Etikk og butikk

– Det er herlig å bare kunne hoppe i kjeledressen midt i arbeidsdagen for å dra og se på prøveskytinger.

Lena Mariann Garder, Technical market manager i Kongsberggruppen, balanserer på en svaiende stige som fører opp til toppen av et enormt tanksliknende kjøretøy.

– Her får jeg innsikt i den nyeste teknologien. Dessuten er det gøy å jobbe med noe som smeller litt, sier hun.

Garders arbeidsplass er en tungvekter i norsk industri. Kongsbergruppen, tidligere kjent som Kongsberg våpenfabrikk, omsatte for 15,1 milliarder kroner i fjor. Sammen med norges andre store produsent av krigsmateriell, ammunisjonsfabrikken Nammo, må Kongsberggruppen ta sin del av anvaret for at fredsnasjonen Norge er verdens sjette største eksportør av våpen.

Studenter fra både informatikk-, ingeniør og programmeringsfag rekrutteres hit. Selv har Garder en mastergrad i informatikk fra Universitetet i Oslo. I dag jobber hun mindre med teknologien, og mer med kunder. Dem møter hun blant annet på våpenmesser.

– Der får man innblikk i mye rart. Norge er svært strengt regulert i forhold til hvem vi kan selge produkter til. Kommer det bort representanter fra et land vi ikke kan selge til, kan vi ikke bare si at vi nekter å selge til dem. Vi er høflige, men kanskje avmålte, sier hun.

Ikke alle er enige i at det er en tilstrekkelig metode.

– Norge er en av de største våpeneksportørene i verden. Reglene for eksport er blant verdens strengeste. Likevel ender mange av rakettene i feil hender, forteller Marcus Nilsen, leder for Changemaker i Norge.

Han mener noe er alvorlig galt med norsk våpenpolitikk.

– I 2010 viste for eksempel NRK Brennpunkt hvordan raketter fra Nammo var blitt brukt av Israel på Gazastripen. Men Norge selger jo ikke våpen direkte til Israel. Hvordan skjedde det da?

I den norske våpenindustrien baserer alt våpensalg innen NATO seg på såkalt «tillitshandel». Det vil si at hvis Norge selger våpen til et NATO-land, krever man ikke å få vite hvorvidt våpnene selges videre. Man krever heller ikke å få vite til hvem.

– I USA har man ikke kvaler for å selge materiell til for eksempel Israel. Slik endte produkter fra Nammo på Gaza-stripen, forklarer Nilsen.

Når norske selskaper selger krigsmateriell direkte til et land utenfor NATO opererer man imidlertid med såkalte sluttbrukererklæringer. Da må kjøperne garantere at de ikke skal selge videre.

Det er ikke godt nok, mener Changemaker. De krever strengere rutiner rundt våpensalg.

– Vi krever at sluttbrukerklæringene skal gjelde også innen NATO. Dessuten vil vi at norsk ammunisjon skal merkes, slik at det kan spores opp. Bare på den måten kan vi begynne å sikre oss mot at norsk ammunisjon ikke havner på avveie, avslutter han.

– Ikke Kongsberg våpenfabrikk, Kongsberg næringspark. Eller Kongsberggruppen. Ja, det heter ikke våpenfabrikk lengre.

Universitas er på Kongsberg for å snakke om norsk våpenindustri med Kongsberggruppen.

Ronny Lie, kommunikasjonsdirektør i selskapet, forteller oss at de ikke lenger produserer våpen. De produserer Defence-utstyr.

– Pluss en del andre ting. Altså, det er fryktelig gammeldags det der med at vi produserer våpen. Vi er en softwarebedrift, og internasjonalt ledende innen teknologi som beskytter, sier han.

Lie beklager seg over holdningen til våpenindustrien som eksisterer innen visse studentmiljøer.

– Det er så mange humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag på Blindern, sier han, før han kommer på at han egentlig er i gang med å vise oss en presentasjon av selskapets virksomhet.

Lie fikler med innstillingene på PC’en. Selv er han utdannet statsviter fra nettopp Blindern. Han forteller gjerne om våpenindustriens viktighet – også i et statsvitenskapelig perspektiv.

– Da man prøvde å forby våpen i Europa på begynnelsen av 1900-tallet for å avverge krig, var utfallet katastrofalt. Våpen har vært en viktig del av utviklingen av stater, og industrien er historisk på svært mange måter, sier han.

En av selskapets største suksesser er Kongsbergrifla, som solgte enormt i USA mot slutten av 1800-tallet.

– Historien er svært viktig i Kongsberggruppen, fortsetter Lie.

Likevel får ikke Universitas ta bilde av den imponerende samlingen av historiske håndvåpen som utsmykker hele inngangspartiet i den gamle fabrikkbygningen.

– Det der er vårt, og ikke noe som har med noen andre å gjøre, egentlig. Vi produserer ikke håndvåpen lengre. Det er her du har fått misforståelsen våpenfabrikk fra, fortsetter han.

– Nå er den i gang, se her.

Presentasjonen settes i gang. Den viser seg å dreie seg om cruiseskip og automatiske temperaturregulatorer for svømmebasseng.

– Men dere selger jo andre ting enn automatiske svømmebassengtemperaturregulatorer for cruiseskip? Som for eksempel våpenplattformer og missiler?

– Jada. Vi har et veldig stort spenn i alt det vi selger. Men vi selger ikke kanonkuler altså, vi er systemleverandører.

Lie viser fram selskapets nysatsning, en høyteknologisk rakett som kan navigere over sjøen og gjennom fjell.

– Missilen vil faktisk kjenne igjen og ta ut et fiendeskip slik at det ikke går ut over andre skip. Og dette er førerløst!

– Ta ut? Altså sprenge?

– Ja, ta ut. Ødelegge. Norsk sjømålmissil heter den.

TINGO «Produkter», «å ta ut», «systemleverandør». Bak tilsynelatende nøytrale ord, ligger det ting ikke alle er like begeistret over. Fredsaktivist og våpennerd Alexander Harang i Fredslaget er mindre forsiktig i ordbruken.

– Norge eksporterer våpen i store kvantum til diktaturer i den arabiske verdenen, sier han.

– Norge selger ikke våpen og ammunisjon, såkalt a-materiell, til land som Libya. Men B-materiell, altså overvåkings-, navigasjons- og kommunikasjonsutstyr, er det uproblematisk å eksportere i store kvanta. Den slags produkter kan havne i Saudi-Arabia og liknende regimer som vi ellers er skeptiske til.

Harang presiserer at den avanserte teknologien som for eksempel Kongsberggruppen produserer i mindre grad havner hos tvilsomme regimer. Disse landene har ofte ikke kompetansen til å drifte denne typen produkter.

– Jeg kom akkurat hjem fra en forberedende komité i FN der vi diskuterte en avtale kalt Arms Trade Treaty, forteller han.

Målet med avtalen er å sette globale standarder for våpenhandel.

– Vi har jobbet for å få denne avtalen på plass siden 90-tallet. Alle landene så ut til å være på gli utover 2000-tallet. Men så kom Libya-krigen, og nå i februar var stemningen plutselig snudd.

– Hva skjedde?

– Spesielt de arabiske landene ser ikke på de vestlige landene som særlig troverdige i våpenhandelsspørsmål. På den ene siden var NATO-landene den største pådriveren for våpenboikott av Libya. Samtidig leverte de samme landene våpen til opprørerne i Libya.

– Hvorfor skal man gå med på en avtale om globale retningslinjer for våpenhandel fremmet av vesten, når NATO-land selv tar seg til rette? Spør Harang.

Tilbake på Kongsberg viser Lena Garder oss et av selskapets største eksportartikler: Remote Weapon Station. Våpenplattformen monteres oppå kjøretøy og gjør at soldater slipper å stikke hodet ut i friluft for å skyte på sitt mål.

– Remote Weapon Station, det høres jo litt brutalt ut?

– Med dette «remote»-tårnet tenker vi først og fremst på soldatens sikkerhet. Vi vil at vedkommende skal være beskytta, sier Garder.

– Hvordan reagerer folk når du sier du jobber med dette?

– I festlige lag er ikke arbeidsplassen min det første jeg nevner, nettopp fordi jeg tar hensyn til at folk kan ha et anstrengt forhold til det. Selv er jeg stolt av å jobbe i Kongsberggruppen, sier hun.

Garder husker ikke spesielt mange negative reaksjoner i forbindelse med at hun bestemte seg for å jobbe med forsvarsutvikling på Kongsberg, men tror at det i enkelte miljøer ved Universitetet i Oslo kan være litt klamt å si at man er stolt av å jobbe i forsvarsindustrien. Kanskje er det fordi det er så mange humanistiske fag der?

– Vi møter helt andre holdninger på for eksempel NTNU. Jeg reiser en del til USA, og her har man også et helt annet syn på dette. Der er man stolte av å jobbe innen denne typen industri. Vi i Norge har et noe trangere syn på denne typen jobb.

Alt i alt mener Garder at hun har kapret drømmejobben.

– Jeg får jobbe med det aller nyeste innen teknologi, jeg får reise mye, og jeg jobber i en trygg og stor bedrift.

Marcus Nilsen synes det er viktig å ikke demonisere de som jobber i våpenindustrien.

– Industrien skaper arbeidsplasser. Mange av arbeiderne er flotte folk, og de sier klart og tydelig at det finnes etiske betenkeligheter knyttet til det å jobbe i industrien. Men det er en forskjell på å være arbeider i fabrikken når du er vokst opp i lokalmiljøet, og når du har høy utdannelse og i utgangspunktet kan jobbe hvor som helst.

Han ser at det ligger interessante faglige utfordringer i våpenindustrien, og at det for nyutdannede med ambisjoner nok er en høytstående jobb.

– Men man velger også bort etikk for karriere. Dersom man utvikler et nytt rakettkonsept, har man jo medansvar for det raketten utretter.

Men han presiserer at det er begrenset hva våpenbransjen kan gjøre med gjeldende norsk lov.

– Det er politikerne som må endre reglene, sier han.

– Men er ikke norsk økonomi nokså avhengig av våpenindustrien?

– Den økonomiske situasjonen rundt norsk import og eksport av våpen er ekstremt uoversiktelig.

Nilsen forteller at det spyttes inn penger i mange ledd av industrien, og at han derfor tror at vår avhengighet av den er begrenset.

– Det er litt typisk norsk å velge å tro at det ikke finnes noen industrier som kan ta over, bare fordi man har en bærekraftig våpenindustri. Jeg tror vi i Norge er litt låst i tankegangen om at én industri ikke kan erstattes av en annen. Vi må tenke fremover. Det er pinlig å bo i et land der man tror at det eneste man kan er å pumpe olje og å lage våpen.

Garder ønsker på sin side ikke noen utfasing av våpenindustrien.

– Vi angriper ingen. Vi er et høyteknologisk miljø, så hvorfor ikke ta vare på det?

Hun viser oss en skyteskive der alle skuddene er plassert pinlig nøyaktig i midten av blinken.

– Denne er vi litt stolte av, da. Den viser godt hvor nøyaktig styringssystemet vårt virker.

– Tenker du på menneskene som kulene skal treffe?

– Altså. Jeg er mindre komfortabel med å snakke om de etiske aspektene ved dette. Men vi utvikler forsvarsutstyr, altså utstyr som skal gi mest mulig sikkerhet for soldater. Det er jo dem vi prøver å beskytte.