Annonse

Foto: Ukjent fotograf, Universitetshistorisk fotobase

Helstreit opplegg

Da Beatles og Jimmy Hendrix herjet med LSD-inspirerte hits, hadde Blindern nok med Lillebjørn Nilsen og Ole Paus.

Bildeserie (7 bilder)

GENERASJON ALVOR:Trodde du hippie-tida forvandlet Blindern til et hasjtungt San Francisco i campus-format? Vel, tro om igjen. Skulle man redde verden, gjaldt det å være ved sine fulle fem.

BLANDEDE FØLELSER: I studietida tok Arvid Weber Skjærpe aldri et klart standpunkt i spørsmålet om legalisering av hasj. I dag mener han imidlertid å ha sett det gjøre nok skade til at han er i mot.

Foto: Ukjent fotograf, Universitetshistorisk fotobase.

LITE PSYKEDELISK: Hippiekulturen fascinerte, men Ivar Evensmo mener ungdomsmiljøet på Blindern tok mest tak i politikken.

ALTERNATIV: På 1970-tallet var jobb i anarkistiske Gateavisa og jusstudier en uvanlig kombinasjon. Audun Engh fikk flest venner i førstnevnte.

–Det var ikke noe Akerselva å gå til den gangen, akkurat. Arvid Weber Skjærpe, tidligere statsvitenskapstudent

Det sene 60-tallets tåke av hasj, fri sex og kulturliberale holdninger møtte få hindringer på den 8300 kilometer lange veien fra San Francisco til Slottsparken, men ble bare en tynn ertesuppe på sjarmøretappen opp til Blindern. Tidlig på 60-tallet var hippiekulturen tilsynelatende langt unna universitetene, og narkotika var i utgangspunktet bare forbundet med helsevesenets bruk av morfin.

– Mange tok seg en blås hvis de fikk sjansen, men det var ikke særlig politisk korrekt akkurat, forteller Ivar Evensmo, som tok fatt på statsvitenskapsstudiet høsten 1968.

Det var på den tiden at tonene av Scott McKenzies «San Francisco» så smått begynte å sive inn i Oslos studenthybler, fulgt opp av Bob Dylan, Jimmy Hendrix og et Beatles som hadde fått narkotiske impulser da de dro til Østen for å lære å meditere.

–Vi analyserte tekstene deres for å skjønne de skjulte budskapene. Musikken ga uttrykk for en livsstil som var spennende og freaka, men det var begrenset hvor mye av det vi kunne ta med oss til universitetet. Blindern er jo tross alt Blindern, påpeker Evensmo, som i dag er sosialantropolog.

Slengbukser, lilla sjal og utemmet hårvekst hadde ennå ikke fått varsellampene til å blinke for ordensvokterne i Oslos politistyrker. Det første og eneste narkotikabeslaget i 1965 ga ingen indikasjon på at narkotika senere skulle få sin egen kategori i kriminalstatistikken. Man samlet likevel troppene da Evensmo ble innblandet i student-Norges første narkotikasak.

«Norge har fått et narkotikamiljø!» «Stoffet sprer seg epidemisk!» skrek VG 4. mai 1966, da en amerikansk student for alvor satte narkotikabruk på den norske dagsorden ved å bli tatt for besittelse av noen gram marihuana. Meningene om det nye fenomenet lot ikke vente på seg, og fra de mer optimistiske haglet påstander om at narkotika neppe var mer skadelig enn å ta seg en dram. Amerikaneren fikk fullføre psykologieksamen, men justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer viste ingen nåde hva gjaldt studentens søknad om fornyet oppholdstillatelse.

Sjokket var stort for Evensmo da han kom tilbake etter et år i Nord-Norge sammen med familien. Stoffet hadde nemlig den amerikanske synderen dyrket frem i solsikkehagen i hans eget barndomshjem, som studentsamskipnaden hadde lånt ut mens de var borte.

–Naboene kommenterte i ettertid at det var noen merkelige folk som bodde der. Jeg husker ikke avisoppslaget, men skjønner at det ble skriverier, sier han.

For offentligheten ble det en forsmak på at det var vanskelig å holde Norge og resten av verden fra hverandre.

Samme året som den amerikanske studenten ble sendt hjem til statene, ble ungdomsopprøret i hjemlandet hans sendt motsatt vei gjennom massemedia. Ytterligere ti personer ble straffet for narkotikabesittelse i den norske hovedstaden det året, et tall som steg til 68 i 1967. Foruten yngstemann på 14, var de aller fleste rundt studentalder. Slottsparken var hovedsete for de mest livsnytende hippiene, og ble etter hvert åsted for ymse narkotikabeslag. Både ungdommer uten utdanning og nysgjerrige akademikere var å finne utenfor Kongens porter. Her snakket man filosofi på et såpass svevende nivå at flere tydde til hasjens «expanding mind blowing effect» for å holde følge i samtalene.

Da Evensmo i 1970 bestemte seg for å dra på dannelsesreise til India i en folkevogn, hadde narkotikadebatten ennå ikke nådd de store høydene. Følgesvennene var en studiekamerat fra Blindern og en haug med bøker. Reisen ble blant annet en introduksjon til vestlig subkultur og ungdommer med mye erfaring i sex, drugs and rock n’roll.

–Jeg skal ikke nekte for at det var spennende, og vi visste ikke helt hva vi skulle bekymre oss for. Under slike forhold havner noen på kjøret, men de fleste henter seg inn igjen, forteller han.

Savnet etter et rusvennlig Asia var ikke nevneverdig stort da folkevognen returnerte til Oslo på sensommeren. Evensmo var interessert i politikk, og så ikke helt hvordan narkotika skulle bidra til å løse verdensproblemene.

Mens Evensmo var bortreist hadde fjorårets film «Himmel og helvete» rukket å polarisere de norske narkotikaholdningene. Med hovedrolleinnehaver Lillebjørn Nilsen som trekkplaster for skremselspropagandaen, hadde Blå Kors og filmregissør Øyvind Vennerød gjort sitt ytterste for å redde Norges fremtid før det var for sent. Kultkalkun-stempelet fra pressen hindret ikke filmen å spille inn 400 000 kroner i løpet av den første uka.

–Budskapet var at vi hadde nok problemer med alkohol fra før, og at det første steget mot narkotikabruk sendte deg rett til helvete, forteller Evensmo.

Andelen som aldri hadde rørt narkotika ble enda sikrere i sin sak, mens de eksisterende brukerne himlet med øynene.

–Det var en merkelig og lite klok informasjonspolitikk å se tilbake på i dag.

Om ikke Lillebjørn Nilsen appellerte til et samlet akademikersirkus, sto Blinderns harde kjerne like fast på at det ikke var karrierefremmende å røyke søte stoffer. Solidaritetstrang og opprørstemning ble heller markert med veggaviser, faner og flagg, og narkotika slet med å få taletid i diskusjonene om kvinnekamp og femti mils fiskerigrense.

– Det var en lang vei fra Blindern til Slottsparken, der hasjmiljøet stod sterkest, forteller Arvid Weber Skjærpe, i dag i Kommunesektorens organisasjon (KS).

Selv om han minnes 70-tallets Blindern som livlig, mener han at narkotika ikke var noe typisk universitetsfenomen.

– Men det var enkelte jusstudenter som fikk tak i amfetamin for å gire seg opp til eksamen. Jeg tror ikke de tenkte på det som narkotika engang.

I løpet av sine år på statsvitenskapsstudiet tilbrakte Skjærpe to perioder i Universitas’ redaktørstol, en stilling som han i dag angrer på at han brukte for å heve stemmen i mot det daværende EEC-samarbeidet. Ellers var han forkjemper for frimodig kultur, i følge ham selv. Den såkalte sex, drugs and rock’n roll-perioden ble imidlertid mer sex, øl og rock’n roll for Skjærpe og resten av hans omgangskrets.

–Men det var hyggelig nok det, altså!

Skjærpes første møte med marihuana var heller ikke i en mørk krok på Blindern eller utenfor Det kongelige slott, men gjennom offiserstilværelsen i Kystartilleriet under den kalde krigen. Han var ansvarlig for et fort i perioden da russerne skulle til å vandre inn i Tsjekkoslovakia. En kveld han skulle hente inn offiserer fra byen for å stramme vaktholdet, møtte han en yngre fenrik som hadde tatt med seg noen ”skatter” hjem etter en tur til sjøs. Både lukten og tilstanden tilsvarte at vedkommende ikke var særlig interessert i å møte på vakt.

– He he. Jeg husker den søte lukten og at han viste hvordan en joint ble laget.

Ble du tilbudt noe?

– Nei, han ville nok ha det selv. Sånt var vanskelig å få tak i. Selv om de ressurssterke nok hadde sine kolonihager, hadde vi ikke noe Akerselva å gå til den gangen, akkurat.

Tilbake på Blindern var nysgjerrigheten blant professorene til stede, men lite synlig, forteller Skjærpe. Foreleserne med tyngre ballast enn sprit og vin var ikke blant de mest populære.

– Noen professorer hadde vært i hasjmiljøene på Berkely eller Cambridge, men de ble egentlig sett på som useriøse.

Selv om den beskjedne narkotikaflyten hovedsakelig fant sted på private studenthybler, var det enkelte bluss av opprør på selveste Blindern studenthjem. Akademikernes gutteklubben grei var ellers en skikkelig gjeng som bare slapp inn jentebesøk når herrene kunne friste med ”Cafe Avec” eller en konsert med Ole Paus.

– Det var et par Jimmy Hendrix-frelste gutter som bodde på et rom det luktet veldig søtt av. Den gangen ble det jo solgt røkelsespinner som skulle skjule slikt, forteller Skjærpe.

For de fleste andre var musikken det nærmeste en kom den ekte rusopplevelsen. Fra USA kunne en fortsatt høre Crosby, Stills & Nash synge om magiske bær, og John Lennon leverte krypterte tekster fra studioet i Abbey Road i London.

–Alle flirte av LSD-inspirerte «Lucy in the sky with diamonds». Selv om alle var nysgjerrige på sitt vis, betyr det ikke at vi kastet oss på narkotikabølgen av den grunn.

Den mer påvirkelige fløyen av studentmiljøet lot seg likevel raskt spore. Det ble slått hardt ned på, blant annet i etableringsfasen av Blindern-avisa «Folkebladet».

–På et medlemsmøte foreslo en fra gruppa i Slottsparken at vi skulle etablere en plass der vi kunne «sløve», forteller Skjærpe.

På den tiden betød det å røyke hasj mens man hørte på Jimmy Hendrix.

– Vedkommende ble bedt om å forlate møtet. Vi skulle jo være fit for fight, ler han.

Ikke alle publikasjoner stilte like høye krav til medarbeidernes edruelighet. Tidlig på 1970-tallet jobbet Audun Engh i NRK som frilanser, med Vidar Lønn Arnesen som en av sine overordnede. Enghs oppgave var å dekke den delen av ungdomskulturen som strakk seg et stykke utover Arnesens kompetanseområde.

Dagen den unge journalisten skulle lage en sak om raddisblekka Gateavisa, ble imidlertid skjebnesvanger for jobben i NRK. Da fikk rikskringkasting være rikskringkasting, for ubetalt arbeid i Hjelmsgate fristet mer enn både statskanal og lesesaltilværelse.

–Gateavisa jobbet for et alternativt samfunn. Min oppgave ble å promotere motkulturen og forsvare den mot angrepene fra omgivelsene. Vi knyttet mennesker sammen akkurat som internett og Facebook - 40 år før slikt ble oppfunnet, sier Engh, som gjorde sin entré i avisa i 1971 og ble der tiåret ut.

Etter perioder med jazz og klassisk musikk fant han i likhet med mange andre tonen med Bob Dylan og Rolling Stones. Oslos studentmiljø ble etter hvert vitne til hva de nyopprettede Jimmy Hendrix-kveldene førte med seg, på Club 7 og andre populære utesteder.

– En kunne se når folk hadde røyket fordi de bare drakk cola etterpå. Rusen var visstnok ikke den samme hvis man blandet den med alkohol, forteller Engh.

Allerede i gymnastiden kan han huske den første eleven med langt hår som ble jaget av illsinte gjenger med saks. Den samme holdningen fantes på Blindern, selv om de spisse gjenstandene vanligvis ble lagt igjen hjemme.

– Som student skulle man være intellektuell, akademisk, kritisk, gni seg på haken og ha skjegg. Det var ikke forenlig med hippiekulturen. Mange oppfattet den nye, frilynte mentaliteten som en trussel mot forsøkene på å gjøre arbeidere ut av ungdommen.

Slottsparken ble inngjerdet allerede i 1972, men Gateavisa var fortsatt hippenes talerør frem til starten av 80-tallet. Mot slutten av denne epoken vokste flere av de opprinnelige hippiene ut av miljøet. Punkens aggressive tone tok mer av oppmerksomheten, og Arbeidernes kommunistpartis kritiske rusholdning vant stadig nytt terreng.

I Gateavisa kunne en også merke et taktskifte. Som ikke-røyker ble Engh kvalm av tobakken som ble blandet i hasjen. Dessuten så han at stoffbruk fort gikk ut over det redaksjonelle arbeidet til flere av sine arbeidskolleger. Mange viste seg å være mer opptatt av å nyte tilværelsen enn å spre budskapet.

– Man blir jo helt ubrukelig hvis man røyker for mye. Da jeg begynte i Gateavisa satt det en gjeng i redaksjonslokalet som brukte hele arbeidsdagen på å røyke hasj og snakke om filosofi og følelser. Som svar malte jeg veggene i en skrikende gul farge for å få litt arbeidsro. Det synes de var nokså ukult, husker Engh.

Han er likevel glad for sine mange år i redaksjonen.

– Det var en unik opplevelse å være ung i et slikt samfunn. Jeg kommer fra et liberalt og åpent hjem, men foreldrene mine visste knapt hvordan studentlivet på den tiden var.

I dag er Engh jurist og selvstendig næringsdrivende. Selv om han synes det er fabelaktig at Gateavisa fortsatt eksisterer, skjønner han ikke at dagens ungdommer skulle ønske de levde i hippietiden. Selv setter han pris på minnene. Noen varer lenger enn andre.

Annonse

Ingen kommentarer

Forhåndsvisning

Felt merket med * er obligatoriske.

Formateringskoder

**feit**
Gjør teksten feit
*utheving*
Uthever teksten
[ordbok](http://s0.no/1/)
Lager lenka ordbok
> Tekst
Siterer teksten

Skriver du inn epost-adresse, får du epost ved svar. Adressa blir ikke publisert.

Sett deg inn i våre debattregler før du skriver en kommentar.

10 siste saker i magasin

De siste dagers hellige

En stor andel av prestene i Den norske kirke går snart av med pensjon, men rekrutteringa til presteutdanninga er lav. Hva skjedde med den tidligere prestisjeutdanninga?

Den irakiske Askeladden

Det norske oljeeventyret handler i stor grad om flaks. Men at det i tillegg skyldes én manns desperasjon, er kanskje mer ukjent for de fleste.

Historie-slukaren

Som tolvåring retta han på historielæraren. Når Geir Lundestad fyller 70, trekk han seg som direktør på Nobelinstituttet. Kanskje får han då meir tid til å lesa?

PÅSKEKRIM:

De dødes pytt

Bli med Hercola Rydiot og Harryelle Kleingrand Jernset på jakt etter medisinprofessor Dumrian Gundtroversens morder.


Flere saker fra magasin »

Annonse

Annonse

Forbrukslån
OPP Finans Forbrukslån OPP Finans anbefaler deg å være forsiktig med bruk av kredittkort og forbrukslån. Eff.rente 17%, 65.000kr o/5 år, etabl.geb. 825kr, totalt: 94.478kr