EN MORSOM JENTE: Bianca Kronlöf vil kjempe kvinnesaken med humor. -- Som feminist kommer du så ofte i forsvarsposisjon. Og det er jo sant: Når man skriker, høyner folk guarden. Når du får dem til å le, lokker du dem til deg.

Ikke söt og ikke bror

Ubarberte armhuler er på vei til å bli hipt i Stockholm. Velkommen til landet hvor «feminist» ikke er et skjellsord.

Publisert Sist oppdatert
DET YTTERST PRIVATE ER POLITISK: -- Jeg ville gi nye bilder av sex, for å kunne prate om det - uten å fnise av det eller bare skryte om hvem man har pult, sier Elin Magnusson.
FOTO: Skjermdump, pornofilmen Skin
Er det virkelig en feministbølge på gang der borte? spurte jeg Roxane, vennen min fra Stockholm, for en stund siden. -- En riktig feministvåg! sa hun, men ombestemte seg: -- Jag vill egentligen inte kalla det för en våg, för jag tror inte att den kommer gå över! Med nye problembeskrivelser, et snev av sinne og et kraftig sosialt verktøy, internett, skjer det en oppvåkning på andre siden av grensen vi ikke har sett hos oss siden 70-tallet. Feministiske spørsmål debatteres daglig i pressen, byene bobler over av kreative sivilsamfunnsinitiativ, og kjønnsstudiemiljøene har brede ambisjoner og faglig tyngde. I bresjen står en masse unge, akademisk bevisste og nettkyndige kvinner. Universitas dro til Stockholm for å møte noen av dem. Det er 10. mars i år, Melodifestival, og halve Sverige er samlet foran tv-en. Scenen er full av paljetter og PR-kåte artister med metertykke sminkelag. En skulle tro publikum i Globen var omtrent like tilgjort. Men ikke i kveld. Kameralinsa sveiper gjennom publi

Andre initiativer

  • Sqfett (uttales svett): Et trygt rom hvor folk kan trene for sin egen del blant likesinnede queer-, trans-, feminist-, eller tjukkhetsaktivister. Senteret har ingen speil, og hver økt begynner med en samtale om hvordan en kan føle seg bekvem under treningsøkten. Les mer på universitas.no.
  • Rättviseförmedlingen: Likestillingsinitiativ som crowdsourcer oppgaven med å finne de arbeidstagerne det påstås at «ikke finnes» – målet er å «konstruktivt korrigere skjevheter som bygger på gamle forestillinger om blant annet kjønn, opprinnelse og fysiske forutsetninger» (min oversettelse). Ifølge organisasjonen benyttes de jevnlig av alt fra tunge medieinstitusjoner, til myndigheter, Riksteateret, høyere utdanningsinstitusjoner og næringsliv.
  • Kjønnsnøytrale barnehager: Barnehagen i hipsterdistriktet Söder hvor ungene blir oppdratt til ikke å fylle en spesifikk kjønnsrolle.

- Er det virkelig en feministbølge på gang der borte? spurte jeg Roxane, vennen min fra Stockholm, for en stund siden.

– En riktig feministvåg! sa hun, men ombestemte seg:

– Jag vill egentligen inte kalla det för en våg, för jag tror inte att den kommer gå över!

Med nye problembeskrivelser, et snev av sinne og et kraftig sosialt verktøy – internett –, skjer det en oppvåkning på andre siden av grensen vi ikke har sett hos oss siden 70-tallet. Feministiske spørsmål debatteres daglig i pressen, byene bobler over av kreative sivilsamfunnsinitiativ, og kjønnsstudiemiljøene har brede ambisjoner og faglig tyngde. I bresjen står en masse unge, akademisk bevisste og nettkyndige kvinner. Universitas dro til Stockholm for å møte noen av dem.

Det er 10. mars i år, Melodifestival, og halve Sverige er samlet foran tv-en. Scenen er full av paljetter og PR-kåte artister med metertykke sminkelag. En skulle tro publikum i Globen var omtrent like tilgjort. Men ikke i kveld. Kameralinsa sveiper gjennom publikum, og hviler et øyeblikk på en kvinnes hårete armhule. Det tente lunta for et oppgjør med det svenske, velstelte – og kvinneundertrykkende? – ytre.

OMDEFINERER EKKELT: - Altså jag blir verkligen inte äcklad, sier Deidre Palacios etter å ha snust på journalistens armhule i et kvarter. Hun mener hele begrepet «ekkel» er en konstruksjon for å sparke nedover.

Kvelden etter våkner antropologistudenten Deidre Palacios opp til et Sverige hun ikke trodde eksisterte. Et stillbilde av armhulen var blitt lagt ut på Facebook. Over natta hadde bildet fått 1700 likes, 177 delinger og en masse kommentarer om hvor ekkel og tilbakestående den hårete kvinnen var.

– Jeg visste at denne aggressiviteten fantes, men jeg ble likevel utrolig overrasket av å se hatet i levende live, sier Palacios. Saken var rystende på flere nivåer – den handlet om nettmobbing, om kvinnehat, og om snevre skjønnhetsidealer. Palacios måtte gjøre noe. Hun blottet sine hårete armhuler på Facebook og lagde eventen «Ta håret tillbaka!», hvor hun ba flere gjøre det samme. Etter tre dager deltok 15 000 stykker – kvinner, menn og transpersoner; svensker, nordmenn og argentinere. Mange hundre hårete bilder ble lastet opp.

Et kjapt blikk på media og akademia er nok: kjønnsdebatten ligger et helt annet sted i Sverige enn i Norge.

Her hjemme har Forskningsrådet fjernet de øremerkede bevilgningene til kjønnsforskning for perioden etter 2012 (kjønnsforskning skal drives på en såkalt «mainstream»-basis), så fremtiden for spydspisset kjønnsforskning er uviss. I Sverige er både det spesialiserte kjønnsforskningsmiljøet, og det bredere kjønnsfokuset i akademia, klart sterkere. Det sier mye at Stockholms universitet tilbyr faget Fysikk og kjønn (du leste riktig) til bachelorstudentene. Dessuten er det tette forbindelser mellom akademia og aktivisme. Alle aktivistene Deidre Palacios kjenner har på et eller annet tidspunkt drevet med kjønnsstudier.

Kontrasten blir enda mer slående om vi ser til pressen. Svenskene ble aldri «Hjernevasket» av rikskringkastingen i beste sendetid. Derimot har de Nöjesguiden, som ligner Natt&Dag; helt ned til de identiske smilefigurene. Forskjellen er bare at Nöjesguiden, etter ordet på gata, har sluttet å være en overfladisk «mingelavis» og i stedet begynt å skrive for en likestillingsagenda.

Resultatene finner du på trykk. Mens det nærmeste Natt&Dag; har kommet kjønnsdebatt i det siste er å la rapperen Vågar Unstad egenhendig definere den «ekte» feminismen, var et av de siste numrene av Nöjesguiden en kroppsspesial med hovedsaken «Hvor mye koster det å ha en vagina?». For noen måneder siden valgte avisen dessuten å slenge seg på den pågående debatten om det kjønnsnøytrale pronomen «hen», ved å simpelthen bruke ordet gjennomgående i et helt nummer. Det vakte oppsikt. To måneder etter tok Nationalencyklopedin ordet inn i ordboka, og det svenske telegrambyrået har inkludert ordet blant sine toneangivende retningslinjer for mediespråk.

Kjønnsforskerne har mast om såkalt «gender mainstreaming» i årevis – en tilnærming til likestillingskamp som krever at spørsmål om kjønn reises overalt og til enhver tid. Dagens feministkakofoni i Sverige må være det nærmeste noen har kommet.

– Folk var redde for oss fordi vi var blitt så sinte, forteller Bianca Kronlöf og strekker ublutt på armene hun ikke har barbert på en stund. Hun snakker om den feministiske teatergruppen hun startet på Teaterhögskolen i Göteborg.

– Det begynte med at vi var veldig skuffet over utdanningsopplegget. Det ble lest for lite på skolen, vi ble oppdratt til å bli skuespillere som bare går rundt og venter på veiledning fra en regissør.

Studentene tok saken i egne hender og startet en feministisk lesesirkel. Jo mer de leste, jo sintere ble de. Men da de inntok scenen som teatergruppen Gruppen, skjedde noe uventet:

– Det viste seg at det vi drev med var humor – det er jo kjempemorsomt når man er sint! De hadde fått både snert og sylskarp brodd. Og et nytt blikk på hverdagen.

– Jeg var ute og klubbet med en kompis, forteller Kronlöf.

– Plutselig begynte jeg å late som om jeg prøvde meg på ham som om jeg var en gutt. Det var jo jätteroligt!

Klubbkvelden ledet til en youtube-suksess («Shit snubbar say to feminister»), en teaterjobb og en uvanlig treffende karikatur på en ung, moderne mann.

Karakteren, «Snubben», er ikke er noen vanlig mannssjåvinist. Han er en myk mann, «lite spinkel, inte rädd att visa känslor, inte rädd för att folk skall tro jag är bög». Og ikke redd for å sitte med bena i kors. Over gjennomsnittlig myke menn vil føle seg truffet.

– Hvorfor valgte du en såpass moderne mann som din skyteskive?

– Det er en type mann som veldig sjeldent kritiseres, snarere får han ofte skryt. Men samtidig som han er «utrolig samfunnsbevisst», gjør han ikke noe med det.

Vi sitter backstage under en lampe som kunne hengt i et avhørsrom i DDR. Kronlöf har sagt seg fornøyd med maktforholdet – hun sitter litt høyere, på sjefssiden av skrivebordet. Og snakker om det «subtile maktspillet» hun vil vise med «Snubben».

– Når «Snubben» sier «självklart får du vara flata (lesbisk, journ.anm.)», tror han at han gir en håndsrekning. Han merker ikke at han dermed antar det er han som sitter i maktposisjonen til å definere hva som er greit og ikke.

KAMP MOT SEXISTISK REKLAME: Langs Stockholms kai er de fleste bikinikledte damer også påklistret budskap som «Berlusconi ringde och ville ha tilbaks sina kvinnoideal».

Reklameplakatene henger tett langs Stockholms kai. Flertallet av dem viser bikinikledte damer, men de fleste er også påklistret budskap som «Berlusconi ringde och ville ha tillbaks sina kvinnoideal».

– Jag måste bara göra en sak, sier Roxane, som har funnet en plakat uten klistremerke. Hun tar frem en leppestift og tegner et trist smilefjes over ansiktet på den retusjerte, underernærte undertøysmodellen.

Kampen mot sexistisk reklame er den nye store saken, en kamp som for så vidt også drives i Norge. Med dagens overflod av bilder på seksualiserte, retusjerte, usunne kvinnekropper, og en voksende pornobransje, kan en fort som kvinnesaksforkjemper få avsmak på seksuelle uttrykk overhodet. Men er det den eneste utveien?

– Det skjer utrolig mye for tiden! Både når det gjelder feminisme, seksualitet og i queer-spørsmål. Vi har for eksempel begynt å få inn ordet hen. Har dere det i Norge eller?

TA BYEN TILBAKE: Elin Magnusson har brukt sex i kunsten sin før. For et par år siden lot hun seg filme på t-banen i Stockholm mens hun onanerte med en vibrator. -- Det handlet om å gjenerobre min rett til å være seksuell på mine egne premisser.

Kunstneren, feministen og (i mangel på et mer dekkende ord) pornofilmregissøren Elin Magnusson vil samtale snarere enn å intervjues.

– Dere har ikke det nei? Jaja. Det er utrolig hvor fort det har gått fra smale queer-kretser og ut til folket her altså. P3 og Nöjesguiden begynte å bruke det, og plutselig snakker mamma og pappa om det, liksom.

Dem om det. I 2009 var Magnusson med på det feministiske kunstfilmprosjektet Dirty Diaries, en alternativ pornofilm som var delfinansiert av statsstøtte og dermed skapte en hel masse bråk (ironisk, sier regissøren, med tanke på at voldsforherligende filmer som hadde klart seg mye bedre uten støtte (tenk Beck-filmene) har fått større summer). Men hun valgte verken en alternativ seksualitet eller et alternativt uttrykk – Magnusson gikk rett inn i løvens hule og portretterte heteroseksuell sex, nakent og «rent».

– Jeg ville gjøre en utopi på hva heteroseksuell sex kan være, sier Magnusson om pornokortfilmen Skin.

– Men en utopi som kunne realiseres, ikke en drøm.

Paret begynner i heldekkende nylondrakter, som de må klippe opp for å nå frem til hverandre.

– Nylonstrømpene har ikke noe med fetisjer å gjøre, men er ment å symbolisere en avstand, en kulde. De klipper dem opp for å møtes på ordentlig for første gang.

Arbeidsplassen hennes minner mye mer om et NAV-kontor enn et kunstkollektiv. Veggene er hvite, atelierene er nakne kontorer. Og på kjøkkenet er det en liste for rullering av vaskeoppgavene. Kanskje en trenger et sånt rom for å tenke så stilrent inderlig som Magnusson:

– Jeg ville gjøre det hett og fint, ikke komisk. Jeg ville formidle følelsen av at paret har lengtet etter hverandre så jævla inn i hjerteroten, fordi de aldri har truffet hverandre på like vilkår, sier hun.

– Samtalen om sex er så himla stengt og heteronormativ i dag. Jeg mener virkelig det er et behov for å prate mer om det.

Likevel ligger filmen i grenselandet for det politisk korrekte blant feminister. En gjengs holdning er at pornografi er galt i alle former, fordi det står i en ubrutt tradisjon fra ordets greske opprinnelse: «å fremstille horer». Men Magnusson synes tittelen (kunst-)pornofilmregissør er fullt ut forenlig med å «leve och andas» feminisme.

– Jeg er enig i at pornoindustrien er en forferdelig bransje. Om vi kan se bort fra de uryddige arbeidsforholdene, er jeg fortsatt kritisk til bildene de produserer. Men i stedet for å ta bort, burde vi legge til. Det er jo ikke noe galt i seg selv med bilder på at en mann tar en kvinne hardt i ræva om det er noe begge har lyst til. Om det er den eneste formen for bilder av sex som finnes, blir det derimot problematisk. Da får vi et bildediktatur.

Magnusson har også blitt fortalt at filmen ikke er porno fordi den ikke er sexy.

– Det var jo en form for porno som folk ikke er vant med å se. Men det som ikke er sexy i dag, er kanskje sexy i morgen. En må utforske.

«YOU GO GUY! Manskroppen i fokus», «könsnöytrala toaletter – tips och triks», «Feministisk konspiration», «Ta håret tillbaka», «Stoppa sexistisk reklam i offentliga rummet»; Facebook-profilen til Roxane er full av store og små feministiske initiativ. En kveld er hun invitert på feministisk salong med et par feminister hun har møtt på nettet. Kanskje trenger ikke feminismen en hel masse nye saker for å gjenopplives, kanskje trenger den bare et nytt medium. Når Bianca Kronlöf blir bedt om å identifisere hva som er nytt med dagens feministbevegelse, svarer hun i alle fall på rappen:

– Internett.

– Kvinner har begynt å finne hverandre, støtte hverandre, og skape nye rom for debatt. Det er så mange rom man må suge kukk for å komme inn i. Internett gjør det lettere å forsere barrierer.

Samtidig er internett grobunn for en av de største moderne utfordringene feminismen står overfor. Det nye, nettdrevne feministhatet har vært et hett debattema i vår.

– Internett skaper jo en helt ny type motstand, fordi det er et forum hvor kvinner tør å kritisere helt andre maktstrukturer enn før, er Kronlöfs analyse.

En annen teori kan være at internett setter flere samfunnsjikt i direkte kontakt med hverandre. Facebook-brukeren som la ut hårbildet fra Melodifestivalen kaller seg JohnCaptainBatman Strandberg, er 18 år gammel, bor i innlandsbygda Skövde og jobber på McDonalds. Universitetsplenen hvor kampanjestarteren Palacios lar seg intervjue er langt unna både geografisk og sosialt.

Aktivisten tenker mer prinsipielt om hva som gjorde kampanjen hennes til en suksess.

– Armhårsaken er for det første en sak man må ta aktiv og personlig stilling til. Det berører et dypere spørsmål: kvinnekroppen og hvordan den skal se ut, sier hun.

– Normen om barberte armhuler er et ideal som begrenser kvinners frihet. Det hadde for så vidt en norm om ubarberte armhuler gjort også.

Deidre Palacios, student og aktivist

– Normen om barberte armhuler er et ideal som begrenser kvinners frihet. Det hadde for så vidt en norm om ubarberte armhuler gjort også.

Hun går over til å sette feminisme i sammenheng med andre former for diskriminering.

– Skjønnhetsidealer er også hvithetsidealer. Nord-europeiske jenter har oftere blonde, relativt hårløse armhuler i utgangspunktet, sier hun og legger til en hårreisende opplysning fra internettets verden:

– De som har lagt ut bilder på kampanjen min som ikke er hvite, har måttet tåle mye styggere kommentarer. Noen skrev til en person som ikke var hvit at hun burde henges. Jeg synes det er ganske sterkt gitt vår historie med den slags.

I kjølvannet av kampanjen fikk Palacios virkelig merke på kroppen hva slags forunderlige følelser en kan sette i spill på nettet. En venn hun hadde hatt i 15 år, og fortsatt holdt sporadisk kontakt med, slettet henne fra Facebook i kjølvannet av kampanjen. Og sa opp vennskapet.

– Jeg aner ikke hvorfor. Men de som gir seg i kast med usynlige og etablerte normer, må alltid tåle en masse dritt.

Er det altså riktig som redaktøren i Nöjesguiden, Margret Altadottir, sier om feministbølgen?

– Feminismen er kanskje blitt trendy på et overfladisk plan, men feministhatet er også påfallende. Så jeg vet ikke.

Om den nye kjønnskampen er et spørsmål om hvem som utnytter internett best, er det bare å ta en titt på den svenske bloggosfæren. Til overmål sier både Bianca Kronlöf og Deidre Palacios at de ikke har noen telefonnumre lenger – alt skjer jo på sosiale medier. Og om «Ta håret tillbaka» kan tas på alvor, hadde kampanjen 15 medlemmer per person som likte det opprinnelige hetsebildet på Facebook. Deidre Palacios har i alle fall fått sitt verdensbilde snudd på hodet:

– Feminisme er blitt en ting for allmennheten. Og jeg har fått et mer positivt syn på mennesket. Jeg trodde aldri at så mange skulle engasjere seg for denne saken – og det sier jeg etter å ha vært aktivist i mange år.

Møt flere svenske feminister på universitas.no

Powered by Labrador CMS