LIKER OPPMERKSOMHETEN: Psykologiprofessor Svenn Torgersen er både introvert og ekstrovert. Til sin store forargelse.
LIKER OPPMERKSOMHETEN: Psykologiprofessor Svenn Torgersen er både introvert og ekstrovert. Til sin store forargelse.

Introverte bekjennelser

Introverte trives best i eneselskap med sitt eget sinn. På et universitet som lar seg styre av ekstroverte idealer, er det mange tenkende hoder som ikke finner sin plass.

– Det her er så fryktelig gammeldags.

Professoren – eller heller «seminarlederen«, eller til og med «samtalepartneren» som hun helst vil tituleres – titter bekymret utover det lille seminarrommet.

Jeg sitter bakerst, i hjørnet, der jeg trives. Vi sitter i rekker, til sammen 16 studenter, bak hverandre, alle med en tom og trygg stol mellom seg og sidemannen. Vi har blikket festet mot henne – professoren, foreleseren, kunnskapen. Null oppmerksomhet rettet mot hverandre – studentene, tilhørerne, uvitenheten.

- Fryktelig gammeldags.

– Kan vi ikke sette oss i en samtalesirkel?

Mens professoren måler rommet med øynene og funderer på hvordan det skal være mulig å stable pultene i hestesko på en effektiv måte, analyserer jeg fluktruten mot utgangsdøren: Det sitter to mennesker mellom meg og friheten, stolene deres er nesten inntil veggen, jeg måtte bedt dem flytte seg om jeg skulle ut. Høylytte stolben langs gulvet virker uunngåelig.

Flukt er uaktuelt. Jeg er fanget.

«Det er ikke noe galt med deg«. Jeg må si det til meg selv.

Selv om du ønsker å tenke før du svarer, selv om du helst vil ha setningen klar før du begynner på den, selv om du blir sliten av gruppesamtaler og ønsker ro til å lytte, til å tenke deg om: Selv om din personlighet gjør at du foretrekker den private verden inne i hodet ditt over den ytre og selskapelige, selv om du er introvert: Det er ikke noe galt med deg.

Det er like mange introverte som ekstroverte blant oss. Du får det bare ikke med deg ved å se deg rundt fordi det er de ekstroverte som blir lagt merke til (de bråker).

Ifølge psykologien er graden av ekstroversjon – menneskers tendens mot å være introvert eller ekstrovert – én av fem faktorer som er ment å dekke de tanker, følelser og oppførsel vi forstår som vår «personlighet«. De fem faktorene, psykologiens såkalte «Big Five«, er ekstroversjon, nevrotisisme, omgjengelighet, planmessighet og åpenhet.

Av de fem er det ekstroversjon som kanskje er mest definerende for den menneskelige psyke. De introverte samler på ideer, og det er i ensomhet at samlingen blir behandlet og omorganisert til fornuftige meninger. Mens ekstroverte blir uvel av å være for mye alene, storkoser den introverte seg i selskap med bare sine egne tanker.

Slik har det å være introvert ofte blitt forvekslet med å være sjenert; begge personlighetstrekk går på bekostning av sosial interaksjon, men av forskjellige grunner: Den sjenerte vil gjerne sosialisere, men synes det er vanskelig. Den introverte søker alenetid fordi den ønsker alenetid.

Introverte vil gjerne være alene, noen ganger. Det kan være vanskelig å godta i dagens samfunn.

Professor emeritus Svenn Torgersen har åpnet døren på kontoret sitt i Nydalen. Han liker best å ha den lukket.

– De fleste mennesker har både introverte og ekstroverte trekk. Selv har jeg lenge likt å identifisere meg selv med det introverte, sier Torgersen, som gjennom sitt lange liv har spesialisert seg i personlighetspsykologi.

– Men jeg har måttet innse at jeg har litt av begge deler.

Da professoren holdt sin første forelesning på universitetet fikk han en uventet reaksjon.

– Jeg oppdaget – til min forferdelse – at jeg likte oppmerksomheten. Jeg likte den kjempegodt. Det passet ikke med mitt selvbilde, sier Torgersen og smiler.

– Det er jo så gøy å gjøre narr av ekstroverte.

Da amerikanske Susan Cain tidligere i år ga ut boken «Quiet: The Power of Introverts in a World That Can´t Stop Talking«, ble den fort kjent som noe à la de introvertes kampbok.

I boken, som raskt ble en bestselger, påpeker Cain hvordan det å være introvert i dagens samfunn blir ansett som noe midt mellom en skuffelse og en sykdom. Hun argumenterer for hvordan vestlig kultur undervurderer de introvertes egenskaper.

Blant annet har forskere funnet ut at – selv om de ikke har høyere intelligens enn andre, kan introverte behandle mer informasjon enn ekstroverte.

I en klassisk psykologisk studie målte forskere elektrisk aktivitet i hjernen hos introverte og ekstroverte – og fant at alle introverte hadde høyere nivå av hjerneaktivitet. Hjerneskanning viste videre at hos introverte er aktiviteten sentrert i frontallappen – som er ansvarlig for minnet, planlegging, beslutningsprosesser og problemløsning.

For å fordøye informasjonen jobber introverte altså best i rolige omgivelser, i samtaler med én og én, eller helt alene. En introvert som deltar i en større gruppe, kan derfor være helt stille men samtidig veldig engasjert (hun reflekterer over det som blir sagt, tenker på det, venter på tur til å snakke) – og ender i dagens samfunn opp som en dårlig bidragsyter.

Cain påpeker det problematiske i at samfunnets viktigste institusjoner er designet for ekstroverte mennesketyper – det fører til en enorm sløsing av introvert talent, og dermed et stort tap av kunnskap.

– I utgangspunktet er det jo en klar fordel å være introvert på universitetet.

Torgersen minnes sine tidlige studiedager, festlige studiekamerater som «brukte tre timer på å komme seg fra kantinen til lesesalen» – studiekamerater som aldri kom seg til avsluttende eksamen.

– For den som skal inn på et krevende studieløp, er det en fordel å være komfortabel i sitt eget hode. Men det er klart, det finnes jo mennesker som er veldig ekstroverte, og som likevel klarer å gjennomføre ting, sier Torgersen.

– De forbauser meg.

Torgersen stiller seg lett negativ til det ekstroverserte samfunnet som Cain skisserer.

– Nå er det nesten slik at folk får lønnspålegg for å være sosial. Det er en trend i samfunnet at man skal belønne det ekstroverte. Og etter at denne såkalte kvalitetsreformen ble innført, er det nå tilløp til at den samme trenden har nådd utdanningen.

Psykologiprofessoren er positiv til nyere former for undervisning, men skjønner ikke hvorfor alt «skal være så sosialt hele tiden«. Han har selv et barnebarn som nettopp er begynt på videregående i Oslo, hvor den første måneden består utelukkende av sosiale aktiviteter.

– Det er klart, for de introverte blir sånt veldig slitsomt. De opplever det jo – med rette – som totalt meningsløst.

Tilbake i det lille seminarrommet – som virker krympende – har professoren heldigvis bestemt seg for å droppe hesteskoen for denne gang. Men undervisningen er likevel fryktelig moderne.

Den påtvunget «frie diskusjon» stotrer frem og tilbake mellom deltakerne i rommet. Jeg inntar rollen som irritert introvert.

– Hva er empati? spør samtalepartneren der framme ved tavlen – som det aldri blir skrevet noe på. Åpne spørsmål er bra, tenker hun; empati må da være spennende og engasjerende, tenker hun.

Klart, det er jo alltids et par stykker som svarer. Hvorfor er det alltid slik at de som villig tar ordet i disse tilstelningene enten bare er opptatt av å fremvise sin egen fortreffelighet, eller er stokk dumme?

Etter en stund skjer det unngåelige, spørsmålene synker i vanskelighetsgrad etter hvor få som svarer. Her skal alle med, uansett pris. Til slutt ender vi opp med å bruke flere minutter på et spørsmål der svaret er «internett«.

Jeg, den irriterte introverte, drømmer meg tilbake til forrige semester, til forrige seminarrekke, til den forrige professoren, til han som knapt så opp fra gulvet i løpet av sine endeløse enetaler. Jeg minnes forelesningene som fordret at jeg satte meg ned, holdt kjeft, åpnet ørene, og lyttet til en to timer lang tankerekke.

Fryktelig gammeldags. Aldri har jeg lært så mye.