Bakmannen

Ihle opererer i det skjulte bak sløye navn og TV-produksjoner. «Hjernevask» ringer kanskje en bjelle? «Brille»? Eia og kompani? Ihle er en del av kompaniet, men synes ikke så godt utad. Han bare irriterer seg over tingenes tilstand, og lar seg lett rive med. Slikt blir det bråk av.

Til høsten skal Ihle og makker Jon Hustad bringe fakta på bordet og harselere med rødgrønn politikk i beste sendetid på TV2. Ta et humoristisk nakketak på sosialdemokratiet, skyte fra hofta med skarp høyreammo. Inspirert av amerikanske politiske talkshow, med en raljerende moromann i sentrum, og feilslått politikk og statlig pengebruk som tema.

Ihle er ingen innbitt ideolog, men har det med å havne på folks vrangside. Det var slik han fikk et samlet norsk musikkpressekorps på nakken på 2000-tallet.

– Jeg er musiker selv, og var irritert over det rådende hipsterregimet som digga musikk som jeg mente var håndverksmessig ræva. Jeg og bandet mitt hadde øvd dritmye og var flinkere enn de som fikk oppmerksomheten, men for indierockerne var det kult å ikke ha øvd.

Hvis alle bare kunne hørt på Steely Dan og Stevie Wonder, som vet å traktere sine instrumenter med stil. I et reisebrev fra Øyafestivalen i 2006, anmeldte Ihle en The Cramps-konsert. Han mente indierock generelt var uartikulert støy, og at deres trendy etterslep, hipsterne, var uopplyste noksagter. Debatten raste. Ihle forholdt seg rolig, han syntes det var moro å lage storm i vannglasset.

– Å bråke i media er en billig karrierevei. I den kritiske offentligheten er det å mene noe annerledes et friskt pust. Da er det mindre viktig hva du mener. Det er alltid et eller annet jeg er sur på, og jeg synes det er gøy med bøll. Men det ligger et oppriktig engasjement i bånn. I hvert fall noen ganger.

At Ihle skulle havne i TV-bransjen, var ikke alltid gitt. Det var musiker han skulle bli. Han øvde dagen lang på bassen sin fra han var 13 år, og ble oppriktig skuffa da han skjønte at det ikke var flinkismusikk folk ville ha. Han og bandet sto på Smuget og klimpra, mens tregreps-gitarister badet i glans og hipsterkredibilitet. Frustrasjonen fikk utløp i media, og Ihle var godt på vei til å bli en del av det han nå foraktfullt omtaler som det offentlige meningskonglomeratet.

– Jeg var yngre og i opposisjon, og satt inne med mye harme. Vi var en studiegjeng som gikk rundt og syntes alt og alle, hele Norge, var teite og dumme. Vi var kantineterroristene på SV. Når jeg ser Eivind Trædal og gjengen hans i dag, fylles jeg av en slags knausgårdiansk skamfølelse. Jeg er glad ikke facebook fantes da vi holdt på, vi måtte i det minste skrive en artikkel for å mene noe.

Ihle lener seg tilbake i stolen og smiler unnskyldende gutteaktig. Han snakker ivrig og informativt. Blid som ei lerke, åpen og imøtekommende. Det er nesten så du ikke merker det er agg som kommer ut av ham.

– Jeg har ingen respekt for det intellektuelle menings-Norge. Det offentlige ordskiftet er en arena for seksuell seleksjon, hvor breiale gutter får seg noe ved å bruse med fjøra. Oppmerksomheten er som en rus. De er utelukkende opptatt av hverandres meninger, som ikke har noen konsekvenser. Jeg syntes det ble voldsomt.

Ihle startet opp på den myke siden av akademia. Det skyldes delvis at oppveksten ble tilbrakt i en Obos-kasse mellom Ullern og Røa, i en skikkelig raddisfamilie. Begge foreldrene var lærere og 68’ere. Ihle fulgte musikken, og ramla inn på musikkvitenskap med sosialantropologi på Blindern. Skikkelige sullefag, skal vi tro ham selv. Ihle mener selv han har lært mer av selvstudier enn på Universitetet.

– Jeg føler at jeg har kastet bort den akademiske utdannelsen min på tull. Det er ikke hva du lærer, tekstanalyse, dannelse, som teller i arbeidslivet. Som et 68’er-barn ble jeg fortalt at det viktigste var å studere noe jeg var interessert i, ikke at det jeg studerte var viktig. Det er ikke sånn, vet du.

Musikkdrømmen levde i beste velgående ved siden av studietilværelsen, kombinert med kulturjournalistikk. Ihle skrev artikler for Morgenbladet og Dagens Næringsliv, i Klassekampen, Samtiden, og Aftenposten. Ruta var lagt for en ung, irritert sjel, inntil en skjebnesvanger spillejobb på MS/Hirtshals fikk selvinnsiktslampene til å blinke.

– På danskebåten spiller man et sett før båten legger til, ikke sant. Mellom spysjuke folk og plastkofferter, som bare vil av båten. Da en 19 år gammel jente fridde til kjæresten sin, en type som så ut som han helst ville forsvinne i jorden, akkompagnert av spredt, dritklein applaus, tenkte jeg «jeg kan ikke leve livet mitt sånn her».

Ihle dro til New York University med et Fulbright-stipend i lomma, sammen med nåværende bestekompis og forlagsredaktør Aslak Nore.

– Arbeidspresset på universitetet i USA var enormt! Jeg fikk helt sjokk i begynnelsen. Jeg leste 600 sider i uka, pluss ukentlige essays. Satt bare på biblioteket.

For Ihle handlet det om den amerikanske mentaliteten. Individualisme, self-reliance, opp og fram. Byen som aldri sover. Det akademiske nivået skuffet ikke.

– Blindern derimot, er en høyborg for det mediokre. Det er stort sett de middelmådige, de som ligger rett over snittet, som satser på en forskerkarriere her. I så måte er det noe søvngjengersk over Norge, med den sosialdemokratiske hvileputa i bånn.

To år i USA resulterte i en mastergrad i African studies. Ihle skrev om noe så besynderlig som den afroamerikanske halliken. Han var halvveis i en bok om nevnte hallik («Den ville ikke solgt en dritt»), da han ble anbefalt å søke jobb som researcher i NRK. Harald Eia hadde fått nyss om Ihle under et besøk i New York. En storvokst, blek nordmann med inngående kjennskap til afroamerikanske pimpers do’s and don’ts i Brooklyns bakgater, er ikke hverdagskost. Eia ville ha ham med på laget. Før Ihle kunne si akademiker, hadde han to bein planta i TV-bransjen, og ble del i et prosjekt som skulle sette sinnene i kok blant hans gamle meningsfeller i norsk akademia.

– «Hjernevask» var en reaksjon på anti-biologismen i samfunnsvitenskapen, forklarer Ihle.

Forelesernes knirkelatter av biologi, vitenskapen de mente var for enkel, som ikke kunne forklare det som hadde med kultur og mennesker å gjøre.

– Her lå det konfliktstoff. Vi så en varm potet som det gikk an å pirke i. Vi kom fra samfunnsvitenskapen selv, den myke sida, og det lå et ønske der om å ta dem.

Som tro kulturmann og tidligere student av african studies, som han selv omtaler som verdens mest politisk korrekte fag, var det duket for mytteri.

– Vi visste hvilke knapper vi skulle trykke på, hvor stridstemaene lå. Vi var litt sleipe i taktikken, og lokket frem anti-stemninga som vi visste lå der. Det vi hadde hørt på forelesning, men som professorene ikke frontet utad.

Under irritasjonen lå et oppriktig ønske om å endre på noe. Eia og Ihle mente realfagene hadde blitt utdefinert som kulturelle elitefag.

– Det intellektuelle Norge er dominert av samfunnsvitenskap og humaniora. Du må ha lest Shakespeare og Bourdieu, men du trenger ikke vite noen ting om biologi eller matematikk for å virke som intellektuell. Vi ville fremme et fagfelt med liten taletid, kritisere anti-biologien, og lage bøll så klart.

Når Ihles talkshow slippes til høsten, blir det bruduljer igjen. Oppgjørets time for venstrekonsensus i media og akademia. Denne gangen skal han være produsent, oppstilt bak programleder Jon Hustad. Hustad er høylydt motstander av venstrevridde mainstream-meninger og facebook-høyres sjefsideolog. Ihle er bare posterboy, og prøver å være motvekten til høyre-halleluja-stemninga.

– Jon er en reaksjonær nynorskmann. Han står lengre politisk til høyre enn meg. Programmet skal handle om realisme, om feilslått politikk. Visste du at det ikke er lov til å bygge rekkehus i skråninger? Fordi de to-tre prosentene av befolkningen som sitter i rullestol skal kunne komme inn. Sånne ting er det gøy å pirke i. Vi prøver å styre unna ideologi, det skal handle om pengebruk. Personlig har jeg ikke peiling på politikk, ikke er jeg spesielt interessert heller.

Høyremann, men ikke på sin hals. Det handler mer om at alternativet er så teit. Venstresiden er gode på verdispørsmål, men tar feil i det realpolitiske, ifølge Ihle.

– Å si at intelligens er arvelig, er farlig. Husk nazismen, liksom. Men vitenskap sier noe om hvordan ting er, ikke hvordan det bør være. Du kan trekke ulike konklusjoner fra samme sett med fakta. Den høyrepolitiske argumentasjonen ville være å ha fokus på de flinke og eliteklasser, den venstrepolitiske – desto viktigere å ta vare på de svake. Det ligger ikke noe politisk i vitenskap, det normative kommer etterpå.

Selv tar han seg i å tvile på om engasjementet hans er ektefølt.

– Jeg synes det er kjedelig med enighet, og er en meningsmessig kameleon. Jeg er han fyren som blir Frp’er på SV-fest, og står langt til venstre på Frp-fest. Jeg frykter noen ganger at jeg ikke har noen egentlig kjerne som er meg, at jeg ikke har noen genuine meninger.

Hvem som vil lide for det kombinerte opplysnings- og ertelystprosjektet denne gangen, er ennå uvisst. Ihle mener det blir færre såre tær til høsten.

– Det blir ikke som i Hjernevask, hvor enkeltforskere ble hengt ut av miljøet sitt. Ta Jørgen Lorentzen, en av kjønnsforskerne vi intervjuet. Vi visste ikke hvor stort Hjernevask kom til å bli, og Lorentzen sa så mye bra, så vi brukte ham mye for å spare penger. Så ble han dyttet fram, alle pekte og lo av ham. Vi visste at de andre kjønnsforskerne mente det samme, fra telefonintervjuer, men det var Lorentzen som måtte ta støyten. I politikken angriper vi et system mer enn folk. Regjeringen er større enn enkeltpersonene som sitter i den.

Når Ihle begeistres over et tema, er han som en opptrekkbar spilledåse. Har du dratt den opp, så spiller den til den er ferdig. Putt en femmer på, og du har skravla gående. Han har lest noe et sted, plukket opp noe forskning. Faktaene skal fram. Nyanser er ikke Ihles sterkeste side.

– Min verden er gjennomsnitt. Jeg må generalisere, sette ting i båser og kategorisere dem. Jeg tar lett ting for god fisk, jeg liker å være fan, å være begeistret. Jeg kan være ukritisk i mitt første møte med ting, men på den måten greier jeg å lære meg det jeg leser. Begeistringen gjør at jeg kan ta inn masse informasjon.

Interesseområdene er snevre, og krystallklart definert. Populærvitenskap, musikk, og løping. Ihle løper fire ganger i uka, av og til maraton. Det er utholdenhet som gjelder. Ingenting skal gjøres halvveis.

– Jeg har litt Asperger-tendenser, som rett og slett er et resultat av gutter som har blitt for guttete. Jeg blir veldig fort monoman, og får noen interesser som jeg dyrker i hjel, forklarer Ihle.

Det var kanskje hit han forsvant da det blåste som verst rundt «Hjernevask», inn i sin egen verden. De sosiale antennene er løst skrudd fast, noe som gjør ham til en dyktig harselasmaker og medarbeider, men kanskje ikke verdens mest empatiske medmenneske.

– Jeg har nok litt lav empati, og jeg synes sjelden synd på noen. Jeg har ikke noe språk som kan beskrive følelser, ting må være håndgripelige. Hvis jeg har det kjipt, så veit jeg ikke hvorfor, så jeg er veldig flat følelsesmessig. For min del kunne jeg gjerne kutta av topp og bunn på følelseslivet og gjort det enda flatere.

Nå har Ihle funnet sin plass. Mellom tankekart og lunkne kaffeslanter i lokalene til produksjonsselskapet Funkenhauser. Han hater ikke hipsterne lenger. Han er del av en annen gjeng. Mindre forfengelig, mer nerdete. De prosjektbaserte thirtysomethings’ene som jobber med «noe innen media». En annen, men lignende type kulturelite som den han tar så sterk avstand fra.

– Altså, man hater gjerne de man står nærmest. Det er lett for en liten klikk å definere seg som kulest. Men jeg har angst for å være en del av en gruppe, for å kunne defineres inn i et «de». Jeg hater kultureliter, og forsøker å klamre meg til et halmstrå av egenart. Nå synes jeg hipsterne er søte og kler seg rart, men det er kanskje fordi jeg ikke lenger trenger å være kul i deres øyne. Jeg synes verden fremtoner seg mer komisk enn noe å være sint på.

Ihle må gå. Han skal spille med coverbandet sitt, Popzilla, i et bryllup i Moss. Han triller sykkelen sin mellom barberte bakhoder og friserte lugger, slitte olajakker og stramme Acne-jeans nedover løkka. Snakker om guttegjengen i Joachim Triers film «Reprise». De fascinerte ham igrunn. Er gjengen bak høstens talkshow som dem? Kanskje litt.

– Apropos så skulle jeg gjerne lagd en variant av «Paradise Hotel» med unge synserne fra SV-fakultetet som deltagere, og Eivind Trædal som programleder. De kunne drukket seg fulle og diskutert postmoderne teori, så kunne folk sett at raringene ikke bare befinner seg i folkedypet. Kunne casta det til kultustripa på NRK3.

Ihle har fått en ny idé, blir gira av tanken. Men først skal han bakke opp vokalisten i bandet sitt. På sin faste plass: i bakgrunnen med bass.