Flukten til utdanning

Høsten er i ferd med å feste grepet, og nok en gang vrimler det av studenter på landets høyskoler og universiteter. De fleste av dem anser høyere utdanning som en selvfølge og noe alle kan ta, men for et fåtall stiller det seg annerledes. Dette fåtallet kom til Norge som asylsøkere, og de vet at utdanning ikke er alle forunt.

De Sun Painan kom til Norge som FN-flyktning fra Burma i 2006. I Asker startet han et nytt liv, og etter to dager begynte han på norskkurs. Seks år senere er han i gang med det andre året på en bachelorgrad i økonomi.

– Her lærer jeg noe nytt hver dag!

Han peker på hodet sitt og smiler.

– Det er wow, wow, wow!

– I Burma stiller man ikke spørsmål ved hvorfor ting er som de er. Man lærer seg ikke å tenke kritisk, og det er lite diskusjon og debatt. Vi lærte ingenting om samfunnet.

De Sun Painan sitter i leiligheten han deler med fem andre. På veggen henger et maleri av et norsk naturlandskap, ikke ulikt det skoglandskapet som omslutter Kongsberg, byen der han for tiden studerer.

Han gestikulerer ivrig når han snakker, og har mye å fortelle, både om oppveksten og hvordan det var å komme til Norge.

De Sun har opplevd mye i løpet av sitt korte liv. I Burma var det lite tid til lek. Hver dag stod han opp klokken fire om morgenen for å hente ris sammen med familien. Og da skolen var ferdig, ventet enda mer arbeid. Undervisningen på skolen bestod for det meste av pugging, og hvis elevene ikke betalte penger til skolen, kunne man bli slått med kjepp av læreren foran hele klassen, for så å bli sendt hjem. Noe De Sun selv fikk oppleve.

– Av og til er jeg fortsatt sint på de gamle lærerne mine, men det er folkene over dem som har skylden. Jeg tror det har mye med kunnskapsmangel å gjøre. De vet ikke bedre.

Det er langt fra Burma til Asker. For De Sun varte reisen i over to år. Han forsøkte å reise til Malaysia, men ble pågrepet av politiet i Thailand. I fengselet orket han ikke spise på grunn av den intense avføringslukta, og han ble vitne til at jenter ble ført bort og voldtatt av politi og fengselsvakter. Etter fire uker i en overfylt fengselscelle ble De Sun sluppet fri nær grensen til Burma.

– Vi var ti stykker som ventet på en liten øy på at noen skulle ta oss med videre til Malaysia. Men vi måtte vente i lang tid. Om natta steg vannet rundt øya, slik at vi stod i vann til livet og var nødt til å klatre opp i trærne for å forsøke å holde oss tørre.

På øya fanget de små krabber som de grillet. Etter tre dager var det ikke flere krabber igjen, og det var lite drikkevann. De fleste var i ferd med å miste håpet, men etter to uker kom det endelig noen som fraktet De Sun og de andre til Malaysia.

I Kuala Lumpur ventet lange arbeidsdager som snekker, og et liv i frykt for at politiet skulle be om å få se papirene.

– En gang vinket politiet på meg og ropte at jeg skulle komme bort. Jeg lot som ingenting og begynte å løpe. Da politiet til slutt tok meg igjen, holdt den ene politimannen opp en kule mellom fingrene.

Se Sun løfter hånden og kniper fingrene sammen, som om han holder en kule.

– Denne er til deg hvis du løper slik en gang til.

Han senker hånden og lener seg tilbake i sofaen – der han neppe hadde sittet dersom politiet hadde bedt om å få se papirene hans den dagen.

For De Sun har kunnskap og utdanning vært en måte å takle det han har vært gjennom på.

– Muligheten til å utdanne seg er det jeg liker best med Norge. Gjennom kunnskap kan jeg prøve å forstå hvorfor folk gjør som de gjør.

– Verden er fylt av urettferdighet, og jeg må stå på hele tiden og gjøre mitt for å skape en bedre verden. Hvorfor er noen mennesker i verden fattige og noen rike? Det er på grunn av dårlig fordeling, og jeg tror kunnskap kan bidra til å skape en mer rettferdig fordeling.

Balén Yousef står i et klasserom på Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås, og viser fram en miniatyrmodell av Drottningparken i Stockholm. I går jobbet han og tre andre medstudenter til langt på kveld, og i dag kunne de dele resultatet med resten av klassen.

Balén går første året på landskapsarkitektur. Et studievalg han virker svært tilfreds med.

– Jeg får brukt mine kreative evner, samtidig som jeg lærer om arealplanlegging, arkeologi og annet spennende.

En skarp sensommersol sender sine stråler inn vinduet og lyser opp klasserommet. Med vennlig blikk og stort engasjement forteller Balén om det gode sosiale miljøet på skolen og hvor gøy fadderuka var. Det er vanskelig å ikke bli imponert over hvor velformulert han er, med tanke på hvor kort tid han har bodd i Norge.

For omtrent fire år siden våknet Balén i en sykehusseng uten å ha noen som helst anelse om hvor han befant seg. Seks måneder tidligere hadde han sagt farvel til familie og venner i Kurdistan, og lagt ut på en reise som førte ham helt til Norge. Slutten av turen husker han bare bruddstykker av, og Balén var psykisk og fysisk utmattet.

Likevel mener Balén at han ikke ville vært reisen foruten.

– Turen var tøff, og den har påvirket min personlighet, men på en positiv måte. Jeg gikk ti år på skole i Kurdistan og lærte masse der. På turen lærte jeg likevel mer enn alle skoleårene til sammen. Jeg ble nødt til å stole på meg selv, og jeg klarte å holde fast på kjærligheten til livet.

Da Irak-krigen brøt ut 2003, ble situasjonen kraftig forverret i Kurdistan. Skolene ble stengt i mange dager, og etter hvert innså Balén og foreldrene at han enten måtte reise utenlands for å satse videre på utdannelse der, eller bli værende sammen med venner og familie og begrave drømmen om høyere utdanning.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å møte så mange forskjellige mennesker. Både på reisen og her i Norge.

Balén arbeidet målrettet for å lære seg det nye språket. Han lyttet blant annet intenst til radio for å bli kjent med den norske uttalen, uten å forstå en døyt av det som ble sagt. Etter ni måneder hadde han bestått norskkurs og fått oppholdstillatelse, og tok fatt på første skoledag på videregående skole.

Balén forteller at tryggheten i Norge har vært viktig.

– I Kurdistan var det vanskelig å ta til seg ny kunnskap, for man visste ikke hva som kom til å skje de neste fem minuttene.

– I tillegg er kulturen slik at man er sammen med familie og venner 90 prosent av tiden, mens man er for seg selv kun ti prosent av tiden. I Norge er det mer 50-50, og det passer meg bra.

Balén har svaret klart når han blir spurt om hva han liker best med Norge.

– Stillhet. Jeg elsker stillhet, og det finnes det masse av i Norge.

– Noen synes kanskje det er trist og deprimerende, men når jeg skal gjøre lekser, tenke eller lese, er det fint med stillhet.

– Jeg forventet flere høye bygninger og større byer.

Alamin Faris snakker om dagen han kom til Norge.

– Det var veldig kaldt, selv om det bare var september, og det hadde allerede kommet snø. Men jeg var veldig glad for å komme fram.

I kollektivleiligheten på Kringsjå byr han på pølser med ketchup, og etterpå serverer han kaffe på ekte studentvis – pulverkaffe. Alamin er fra Etiopia, og kom til Norge som asylsøker i 2008. I motsetning til De Sun og Balén var han ikke mindreårig, men 23 år gammel da han kom.

I høst har han startet på utviklingsstudier ved Universitetet i Oslo.

– Jeg har alltid hatt lyst til å studere utviklingsstudier, men visste ikke akkurat hva man kalte det. Da jeg så emnenavnet på nettet, visste jeg at det var dette jeg hadde lett etter. Jeg ønsker å engasjere meg i utviklingsarbeid, enten i hjemlandet mitt eller i andre u-land, og kan godt tenke meg å jobbe i FN, Norad eller for en privat bistandsorganisasjon.

Alamin klør seg i skjegget og spør om vi vil ha flere pølser. Utenfor vinduet kan vi skimte Norge, for anledningen kledd i grønt og grått. Grønt av trær, grått av overskyet himmel. Etiopia er visselig langt unna.

Sammen med tvillingbroren var Alamin nummer to og tre i rekken av det som etter hvert er blitt 10 barn. Resten av familien befinner seg fortsatt i hjemlandet, med unntak av tvillingbroren, som også er kommet til Norge. Selv om lærerne var strenge, trivdes Alamin godt på skolen da han var barn. Etter grunnskolen flyttet han hjemmefra sammen med broren sin for å ta mer utdannelse.

Karakterene fra videregående var så gode at de skaffet ham gratis mat, bopel og studieplass ved Debub Uiversity i Awassa. Der tok han en bachelorgrad i business management.

– Graden min er gyldig i Norge, og kvalifiserer til master. Jeg prøvde å skaffe meg arbeid med graden da jeg kom hit, men fikk til slutt jobb som renholder.

Alamin bestemte seg tidlig for å ta høyere utdanning da han kom til Norge. Året etter han fikk opphold, begynte han på norskkurs.

Han er full av lovord om det han har opplevd så langt på det nye studiet.

– Fadderuken var kjempemorsom, og jeg ble kjent med mange hyggelige folk. Fagene er interessante, og her om dagen hadde vi faktisk en foreleser som hadde utført feltarbeid i Etiopia.

Framtiden vil vise, men Alamin utelukker ikke at han vil reise tilbake til Etiopia, slik at han kan bidra til utviklingen i hjemlandet.

Men før den tid venter flere lærerike år på Blindern.