober arrangeres mesterskapet «Bergen Challenge». Der kommer HiOA Kings blant annet til å konkurrere mot Norges handelshøyskole, NTNU, Universitetet i Agder – og selvsagt BI.

Jakob Palmers fra HiOA Kings tror det er store muligheter til å arrangere slike studentturneringer i flere idretter.

– Konkurransen gjør det kulere. Det finnes ikke noe lignende for andre etablerte idretter, men det er sikkert mange gode fotballspillere rundt om på universitetene og høyskolene i Norge. Og jo mer vi holder på, jo mer tilhørighet føler vi til HiOA, sier han, og legger til at han gjennom laget har blitt kjent med elever som studerer på HiOA for å bli sykepleiere, fysioterapeuter og ingeniører.

I USA stammer konkurransene og studentidretten fra et «collegiate ideal» fra 1800-tallet, ifølge NIFU-forsker Tone Berg Carlsten. Konkurransemomentet har ligget i studentlivet lenge. Helt opprinnelig var det studentene selv som arrangerte egne ritualer for førsteårsstudentene før undervisningen begynte om høsten. Disse opptaksprøvene ble ofte organisert som ganske brutale kamper mellom førsteårsstudentene («freshmen») og andreårsstudentene («sophomores»).

Ifølge amerikanske studier som Carlsten viser til, regnes skoleadministrasjonens regulering av disse voldelige ritualene som starten på det som senere ble organisert som sportskamper mellom universiteter og colleger.

Den første baseballkampen mellom universiteter ble spilt rundt 1900, og siden har sport utviklet seg til å bli stadig viktigere – og konkurransen stadig hetere.

Da Carlsten var gjesteforsker på Stanford i 2011 ble hun raskt introdusert for sammenhengen mellom den atletiske og akademiske rivaliseringen mellom universitetene i California.

– Det er en likhetsfølelse i det å juble i de røde supporterklærne for Stanford når vi slår vår nære konkurrent Berkeley i San Francisco på footballstadion, og det å hevde seg i møte med forskere fra samme nabouniversitet, sier hun. Det er ikke bare en individuell seier, men en følelse av identitet med Stanfords historie og nære og personlige forskerfelleskap.

Høyere utdanning har bitt vanliggjort i Norge i løpet av de siste tiårene, mener Harald Jarning, dosent på pedagogisk utviklingssenter på HiOA. Det kan ha påvirket utdanningsinstitusjonenes identitet og rolle.

– På 1960-tallet kom utdanningseksplosjonen, og universiteter og høyskoler tok inn en svært høy andel av befolkningen. Universitetsstudier gikk fra å være en utpreget eliteutdanning til å bli en nokså ordinær utdanning for unge fra svært ulike bakgrunner. Det å studere ble veldig mye vanligere i løpet av noen tiår, sier han.

Han tror dette har ført til at man i Norge ikke har en ekstraordinær respekt for universiteter og høyskoler som institusjoner.

– Vanliggjøringen har mange gode sider, men det fører nok også til at universiteter og høyskoler ikke får noe gratis når det gjelder innsats og motivasjon hos studentene. Man får heller ikke en overdreven respekt for den type ekspertise som kommer av det å studere en god del år, sier han.

Historieprofessor John Peter Collett er for tiden gjesteprofessor på universitetet i Cambridge i England. Han sier konkurransen for å komme inn der er «helt forferdelig». Det har ikke vært idealet i Norge.

– Vi har ikke den aristokratiske samfunnsformen hvor en liten elite har en selvsagt plass. Norge er egalitært og demokratisk og min mening er at vi skal være glad for det. Mange på universitetene har ønsket det samme. Da universitetet var nytt, i 1814, var vi stolte av akkurat dette, sier han.

Det er litt mer uklart hva norske studenter er stolte av i dag. I mange land er universiteter tydelige arenaer for ukonvensjonell oppførsel og fri tenkning. På School of Oriental and African Studies (SOAS) i London var det lenge vanlig å røyke cannabis i friminuttene; så vanlig at mange studenter trodde universitetet fungerte som et slags fristed i London for å tenne seg en joint. Etter at flere hundre studenter ble drept i Mexico by i 1968, demonstrerte 50 000 studenter på byens statlige universitet noen uker senere – på et universitetsområde som prydes av verk fra revolusjonære kunstnere og flere hundre år gamle arkeologiske funn. I september i år ble studentenes fredspris for 2013 delt ut til studenten Majid Tavakoli fra Iran, som soner en fengselsstraff på ni år etter en regimekritisk tale han holdt i 2009.

Og så videre.

I en norsk studenthverdag, hvor mange kanskje mest av alt bekymrer seg for at de ikke kommer raskt nok inn på boligmarkedet i Oslo, framstår det ovennevnte kanskje litt fjernt. Men ifølge John Peter Collett har også norske studenter tradisjonelt spilt en avgjørende rolle politisk.

For eksempel nevner han universitetets første år, på 1820-tallet, da studenter aktivt var mot kongen. Etter okkupasjonen tok det ikke lang tid før Studentersamfundet i Oslo ble en arena for å uttrykke motstand mot tyskerne. På 1830-tallet var studentene overveiende ganske konservative, mens mange på 1960-tallet engasjerte seg på venstresiden og var i opposisjon.

– I de tilfellene i Norge hvor det har vært konfrontasjoner, så vil man se at studentene har vært på demokratiets side. Studenter har vært kritiske til alle tider, og i tillegg gjort narr av lærerne sine til alle tider, og sånn opplever jeg dem også nå, sier han.

Men Collett mener man må kjempe hver dag for å realisere idealet om universitetet som arena for den frie tanke – og for at norske studenter også i framtiden skal fungere som en korreks til det etablerte i samfunnet.

– Vi må ha en kultur for det, men det er ikke selvsagt at den kulturen eksisterer på samme måte som før, sier han.

Lacrosse-spillerne på HiOA Kings kjemper i det minste – om ballen – bak Frogner stadion, og de slår hverandre med køllene, og de sentrer og de scorer. Jakob Palmers, leder for laget, skulle imidlertid ønske at HiOA ville kjempe litt for dem.

– Vi har ikke fått noen tilbakemeldinger fra ledelsen om laget, og det synes jeg er for dårlig. Det virker ikke som de bryr seg i det hele tatt. Det ville vært hyggelig å høre «dere gjør en god jobb», for det er viktig for oss å fronte HiOA. Hvis ikke kunne vi bare kalt oss Holbergs plass lacrosse, sier han.

Også i USA ble mange av idrettslagene på universiteter og colleger satt i gang av studenter. Nå, derimot, vier noen av de største universitetene i USA flere titalls millioner kroner til lagene i budsjettene sine. HiOA Kings har imidlertid ikke fått en krone fra høyskolen.

– Hvis skolen ville sponset oss, kunne vi selvsagt frontet HiOA enda mer. Det koster masse penger å spille Lacrosse, og startpakka med utstyr ligger på rundt 2000 kroner, sier Kings-lederen.

Han tror lacrosse kan tiltrekke seg studenter til HiOA etter hvert som sporten vokser. I den anledning nevner han at HiOA nå har fått gratis master i økonomi, og at dette, sammen med et godt lacrosse-lag, kanskje kan føre til at noen velger HiOA foran BI.

Der får han støtte fra NIFU-forsker Tone Cecilie Carlsten.

– Eksisterende litteratur antyder at gode idrettslag i USA har en positiv effekt på utdanningsinstitusjonenes «branding» og kan tiltrekke nye studenter. Et godt lacrosse-lag kan kan i tillegg være en viktig faktor i arbeidet med å gi studentene tilhørighet til HiOA, som jo er fordelt på to campus, og også knytte høgskolen nærmere lokalsamfunnet, sier hun.

Midas Cheerleading reiser rundt med BIs idrettslag, deltar i konkurranser og står på stands – og representerer nettopp høyskolen i lokalsamfunnet. Leder for Midas, May Linn Gangstad, sier de stadig får henvendelser fra studentutvalg på BI om å opptre og være synlige på skolen.

– Det er bra å være cheerleader. Det skaper litt farge og man kommer seg opp og får vist seg fram. Man kan være litt unorsk, sier Kikki.

– Ja, det er ikke noe jantelov her, sier Gangstad.

I gymsalen på Frydenberg skole forbereder også Midas seg til «Bergen Challenge» i oktober. De skal heie fram Lions, lacrosse-laget til BI.

I motsetning til BI Lions og HiOA Kings, som både har et jentelag og et guttelag, er det kun jenter som er med i Midas Cheerleading.

– Vi har prøvd å ta inn gutter, men det gikk ikke så bra, sier leder May Linn Gangstad.

– Det var en som var med en stund og som var veldig flink, men han fikk «høre det» en del. BI var vel ikke helt klar for gutter som cheerleadere, sier Kikki Edvardsen.

Tross alle ulikhetene, er nok Norge og USA ganske like akkurat der.

Powered by Labrador CMS