En penn i nøden

Så er han der plutselig i hele synsfeltet. En bauta med boblejakke og militærsveis. Innehaver av det frieste ord som var å oppdrive i 2011. En penneknekt på dødens humpete landevei mellom Kabul og Faryab, provinsen der de norske styrkene i Afghanistan er stasjonert. Utstyrt med tolk, kamera og kulepenn, har han i fem år gått opp umerka krigsstier for å finne ut av hvordan det står til med en av verdens mest utsatte sivilbefolkninger.

Siden 2007 har Anders Sømme Hammer (34) bodd i Kabul, og vært den eneste norske journalisten med fast bopel i det krigsherjede landet. I 2010 skrev han boken Drømmekrigen, som sterkt kritiserte bildet norske myndigheter tegner av situasjonen i Afghanistan.

– Jeg tror det lengste Jens Stoltenberg har gått, er å si noe sånt som at «jeg kan forstå at soldatene opplever dette som krigslignende handlinger», sier han.

– Men det er utvilsomt krig. På alle parametere. Det er virkelig ikke mange områder i verden der du finner en mer intens krigføring, og jeg tror det hadde vært best for alle parter om man definerte det som krig.

Selv har han opphav fra noe så fredelig som en bondegård. En gang på 70-tallet fikk moren, Frøken Norge-finalist og kvinnesakskvinne, og faren, barnevernspedagog, nok av Oslo og flyttet til Høyjord i indre Vestfold. Bygda som hovedsakelig er kjent for å være enda lengre ut på landet enn Andebu.

– Du var et offer for tilbake-til-naturen-radikalisme?

– Det var en idé faren min hadde. At det ville vært fint med en masse dyr. Jeg skjønner tanken, men det er jo litt komisk av en byfamilie å bosette seg langt avgårde blant ekte bønder. Vi bodde der frem til jeg var åtte, og det var fint det, altså. Vi drev kennel, og hadde en haug med dyr.

– Hest og ku og...?

– Jaja. Vi hadde alt. Griser, kalkuner, høner, sauer og masse forskjellige fugler. På et tidspunkt tror jeg vi hadde omtrent alle dyr det er mulig å ha. Men utover det vil jeg ikke si at oppveksten min var veldig prega av å ha politiske foreldre. Vi var en standard norsk venstreradikal famille. Jeg var med på noen 1. mai-tog, og kvinnedagen et par ganger og sånn.

– Og jo, sier han og lyser opp.

Kanskje minnes han fotballkarrieren, som visstnok endte med to selvmål for Tønsberg turn en gang mot slutten av 80-tallet, eller papirinnsamlingen for Natur og ungdom, da han og barndomskompisen Ivar et par helger i måneden lå på et lasteplan og passet på at papiret ikke blåste bort langs E18. Den samme Ivar begynte for øvrig på et senere tidspunkt å stave navnet sitt baklengs og ble landeplager.

– Jeg husker vi ble tatt med på noe politisk teater om atomkrigen. Det var helt jævlig. Egentlig ganske traumatisk, sier han muntert.

En kan gå ut fra at Sømme Hammer etter hvert har blitt herdet. Da han var tidlig i tenårene la familien sommerferien til Nord-Irland. Moren og stefaren var journalister i Ny tid og reiste rundt i landet og intervjuet medlemmer av IRA. Anders og lillesøsteren Mari fikk bo hos en Nord-Irsk familie i Belfast, en by som på den tiden både så ut som, og var, en krigssone.

– Jeg husker at vi ble overvåka av etterretningspolitiet. De kom og fortalte oss hvilke steder vi hadde vært. Og så var det jævlig mye vold, men jeg tror ikke jeg var redd. Jeg reiste jo tilbake hver sommer.

Senere har Sømme Hammer, nå på eget initiativ, blant annet reist i geriljakontrollerte områder i Colombia, dekket krigen i Georgia, blitt kastet i havnefengselet i Tanger, jobbet på utestedet Blå i Oslo og dratt til Eritrea for å skrive om den livsfarlige situasjonen for journalister.

Sømme Hammer er nemlig av den oppfatning at utenriksjournalistikk fortrinnsvis er noe som bør foregå i utlandet.

– Mye av norsk utenriksdekning er løst hjemmefra, og det blir ofte ikke bra journalistikk av at du bare tar noen telefoner og skriver av en pressemelding. Ideelt sett burde alle norske journalister skrive færre saker, og heller skrive bedre.

I Sømme Hammers spede journalistbarndom på starten av 2000-tallet, dekket han saker som «Skisesongen er i gang på Geilo og Hemsedal», «Gluten i glutenfri mat» og «Nei til 18-grense for silikonpupper», for Dagsavisen og diverse lokalaviser.

– Jeg hadde antakelig slutta med journalistikk hvis jeg hadde blitt i Norge, sier han.

– Det var ekstremt rutineprega, og egentlig ganske fordomsfullt, på den måten at du vet hvordan saken skal bli før du begynner å intervjue folk. Du har én side, og den skal være ferdig om fem-seks timer. Det er greit det, men det er ikke noe jeg ønsker å vie livet mitt til.

Sømme Hammer ønsker heller ikke å vie livet sitt til de norske styrkene i Afghanistan.

– For all del, mye bra har blitt skrevet av folk som har reist med soldater, men hvis du bare holder deg til soldatenes og militærets versjoner blir dekningen veldig skjev. Du havner i en soldatsfære, og ender opp med å skrive om virkeligheten slik soldatene opplever det. Og det er en ganske annen virkelighet enn afghanernes.

Likevel er det fra denne sfæren hovedvekten av norsk afghanistandekning stammer fra.

Gjennom forsvarets såkalte embeddingsystem, blir journalister invitert til å bo og reise med soldater på forsvarets regning.

– Embedding er ikke noe militæret har funnet på for å gi journalister størst mulig innsikt i krigen. Det er en del av et stort informasjonsopplegg som har i oppgave å stille de norske soldatene og den norske innsatsen i et best mulig lys. Og det har jeg stor forståelse for.

– Hvis du er sjef for unge kvinner og menn som risikerer livet, så ønsker du jo å gi inntrykk av at det de driver med er meningsfullt. At de er fantastiske soldater i en krig som går bra. Jeg skjønner at de sier det, men det er feil når du kommer med en påstand om at det går bra, når du vet at det går dårlig, og det gjør det i Afghanistan. Det har vært en mislykka krig.

Selv var han embedded med norske soldater på den første turen til Afghanistan i 2006, og i 2007 fulgte han soldater fra ulike land i et par måneder. Han ville se hvordan krig var, og hvordan soldater oppfører seg i kampsituasjoner.

I følge med en gruppe kanadiske soldater i Kandahar, ble han forsøkt skutt etter beste evne av en gruppe opprørere. De bommet med en halvmeter. Sømme Hammer løp for livet, og stoppet kun for å ta bilder.

– De fleste som drar til Afghanistan, både journalister og soldater, har et ønske om å oppleve kamp. Det høres veldig lite bra ut, men de som sier noe annet juger.

I Noristan, nordøst for Kabul, fulgte han en gruppe amerikanske og afghanske soldater som holdt vakt i en jakthytte som hadde tilhørt kongen.

– Det var helt håpløst. Alle hadde snakka om at det var opprørere i området, og amerikanerne satt de afghanske soldatene rundt i terrenget som en slags buffer. De gjør gjerne det. Så en natt begynte afghanerne å skyte, og da begynte amerikanerne å skyte også.

I noen hektiske nattetimer skøyt de med alt de hadde, og ingen så noen ting som helst, før de afghanske soldatene fyrte av en rakett som satte fyr på skogen.

– Da lyste det opp gitt, men vi så aldri noen opprørere. Fortsatt er jeg ikke sikker på om det var noen der. De afghanske soldatene satt og røyka hasj hele tida, og de kunne se ganske mye rart om natta.

– For min egen del skjønte jeg tidlig at jeg ville gjøre noe mer meningsfullt enn å løpe rundt med soldater. Dessuten ble ikke det jeg skrev spesielt bra. Jeg ville bruke tid på å gå dypere inn i problematikken der nede, og lage dokumentarer. Men det er vanskelig, og stort sett er jeg ikke fornøyd med det jeg lager nå heller.

I det hele tatt gir ikke Sømme Hammer inntrykk av å være fornøyd med særlig mye av sitt virke, til tross for at han er hedersbetegnet med både Fritt ord og Årets frilanser. Ikke ble han musiker heller. Han brakk fingeren i basket da han skulle lære å spille gitar, og gikk dermed glipp av å finne opp Jaga Jazzist sammen med barndomskompisene.

Med brukket gitarfinger la han i stedet sin elsk på britisk shoegaze, etter å ha fått en kassett med The Stone Roses på barneskolen.

– Hvis jeg har en nørdete interesse så er det vel det. Jeg husker vi pleide å haike eller ta toget til Oslo i helgene for å gå på platesjappa Voices of Wonder. De importerte mye britisk shoegaze, blant annet Ride (britisk rockeband, journ. anm.), som jeg var veldig interessert i.

– Var det på den tiden du skrev kjærlighetsdikt inspirert av dårlige indie-tekster?

Hammer humrer.

– Det gikk dårlig, du. Jeg husker jeg viste diktene til en kompis av meg, og han påpekte jo det. At det var dårlig. Men det var faen meg tekstene til Ride også.

Til tross for handikappet det var å ikke kunne traktere et instrument, jobbet han likevel en hel del med musikk. Både som manager for Jaga Jazzist i oppstartsfasen, og som musikeransvarlig på utestedet Blå.

Det sies at i døra på Blå sto Ravi, den gang Ivar, og solgte billetter, mens Anders sto ved siden av og hindret folk i å gi hverandre juling. Aktivt, men fredfullt, skal han ha gått inn i konfliktene som oppsto i Brenneriveien.

*– Er du krigsmotstander?

– Hvis jeg skulle definert meg som krigsmotstander ville jeg vært aktivist, og det er jeg ikke. Men situasjonen i Afghanistan har blitt markant verre i tiden jeg har bodd der. Jeg ser virkelig ingen militær løsning på den konflikten.

– Er det ikke da et paradoks at du på sett og vis har gjort krigen til et levebrød?

– Jo. Det er et kjempeparadoks for alle som jobber i konfliktområder. Vi tjener penger på elendigheten. Mitt valg har vært å jobbe med prosjekter som jeg føler gir mening i den settingen. Hverdagen blir jævlig mørk til slutt, hvis du bare ser krig og død og elendighet.

– Det prosjektet som skal opp på fredssenteret nå er fint sånn sett. Det er et slags gladprosjekt.

Prosjektet han snakker om er de seks kortfilmene Kabulkortene, som han har laget sammen med filmskaper Christopher Næss og tre afghanske jenter.

– Vi gav dem håndholdte kameraer og lot dem filme selv. Det synes jeg har fungert bra, og er noe jeg faktisk er fornøyd med.

Akkurat nå er Sømme Hammer bekymret for hva som vil skje med kvinnerettighetene dersom man innleder forhandlinger med Taliban, noe det blir mer og mer snakk om.

– Mange frykter at kvinnerettigheter er det første som blir ofret i forhandlingene, og det er en frykt jeg forstår. Det er virkelig ingen tradisjon for å kjempe for kvinners rettigheter i Afghanistan, og det blir enda mer tydelig når du er der.

– Jentene i filmprosjektet prøver hardt å fremme likestilling, men de har møtt veldig mye motstand og liten forståelse. Det er også et paradoks hvis norske soldater, som visstnok kjemper for afghanske kvinners rettigheter, ender opp med å slutte fred med Taliban.

Han vet ennå ikke når han skal tilbake, men i Kabul venter dokumentarprosjekter han ikke vil snakke om, en utslitt tredemølle og en by som stadig blir mer usikker. Han hadde også en papegøye og syv kanarifugler i et hjemmesnekret luksusbur, men de rømte eller drepte hverandre i en såpass støyende affære, at Sømme Hammer har pådratt seg dårlig fuglerykte i nabolaget.

– Håper du at arbeidet ditt skal gjøre en forskjell i Afghanistan?

– Nei, jeg tenker ikke sånn. Jeg synes prosjekter kan være veldig interessante og meningsfulle, men jeg tenker ikke på at de skal føre til enormt store endringer. Jeg er fornøyd hvis jeg kan formidle noe interessant til andre, og det tror jeg at jeg gjør.

– Nordmenn er mye mer opptatt av hvordan nordmenn har det i Afghanistan enn hvordan afghanerne har det, og det mener jeg det er journalistenes oppgave å gjøre noe med. I hvert fall bør vi skape litt mer nærhet, og lage noen forestillinger om hvordan det er å bo i et land med en krig som Norge deltar i.