Kanakkas med kreativitetskremen

Kvelden starter dårlig. Køen sneiler seg nedover mot inngangspartiet til Westerdals. Køkultur forteller mye om folk, og her er sniking normen. Kreativitet, det eneste læringsmålet på pensum, brukes til å finne mer eller mindre teite måter å komme seg inn før personen foran.

– Ikke prøv deg, formaner en i Universitas følge til kvinnen som lurer seg inn foran oss i køen.

– Jeg lover deg, jeg kjenner dem, hviner den blonde, slanke saken på utpust og åler seg videre.

De tre østeuropeiske utvekslingsstudentene hun griper tak i skjønner ingenting, men vi lar det passere.

Vel innafor døra, to minutter før coverchargen på 100 spenn (vært på by’n før, vøtt), skjønner vi ikke hvorfor køen var så lang, når lokalet er så tomt. Westerdølingene trivs best i öppna landskap, en forsmak på livet i luftige kontorlandskap mellom sløye designmøbler.

Etter et par minutter inne, åpenbarer det seg en oase i ørkenen. Uteområdet og dansegulvet lenger inn i lokalet er sild i tønne. Syttifem prosent av gjestene er nitten år og pære fulle. Dette kan bli bra.

Vi bestemmer oss for å kjøpe en pils.

– En halvliter, takk.

– Det blir seksti kroner.

En kjekkas i wifebeater slenger en Tuborg over disken. Seksti spenn for en boksøl! Hva gjør man vel ikke for å få komme på fest til de kule i klassen.

Tilbake på dansegulvet svinser og svanser gjestene rundt i lårkorte gullpaljettkjoler og korkhæler, slim fit-skjorter og gærne, rosa dresshorts. Dette er den gromme gjengen på ungdomsskolen, et par år seinere. De prøver så hardt å være Øya-festivalen, se og bli sett, men får det ikke helt til. Barbert på sida og lang lugg er ikke trendsettende lenger, ei heller jenter med bowlerhatt. Men de skal ha for innsatsen.

Selv om gulvet er stappa med kåte blikk, er det lite grisete klining og dansejokking på slagmarken. De tar nok de mer snuskete aktivitetene oppe i klasserommene, og dit har ikke vi adgangskort, dessverre.

Kveldens DJer (høydepunktet kaller seg for Trom Trom og står og klasker på en bongotromme) får rast fra seg, med dype elektrobeats klientellet verdig. Etter klokka to løftes henda over hue og opp i været – publikum er fornøyde.

Selv om vi er langt fra Solli plass, stekes det over en lav, italiensk dressko. Vil du delta på kjøttmarkedet men mangler dansereportoar, slenger du labben i været og pumper opp og ned. Slik holder det på til klokken 03.00, når kommunen har bestemt at det er bysselalle for Oslo, og festfolket takker for seg. Vel blåst!