Krasjlanding

Hvis du spoler tilbake til høsten 2008, står Marta Næss Bergseng klar med ranselen full av bøker og gira roser i kinnene. Trondheimsjenta har flytta til Oslo med kjæresten, og planen er klar: Jus for alle penga. Det er fadderuke, det er bli-kjent-tid, og en pike fra Oslos beste vestkant har allerede spissa jus-albuene.

«Er pappa’n din advokat, eller? … Mamma’n din da? … Har du noen jurister i familien i det hele tatt, eller?»

En verbal bitch-slap, og Bergseng blir svar skyldig. Rosende falmer fra kinnene, mens vestkantpiken fortsetter ufortrødent: «Hvordan har du tenkt til å få deg jobb’a?»

Mange av skuddene på kunnskapstreet er innflyttere, som Bergseng. Det er snakk om pure ungfoler, rett fra mors barm. Du er sikker på valget, har flytta hjemmefra, høyere utdanning midt i fleisen. Forventningspresset til å ha ditt livs tid, studietida, er skyhøyt. Men langt fra alle får en flying start.

– Jeg ble stressa av Oslo-vestmiljøet, fikk panikk av det. Det var skumle jenter, og følelsen av å havne på ungdomsskolen, med de kule og de ukule. Jeg var hun derre trønderen som kom dit med skinnvest, bart og karsk. Jeg passa ikke inn. Jeg fikk angst for å skille meg ut, noe jeg ikke hadde hatt før. Jeg tenkte at shit, folk her kommer fra en helt annen verden enn meg.

Samtidig satte hun faget i halsen. Bergseng var en klassisk ny og ivrig student. Hun hadde kjøpt samtlige bøker på pensum, pluss sekundærlitteraturen. Hun satt på lesesalen den første dagen med alle bøkene foran seg, da tanken slo henne: «Herregud er det det her jeg skal drive med resten av livet?» I ettertid omtaler hun studievalget som en søt historie.

– Jeg var hun som kom til Oslo med en beskjeden drøm om å bli menneskerettsjurist og generalsekretær i FN. Jeg begynte rett på, men hadde ikke skjønt hva jussen var. Etter én dag med rettslære på videregående syntes jeg det virka utrolig dårlig, jeg skjønte ikke hvorfor folk drev med det. Men alle hjemme var så innmari enige om at jeg skulle studere jus, så jurist skulle jeg bli.

Det tar tid å slå seg til ro med tanken om å hoppe av. Flinke piker holder ut, og det tok et år før Bergseng sa farvel til jussen, tok fagene som trengtes på Bjørknes og begynte å studere medisin. Nå får hun muligheten til å hjelpe mennesker uten å bale i årevis med et fag hun misliker.

– Det er lov å bomme litt, det er lov å ikke synes det er så fett. Folk er litt redde for å gi opp ting. Jeg synes ikke man skal være det, for det er ikke noe problem å teste ut noe annet. Jeg har venner som har holdt ut på studier de er usikre på i tre, fire år. En venninne av meg spiste lunsjen et halvår på lesesalen, fordi hun ikke turte gå ned i kantina, og hun går der fortsatt.

Det handler ikke om å angre på det du har gjort, men å være storsinnet nok overfor deg selv til å gi noe annet en sjanse. Så kan du se tilbake på det og le, i stedet for å klamre deg til noe du synes er genuint dritt. For Bergseng er jussen en motpol som hjelper henne med å pugge seg gjennom medisinstudiene.

– Jeg er glad for året på jussen, jeg lærte mye. Og hvis jeg blir lei av det jeg studerer nå, så har jeg kontrasten. Jeg kan sammenligne med noe langt kjipere.

Du har flytta til det nærmeste dette landet har å tilby på storbyfronten: Oslo. Den fragmenterte, uoversiktlige byen, hvor hvert strøk er en verdensdel og alle gatene forskjellige land. De glorete sentrumsgatene rundt Jernbanetorget er en «Velkommen hjem»-plakat i neonforkledning, for de som kjenner Oslo og vet å sette pris på dens rufsete sjarme. Vi som vet at turen fra Østbanehallen til Slottet er en rute du trenger å traske én gang, og så har du sett det du trenger. Det visste ikke Christoffer Gundersen da han flytta hit med en kompisgjeng høsten 2010.

– Vi hang mest på Karl Johan og gikk opp og ned der. Vennene mine og jeg dro til byen på lørdagen som vi pleide i Bodø, dra til sentrum for å henge. Sjekke ut kjøpesentrene, kjøpe stygge ting på salg. Så avsluttet vi dagen med å gå på Fridays. Vi spiste så ofte der den første måned at det er helt forferdelig. Også var vi sykt mye på kino. Eldorado, Karl Johan og Aker brygge. Jada.

Gundersen kjente ikke byen ennå, skjønte ikke hva DeLillos babler om i det hele tatt. Suser avgårde alle mann, ja, men for noen går det litt for fort. For gud bedre det kan ta tid å bli kjent med en ny by, og det går ikke alltid som i en visesang. Lille Oslo er en egen planet, men ikke det letteste stedet å starte.

– Vet du hva vi pleide å gjøre for å bli kjent med Oslo? Vi pleide å kjøre buss rundt i timevis. Det var så artig med de busskortene, man kunne kjøre så mye man ville. Vi kjedet oss så vi holdt på å sprekke, vet du. Da jeg ble tatt i kontroll en av de første dagene, slapp jeg unna med «dum nordlending»-kortet. Det var ikke spill, vet du. Jeg var helt på bærtur. Det er så utrolig svært når du først flytter hit.

For mange betyr «by» et edderkoppspinn av busser, trikker og baner som aldri har tenkt seg dit du skulle. Det betyr å gå seg vill mellom Majorstua og Nationaltheatret, det betyr natur uten fjell, og sjø uten bratte klipper som stuper ned langs fjorden. Men selv de blygeste småbykarene må finne sin plass i byen. Gundersen prøvde Solli plass, Frokostkjelleren, Gabler. Er det ikke der man henger? Han kjøpte pene klær, skjorter, slips, og dressjakker, men følte seg ikke hjemme.

– Det tok meg et år å finne ut at det der ikke var mine plasser. Det tar tid å lappe sammen en by i hodet, hvordan ting henger sammen, hvor ting er. Det første halvåret var jeg hjemme 4-5 ganger. Hjemlengsel er ikke til å kimse av.

Men gir du byen noen måneder, vil du finne ut av at det er stor forskjell på kalde østblokk-brakker på Sogn og Kringsjå, og lune kollektiv på St. Hanshaugen. Plutselig finner du skjulte skatter i bydeler du ikke kjente fra før, og byen blir litt mer din.

– Det løsna da jeg bytta studie og flytta til Alexander Kiellands plass, fant meg til rette på Løkka. I dag føler jeg at Oslo er som min andre hjemby. Jeg fikk et mye mer avslappa forhold til ting når jeg så hvordan byen henger sammen. Jeg vet hvor jeg burde dra, at jeg ikke trenger å henge på Solli. Hvis mutteren kommer til byen kan jeg si ta den bussen, bytt der. Jeg føler jeg mestrer byen. I dag tenker jeg på hvor nært alt er. Oslo er jo en veldig kompakt by.

Hva er det egentlig man forventer seg når man begynner på universitetet? Det man får er i alle fall en bunke med bøker, så tørre som takpapp og veggpapp til sammen. En stol og et bord, vær så god – tilegn deg kunnskap, analysér, tolk, kos deg. Ole Martin Wølner fra Sørumsand begynte på UiO med et optimistisk sinn, og urealitiske håp om hvor artig det faktisk er å studere.

– På svært kort tid, fant jeg ut at det var jævla kjedelig. Jeg opplevde ikke at lesinga var spennende, det var bare jobb. Det var bare tørre gamle professorer, som å sitte og høre på en utrolig kjedelig fortelling. De glimta til av og til, men svært sjeldent.

Dramalinja på videregående, et år på skuespillerlinja på Liverpool Institute for Performing Arts. Spilt i Olsenbanden junior har han óg. Det var film og skuespill som var Ole Martin Wølners greie. Men han ville ikke slå seg til ro med det første og beste, han ville utvide horisontene. Det var på tide med en akademisk fjær i hatten, og litt sosiologi kunne da ikke skade. Men hvor var alle de kule folka?

– Det sosiale på Blindern var dritdårlig. Jeg var ivrig under fadderuka, jeg, veit ikke hva de andre drev på med, men jeg drakk i hvert fall kraftig. Vi hadde ikke de største festfadderne, de ga et døllt inntrykk. Etter at fadderuka var over ble de fleste borte for meg. Jeg fikk en haug vage bekjente som jeg hilste på i gangen, men det ble med dét. Det er så mange folk, det blir så upersonlig.

«Walk of shames» gjennom kantina, med dirrende matbrett, klamme hender og slørete blikk. Vi har alle vært der, og det hjelper ikke på motivasjonen til å sette seg ned og trøkke igjennom pensum. Vi lever for pausene, gjerne så lang og mange som mulig.

– Jeg har vært igjennom et år på Universitetet med bare D’er. Jeg satt vel på rommet en to ukers tid og bladde i bøkene, men alt annet var mer interessant å drive med. Jeg syntes det var vanskelig å sette av tid til å være på Universitetet til egenlesning. Nå har jeg prøvd, og det passa ikke for meg.

Kjedsomhet avler kreativitet, og for dem med kriblende armer og bein, blir akademia en stille oppfordring til å skape noe, til å gjøre noe.

– Det som redda året, var Radio Nova. Jeg ville valgt bort sosiologi for Nova når det skulle være. Der følte jeg meg som en brikke i spillet, som en del av noe. Det beste med å gå på sosiologi, var at det åpna for ting jeg har hatt lyst til å prøve. Da jeg ikke klarte å ha fokus på studiene, endte det opp med at jeg søkte etter andre ting å gjøre, andre plasser å være.

Det være seg Stand-up-kvelder på Josefines Vertshus, Radio Nova, eller hovedinteressen: film. Wøhlner begynner på Westerdals på Film og Tv denne høsten, for å leke med sine likemenn.

– Det må ikke være så strenge faglige rammer, så A4. Lesing og forelesninger er ikke for alle. Det må være rom for kreativitet, for å skape. Også gleder jeg meg til å få en klasse. Jeg trenger et tidspunkt jeg må stille opp, et sted jeg må være, for jeg eier ikke selvdisiplin.

En stor og ukjent by, et fag du innledningsvis ikke forstår dritten av, bedrevitere og løkhuer. Det er mye å svelge på én gang. Hvis festen slutter halvveis i vorset, du vil hjem og alle andre har det så hinsides flott, er det garantert et par tusen til som føler akkurat som deg. De er bare flinkere til å skjule det. Så ta en tur til et sted du aldri har vært, gå på det infomøtet du vegrer deg for å stille opp på, bytt fag om du må, men gi byen vår en sjanse før du pakker sammen og drar.