Ikke modig: Journalist Elida Høeg har rapportert fra narkokrigen i Mexico og bodd med rumenske tiggere på gata i Oslo, men syns ikke selv at hun er modig.

Suksessoppskrifter

Det virker kanskje fjernt i fadderuka – men en dag skal du bruke organisasjonsteorien, den semiotiske analysen, eller all kunnskapen du har om ursuppa til å få deg en jobb. Vi har snakket med fire personer som har fått det til etter studiene.

Publisert Sist oppdatert

– Det fine med å være gründer i Norge er at det er lett å nå ut til folk, og lett å bygge opp et nettverk.

Ousman Jaquesson Sowe

Entreprenøren

Gründer: Ousman Jaquesson Sowe har alltid visst at han ville bli sin egen sjef. Nå kan han iføre seg klær fra sitt eget merke, O-Town. Her sammen med kjæresten Tuva Ekelund.

– Jeg har nok et entreprenørhode, sier Ousman Jaquesson Sowe. Han startet nettbutikken snapbacks.no i 2011, mens han fortsatt var student ved BI. Tanken var å selge såkalte snapbacks, capser med plastremmer bak, prydet med logoer fra amerikanske basketball- og ishockeylag.

– Jeg la merke til snapback-trenden før de store butikkene gjorde det. Det begynte å bli en greie internasjonalt, men ingen leverte det i Norge, forteller BI-studenten.

Den virkelig gode forretningsideen var det imidlertid en kamerat som plumpet ut med under en t-banetur. I stedet for å selge patriotiske østkantgutter capser med amerikanske laglogoer, hvorfor ikke heller med logoer fra bydeler i Oslo? Et frø var sådd, og klesmerket O-Town så snart dagens lys.

– De første Holmlia-capsene som ble lagt ut for salg gikk på én dag.

Siden ballet det på seg, med Mortensrud, med Linderud, med Stovner. Nå proklamerer ungdom fra 17 forskjellige steder på Østkanten stolt tilhørighet til sine respektive bydeler gjennom Sowes capser.

Hvor mange han har solgt? Hundrevis? Tusenvis? Han har ikke peiling. Nå har også folk fra vestkanten begynt å etterlyse varer med logoer fra sine bydeler. Forespørslene hagler i tillegg fra Asker- og Bærumsgutter, men Sowe har satt ned foten.

– Det er bedre å samle byen enn å splitte den, derfor lager jeg heller klær med Oslo- og O-Town logoer, sier han og peker mot O-Town-logoen på sitt eget bryst.

– Å drive business ved siden av skolen har vært en god kombinasjon. Jeg har fått muligheten til å bruke teorien fra BI med én gang, mener Sowe, men bemerker likevel at BI lærte ham mer om å jobbe for andre i et stort selskap enn om å starte sitt eget firma.

– Det positive med å være gründer i Norge er at det er så lite. Dermed er det lett å nå ut til folk, og å bygge opp et nettverk. På den annen side er det er veldig byråkratisk. Det er vanskelig å få hjelp, i tillegg til at det gir større kostnader og mer papirarbeid enn nødvendig.

Eventyreren

– Ordet suksess får meg til å tenke på en dame i kjoledrakt og stresskoffert. Men for meg dreier det seg nok heller om å mestre noe som i utgangspunktet ikke føles sikkert eller behagelig, sier journalist Elida Høeg.

For å ta det fra begynnelsen: Året var 2009. Høeg var 19 år, og reiste rundt på USAs vestkyst og lagde radioreportasjer om Riot Grrrl-bevegelsen for RadiOrakel.

– Tenk å få støtte til å lage reportasjer om tenåringsidolene mine! Det var da jeg skjønte at dette har jeg hatt lyst til å gjøre hele tiden.

«Dette»: Å reise, skrive – og lage bråk. Oppstusset toppet seg i sommer, da 21-åringen fra Grünerløkka pakket sovepose, penn og journalistblokk og tilbrakte ei uke sammen med rumenske tiggere i Oslo sentrum. Resultatet ble en reportasje i dagbokform som blir å finne i augustnummeret av magasinet Plot.

– Det som er så gøy med Plot er at det er rom for store reportasjer. Når man får mulighet til å skrive 40 000 tegn kan man fortelle historier på en helt annen måte, sier hun.

Det er ikke alltid man får jobbe med hjertesaker i det daglige. Ofte står mer trivielle oppdrag på timeplanen.

– Du kan si at jeg har drømmejobben 20 prosent av tida, sier hun.

Høegs første freelancereportasjer tok form under et opphold Mexico, som en del av innspurten på journaliststudiet ved HiOA.

– Jeg husker jeg tenkte: Går dette an? Som freelancer må man skrive sakene først, og håpe at noen er interessert i å trykke dem etterpå. Jeg hadde aldri jobbet slik før, sier hun.

Det skulle vise seg å være snaut med norske korrespondenter i tjukkeste narkokrigjungelen. Høegs reportasjer gikk på trykk både i A-magasinet og Dagsavisen – for å nevne noen.

Tiggertilværelsen og narkokrigreportasjer til tross. Hun vil ikke karakterisere seg selv som spesielt modig.

– Jeg har jo ikke utsatt meg for noe farlig. Men jeg er glad i eventyr. Det handler bare om å gjøre det. Å jobbe som feltreporter i belastede miljøer er slitsomt og sitter langt inne for de fleste.

– For framtiden ønsker jeg å fortsette med å skrive og reise, men gjerne i en tryggere ramme, sier Høeg.

For selv for en eventyrlysten reporter er trygghet viktig. Som å vite at hun får ting på trykk og at finansieringen går i orden.

– Å tjene penger er en dårlig motivasjon som journalist, men jeg er fornøyd så lenge jeg har til mat. Det er nysgjerrigheten min som driver meg til å gjøre det jeg gjør, sier hun.

Heldiggrisen

Flink: Thomas Heger ble digital redaktør i Gyldendal etter endt estetikkmaster. For tiden er han i pappapermisjon med sønnene Julian og Simon.

Forventningene hjemmefra var at Thomas Heger skulle studere noe «skikkelig», som medisin eller ingeniør. Han valgte med hjertet, som de sier, og havnet på litteraturstudiet på UiO i stedet.

– Drømmen var selvsagt å leve av noe som jeg liker å holde på med på fritiden, minnes han.

Resultatet av studiene ble en masteroppgave om adaptering av tegneserier til film. Fra Humanistisk Fakultet ved UiO, altså. Et fakultet kanskje mest beryktet for å utdanne kloke hoder til arbeidsledighet.

Heger var fortsatt student da han begynte å søke forlagsjobber våren 2011.

– Da stillingsannonsen til jobben som digital redaktør i Gyldendal dukket opp, regnet jeg meg ikke egentlig som kvalifisert. Det var nok ganske ambisiøst av meg å søke i utgangspunktet, mener han.

Under intervjuet viste det seg imidlertid at stillingen passet veldig godt med temaet i masteroppgaven hans. Jobben går ut på å adaptere Gyldendals bøker over på apper. Han har jobbet mye med å overføre barnebøker til interaktive apper, der barnet selv deltar i historien.

– Om jeg har vært heldig? Samboeren min blir litt irritert hvis hun hører meg si det. «Du er ikke heldig,» sier hun, «du er flink». Men privilegert er jeg definitivt, sier han.

Heger vil ikke tildele studiene hele æren for at han dro drømmejobben i land.

– Det var nok ikke masteren, så mye som ting jeg har gjort ved siden av, som ga meg jobben. Mens jeg var student anmeldte jeg filmer og spill, og skrev litt for Dagbladet, forteller han.

Håpefulle HF-ere har hørt leksa før: For den som vil lykkes i bransjen er det viktig å vise seg fram på sosiale medier.

– Jeg mener ikke med det å bagatellisere utdannelsen. Årene på Blindern lærte meg å behandle store mengder informasjon, og å forholde meg til deadlines og prosjekter. Jeg fikk ikke jobben i Gyldendal på grunn av en masse ultrakule tweets, sier han.

Den målrettede

– Suksess for meg er å nå målene sine, og til en viss grad få anerkjennelse for det i sine omgivelser, sier Mari Timenes Nordmo.

Det greide hun til gangs da hun i vår fikk beskjed om at hun er tatt opp til Utenriksdepartementets høythengende aspirantkurs, som en av 13 blant 477 søkere. Et mål hun har jobbet aktivt for gjennom hele jusstudiet.

– Selve aspirantkurset strekker over tre år, fordelt på to år i Oslo og ett år i utlandet. Etter det skal de fem neste årene tilbringes i utlandet, forteller hun.

Aspirantene kan bli sendt hvor som helst i verden, og har flytteplikt.

– UD er potensielt en livslang karriere, så det gjelder å tenke seg om på forhånd. Men man kan jobbe hele livet her uten å kjede seg, med alt fra bistand til nedrustning, sier hun.

Nordmo har under studietiden jobbet frivillig i Røde Kors og som redaktør i fagtidsskriftet Jussens venner. Etter endt studium fikk hun jobb i forsvarsdepartementet. Hun snakker fransk, og har vært praktikant på de norske delegasjonene i Strasbourg og i FNs sikkerhetsråd.

– Jeg har jobbet hardt. I det ligger det også at noen ting måtte ofres på veien. Jeg må være ærlig og si det. Men jeg er et normalt menneske, altså, legger hun til.

Hun mener målbevisstheten hennes har vært en stor styrke. Fra tidlig i studiene var nettopp UDs aspirantkurs målet – som for så mange andre håpefulle.

– Det er et ganske tøft konkurranseklima på jussen, men man må bare la seg inspirere av det. Gode karakterer er en god ting uansett. Mange arbeidsgivere luker nok først ut folk etter karakterene. Deretter begynner det å gå på personlige egenskaper.

Nordmo tror det ligger i nordmenns ryggrad å være tilbakeholdne.

– Vi slår oss ikke på brystet i samme grad som for eksempel amerikanerne. Der kan det ofte være sånn at du nærmest får folks CV før du har hilst på dem.

Hennes tips til andre som vil oppnå det samme er å sette seg inn i det UD er opptatt av, både i Norge og utlandet. Spør noen som allerede er tatt opp på aspirant-kurset hvis det er noe du lurer på. Og viktigst: ikke gi deg. Selv om ting blir tøft.

– Man kan jo ikke gå gjennom livet og bare ha medgang. Da oppnår man ikke noe. Spørsmålet er hva man gjør når man møter motstand: Man må bare prøve hardere, sier hun.

Powered by Labrador CMS