Et skoleeksempel

– Jeg går slett ikke av veien for å spa møkk, sier Tora Aasland.

Det er ikke godt å si om hun er kulturelt påvirket av samarbeidet med Senterpartiet, eller om oldefars småbrukergener er i ferd med å slå ut i full blomst.

Sosialistisk venstrepartis akademiske gallionsfigur og tidligere forsknings- og utdanningsminister, er tilbake på fylkesmannskontoret i Rogaland etter å ha blitt offer for generasjonsskiftet i SV.

Men når det føles langt fra Kongens møtebord til klager vedrørende oppdrettsnæringen i Boknafjorden, kan hun trøste seg med at hjemme på Jæren venter en opposisjon tilnærmet den hun forlot: 60 rautende melkekyr og en pensjonert bonde.

– Det er klart det var vemodig å måtte gå av, sier Aasland.

– Når du er statsråd må du være på jobb og late som ingenting, selv om du vet at det går mot slutten. Og så plutselig kommer beskjeden, og du må pakke sammen. Det ble en brå avgang, og jeg var ganske brutal og kastet mye av det jeg hadde liggende.

– I veggen, spør vi, i håp om en avskjed verdig en filmsekvens.

Men, nei. Sindig har hun alltid vært. Selv Tord Lien, Fremskrittspartiets buldrebass og utdanningspolitiske talsmann fremhever Aaslands høflighet.

– Jeg var ikke så voldsom. Jeg aksepterte at det skjedde, og var for så vidt forberedt på at hvis det skulle komme et skifte ville jeg være i faresonen. Jeg ser jo poenget med å la nye krefter slippe til.

– Men i ditt tilfelle kom det ingen etterfølger?

– Nei. Og det har jeg sagt tydelig fra om flere ganger. At jeg synes forskning og høyere utdanning bør ha en egen ministerpost. Men når det er sagt, har jeg full tiltro til at Kristin Halvorsen vil gjøre en god jobb, også på det feltet.

Hun strekker seg ikke lenger enn til mild internkritikk. Det er som forventet. Hun er tross alt partiveteran. Da Audun Lysbakken ble født i 1977 satt allerede Aasland i kommunestyret på Nesodden og kjempet for barnehageplasser og redusert bilbruk.

Lite visste hun da at hennes første Dagbladet-forside skulle komme av en dristig forbikjøring på Mosseveien ni år senere. Stor ståhei og skandale. Det sømmet seg ikke for nestlederen i moralistisk venstreparti å kjøre i 120 og miste lappen. Hvorfor hadde hun i det hele tatt en bil som kunne gå så fort? Parlamentarisk leder Hanna Kvanmo var illsint, ja, til og med Carl I. Hagen murret. Han hadde blitt tatt i fartskontroll flere ganger, men aldri fått noe medieoppslag av den grunn.

– SV prøver å være akademikernes parti. Er det ikke litt pussig å fjerne forskningsministeren uten å erstatte henne?

– Jo, det kan du si. Men det neste spørsmålet er jo hvor mye uttelling det ville gitt i et valg. De paradoksene jeg har sett, både på kunnskapsområdet og når det gjelder miljøvern...

Det ringer i Fylkesmannens telefon. Aasland viser simultankapasitet og fullfører resonnementet helt inn i røret.

...er at det ikke gir uttelling i valg, og det er et tankekors ja, hallo? Hva var det du ville sa du? Sjakk? Akkurat, ja, sier hun skeptisk.

Magnus Carlsen, eller hvem det nå er i andre enden, aner vel at dette går den veien høna sparker. Ordet fylkesmann er uløselig knyttet til «avslag på søknad».

– De skulle ha tak i Kronprinsen, forklarer Aasland. Kontakten med Kongehuset går gjennom Fylkesmannen.

– Der er derfor jeg har alle disse kongebildene hengende her.

Aslands kontor er innredet som en fullkommen borgerlig koalisjon: To blå sofaer og en pregløs stol klemmer seg rundt et geistlig kaffebord.

Ikke hennes foretrukne sittegruppe selvfølgelig, men de har vel kommet til et slags møbelforlik en gang i tiden.

Hun har vært her siden 1993, da hun etter to perioder på Stortinget ble utnevnt til Fylkesmann, den første fra SV noensinne.

– Du som har vært likestillingsforkjemper siden 70-tallet burde vel hatt en annen stillingstittel. Hvorfor heter det ikke Fylkeskvinne?

– Nei, det er jo like ille. Men de kaller meg for «Fylkeskånå» her i Rogaland, og det synes jeg er hyggelig. Den første kvinnen som ble Fylkesmann, Ebba Lodden het hun, fikk nettopp dette spørsmålet, det var vel i søttifire, om kjønnsnøytral stillingstittel. Hun avviste det fullstendig, og siden har det egentlig ikke vært en diskusjon.

Saklig og målrettet redegjør Fylkeskånå for det regionale embetsverkets historie. Byråkratslig smetter hun inn navn og årstall i innskutte bisetninger på ren rutine. Men så er hun vel også den eneste som er utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden på bakgrunn av omfattende deltakelse i utvalg, råd og styrer.

Listen over Aaslands komitéslabberas strekker seg over seks A4-sider og inneholder alt fra Prisreguleringsutvalget på fast eiendom til Årets budeie.

Uinvidde vil kanskje anta at styrevervet i Årets budeie skriver seg fra melkedrikkerstafetten i Studenterlunden i 1988. Det gikk hardt for seg når stortingspolitikerne kappdrakk i gamle dager. Ingen kunne måle seg med melkeslukeren Sigbjørn Johnsen, men i følge Aftenposten svelget Aasland unna i et tempo ikke en gang Senterpartiets Anne Enger Lahnstein kunne følge.

Men sannheten om styrevervet i Årets Budeie er at Aaslands spilte på sex. Og ikke bare fikk hun være med i budeiekomitéen, hun ble landets eneste politiker med kommunal dispensasjon for utendørs elskov i Øyer-fjellene.

– Han budeie-generalen bet seg fast i noen av mine uttalelser om fjellet, prøver hun seg forsiktig.

– Du tenker på den gangen du uttalte at ditt høyeste ønske var å ha deg i fjellheimen?

Det er som å se en faksmaskin bli forvandlet til en fargeprinter. Statskvinnen blir med ett en rødmende ungpike.

– Det er egentlig en ganske lang historie, men ja vel. Det kom av at Ingolf Håkon Teigene, han var redaktør i Ny Tid da jeg stilte til stortingsvalg i ’81, spurte meg i et intervju «hva er ditt innerste ønske?». Det bør ikke komme på trykk i avisa, sa jeg, og ba ham spørre igjen en annen gang. Men så ble jo Ingolf etter hvert journalist i Dagbladet, og spurte meg igjen fire år senere, da jeg kom inn på tinget.

«Å elske på nakne vidda», fikk Teigene til svar.

– Det ble jo selvfølgelig sauset sammen og slått stort opp, men selv folk fra Krf kom til meg og sa at det var en fin uttalelse. Og så kom etter hvert det brevet fra Øyer. Der skulle jeg få elske så mye jeg bare ville, skrev de. Jeg tror jeg har dispensasjonen liggende et sted fortsatt.

Utover nevnte skandaletilløp var stortingspolitikeren Aasland som SV-ere flest. Konstant bekymret for samfunnsutviklingen. Økt oljeutvinning, EU, reklamefinansiert fjernsyn. Fysj og fy!

TV2 kunne til nød legges under Nrk, «men nå har vi ikke penger til noe slikt. Bruk heller pengene på lærerne», sa Aasland (45) til Aftenposten.

– Sier du det? Ja, hva skulle vi ikke gjøre for å bruke penger på lærerne. Jeg var til og med i mot fargefjernsyn i sin tid, skal jeg si deg. Det er helt komisk å tenke på nå, men det kom vel av en nøktern innstilling om at det ikke var bra med for mye luksus. Og det mener jeg fortsatt. Forbruksutviklingen går over alle grenser, og det er viktig å stille seg spørsmålet om vi skal stimulere til vekst, eller tenke oss om to ganger. Der er SV viktige, sier hun.

Appellanten har omsider våknet. Bestemt, men vennlig forklarer hun for fotografen og undertegnede at SV er for både likestilling, barnehager og miljøvern. Partiet skal gjenreises, og Aasland vet bedre enn noen at hver stemme teller.

Kanskje var det bare Hanna Kvanmos ene stemme som hindret henne i å bli partileder i 1987.

Aasland var nestleder, og på stø kurs mot lederstolen frem til Kvanmo i full offentlighet omtalte Erik Solheim som «gullgutt». Aasland fikk merkelappen «litt forsiktig og fargeløs» og lederkampen var i grove trekk avgjort.

Kanskje skrek det da, et sted langt inne i Aaslands borgerlige genom, at hun hadde valgt feil. Hun skulle jo egentlig ikke vært sosialist og sosiolog – men Høyre-kvinne og lege.

Aasland er oppfostret under borgerlige kår i Skien, og familietreet bugner av medisinere og konservative. Far var lege og politiker, mor bibliotekar og politiker. Farfar var lege, farmor var tannlege. Morfar var Olaf Gjerløw, høyrepolitiker, og redaktør i Morgenbladet i nesten tredve år.

– Joda, du kan vel si at Høyre ligger til familien. Men mye av det mine foreldre sto for, som jeg vil kalle lyseblått i dag, vitner om et sosialt engasjement. Min mor var aktiv i husmorforbundet og var med å starte opp barnehager, og far var lege i Blå Kors. De var veldig opptatt av sosial utjevning. Det har jeg nok tatt med meg som en god arv.

– Foreldrene dine var også strengt kristne?

– Ja. Det gikk en vekkelsesbølge over landet rett før krigen, og de ble med i noe som het Oxfordbevegelsen. Men den tok jeg avstand fra veldig tidlig. Det dreide seg blant annet om absolutt renhet og ærlighet og offentlig bekjennelse av «synder». Dessuten hadde bevegelsen en holdning om at alt som kunne smake av kommunisme var av det onde og skulle bekjempes.

– Da var det kanskje ikke så populært at du ble med i SV?

– Det kan du trygt si, men de respekterte det jo. Det var nok en tyngre sak at jeg tok avstand fra det religiøse, og at jeg da jeg fikk barn valgte å ikke døpe dem.

Når skal hun gi seg, lurer vi på. Eller mer presist: Skal hun gi seg i det hele tatt? Hun passerte pensjonsalder en eller annen gang under Bondevik II, og i november runder hun 70. Likevel fremhever venner og kjente Aaslands enorme arbeidskapasitet og utrettelige innsats for alt fra studentboliger til Vikingskipmuseet. Det eneste tegnet på at Aasland er laget før krigen er at hun virker å være uslitelig.

Tenker hun å gå Willoch i næringen og tasse rundt i samfunnsdebatten til hun skrumper inn og får knirkestemme?

– Gammaldans, sier Aasland.

– Det er en veldig fin måte å holde seg i form på. Rytme, utholdenhet og balansekunst. Da jeg flyttet sammen med Tarald her oppe, var han dypt inne i gammaldansmiljøet. Han har vært en god læremester. Vi danser pariserpolka, reinlender og til og med masurka, skal jeg si deg.

Sammen har de vært i Tyskland på dansefestival, og stått på scenen foran tusener av mennesker. To steg frem og ett til siden, og sånn går nettene fort. For et par år siden feiret de Olsok på Færøyene med ringdans gjennom gatene i Torshavn til solen sto opp.

– Fabelaktige folk, færøyingene. Først var det allsang i en time, og så bar det gjennom gatene som en stor orm, forteller hun entusiastisk.

– Du har ikke tenkt til å gå av med pensjon?

Aasland sukker.

– Jeg går av som Fylkesmann til høsten, men å bli helt pensjonist? Nei, det tror jeg ikke jeg klarer. Dessuten er det alltids et utvalg eller styre som trenger en leder.