HENDIG: Professor Per Brodal løfter en sene med pinsetten. Hånden på bildet er plastinert, noe som vil si at all væske er erstattet med plastikk.

Når det indre teller

Før ble lik skåret opp foran skuelystne i teatre. Nå skjer disseksjon bak lukkede dører. Vi ble med på et dypdykk i menneskekroppen.

Bildeserie (5 bilder)

KONSENTRERT: I disseksjonssalen på Domus Medica bøyer en gruppe medisinstudenter seg over en død kropp. Student Jon-André Kristiansen avduker halsens mysterier, mens professor Per Brodal holder oppsyn.

NÅR DE DØDE ÅPNES: Studenter anno 1914 dissekerer på loftet i Domus Medias østfløy.Foto: Universitetshistorisk fotobase

MOTSETNINGSFORHOLD: – Det er samspillet mellom det døde og det levende det handler om i dette rommet, sier professor Per Brodal.

LIKSKUE: Alt er ikke ekte vare på disseksjonssalen. Langs veggene finnes kroppsdeler i plast for de sartere sjeler.

«Disseksjonen skremte folk. Det var derfor man bare dissekerte forbrytere og fattiglemmer..» Espen Stueland, forfatter

Som mumier ligger de, inntullet i hvite håndklær på hver sin sterile metallbenk. I dette rommet får medisinstudentene se noe som heldigvis er de færreste av oss forunt: et dødt menneske, skåret opp og brettet ut.

– Det er klart det er makabert, men vi gjør det for et viktig formål. Vi dissekerer ikke folk for egen underholdning, sier Per Brodal, professor i nevroanatomi og vår guide i disseksjonssalen på Domus Medica.

Faget heter anatomi, som oversatt fra gresk betyr «kunsten å skjære opp».

Denne «kunsten» har endret våre tanker om både fysiske og metafysiske fenomener. Det mener Espen Stueland, forfatter av boka Gjennom kjøttet. Kroppen og disseksjonens kulturhistorie.

– Det er ikke tilfeldig at legevitenskapelige framskritt har gått hånd i hånd med sekulariseringsprosessene i verden, sier han.

Dersom vi i 2012 ennå ikke hadde kommet under huden på mennesket, kan vi altså være sikre på at verden ville vært en annen. De mest nærliggende eksemplene finner vi naturligvis i legevitenskapen. Dersom du i middelalderen oppsøkte en lege med et hvilket som helst symptom, ville han ganske sikkert fortalt deg at ditt ubehag skyldtes en ubalanse mellom fire kroppsvæsker: blod, slim og gul og svart galle. En slik ubalanse var årsaken til mer eller mindre alle sykdommer.

På denne tiden kom omtrent all kunnskap om menneskekroppens oppbygging fra eksperimenter på dyr.

– Tenk, før trodde man hjertet var sjelens fysiske sete. Det var først gjennom disseksjon man ble klar over at det er en muskel, sier Brodal.

Døren med «Adgang forbudt»-skiltet lukker seg bak oss. Brodal tilbyr oss en blå frakk, selv er han kledd i hvitt.

– Disse rommene er strengt adgangsregulert. Det er normalt bare medisinstudenter som slipper inn her, sier han.

Til tross for at de alle er tildekket, er de døde kroppene påfallende ulike hverandre. Noen er lave, andre er veldig høye. Gjennom det hvite frottéstoffet kan man ane konturene av ansiktene deres. En av dem er tydelig muskuløs.

Det er vanskelig å ikke forestille seg hva slags mennesker dette en gang var.

– Man skal være ganske avstumpet for å ikke la seg affisere første gang man ser et dødt menneske, sier Brodal.

En svart søppelsekk skjuler en dissekert arm som professoren snart skal avduke.

Disseksjon har ikke alltid vært forbeholdt fagfolk. I renessansen, perioden da vitenskapelig disseksjon av mennesker virkelig begynte å få fotfeste, var det kolossal interesse, også blant lekfolk, for å se hva som skjulte seg på innsiden av oss. Endelig skulle folk få vite hvordan de var skapt. Antikkens gnothi seauton, «kjenn deg selv», ble igjen et ideal.

Ved universitetene rundt om i Europa ble en ny institusjon født. «Det anatomiske teateret» var en slags amfiscene, sirkulært omgitt av bratte benkerader. Derfra hadde skuelystne god utsikt til forestillingen som foregikk midt i rommet, disseksjonen av et menneske.

Men det var ikke bare-bare for allmuen å overvære en slik seanse. Å se sine medmennesker avskalles kunne være sterk kost for mange. Det problemet bøtet man på ved valg av disseksjonsmateriale.

– Disseksjonen skremte folk. Det var derfor man bare dissekerte forbrytere og fattiglemmer. Ingen talte deres sak, og de måtte betale og gjøre opp for seg med kroppene sine. Det var ment som en formildende omstendighet at man brukte forbrytere, sier Stueland.

Samtidig skulle folk bli minnet om sin forgjengelighet. Rundt om i det anatomiske teateret hang det ikke bare skjeletter fra mennesker og dyr, men også store plakater med påskriften «memento mori», oversatt: husk at du skal dø, eller «nascentes morimur», fra øyeblikket vi fødes, begynner vi å dø.

I dag er det bare de aller færreste av oss som noen sinne får være vitne til en disseksjon. Det anatomiske teateret er stengt. Det finnes til og med folk som lever et helt liv uten å se en død person.

Stueland mener det før fantes en større åpenhet rundt døden.

– I dagens samfunn «slipper vi» å forholde oss til døde kropper. Historisk er dette nytt. Det er bare noen få generasjoner siden man hadde døde familiemedlemmer liggende hjemme på likstrå. I dag er det uhørt. Straks noen er døde, blir de brakt ut av syne.

Brodal beskriver vår tids forhold til døden som splittet.

– På den ene siden forsøker vi å skjule døden, og det forventes nærmest at legevitenskapen skal gi oss evig liv. Samtidig blir man gjennom film og TV-serier svært eksponert for død og lidelse. Jeg tror det er tegn på at vi lever i en sentimental tid.

Stueland mener populærkulturen skaper et glanset bilde av døde kropper, blant annet gjennom TV-serier som CSI og Six Feet Under. Han kaller det «patologiporno».

Da han skrev boka si, var Stueland selv tilstede ved en obduksjon, som til forskjell fra disseksjon handler om å kartlegge dødsårsaker. Stueland mener alle kunne hatt godt av en slik erfaring, men legger til at det av åpenbare grunner ikke lar seg gjøre.

– Jeg tror det kunne skape en annen respekt for livet, for menneskekroppen. Det er en oppskakende og rystende erfaring, som samtidig er verdifull. Jeg ville ikke vært den foruten, selv om det var ytterst ubehagelig der og da, sier han.

Brodal geleider oss inn i naborommet, der blåkledde medisinstudenter fra sjuende semester er i full gang med disseksjon av hals. Grupper på fire bøyer seg – ikke som gribber, men med tydelig entusiasme – over hvert sitt lik.

De døde kroppenes eiendommeligheter er tydeligere her. Vi kan nå se litt av hakepartiet og øverste del av overkroppen. Et lik med helskjegg stikker seg ut.

– Er dette levator scapulae? sier en kvinnelig student og huker tak i professor Brodal. Han lener seg over den oppskårede halsen og nikker bekreftende.

Den grågule hudfargen og det lysebrune kjøttet gir likene et umenneskelig preg. Det hjelper kanskje studentene å opprettholde en nødvendig distanse til det faktum at kroppen de dissekerer en gang hadde sitt eget liv. Fraværet av blodsprut og surklelyder er sikkert også en fordel.

Studentene er på jakt etter bestemte muskler og nerver. For å finne dem må de skjære seg gjennom tykke lag med hud og fett. Det ser ikke lett ut.

– Dette er veldig mye vanskeligere i virkeligheten enn i teorien, sier Brodal.

En kvinnelig student bifaller raskt.

– Det er noen muskler her som jeg trodde skulle gå på tvers, som viser seg å gå på langs, sier hun frustrert.

Hittil har vi sett rundt 20 lik, og det er visst flere i andre rom. Vi slipper altså å bruke det lite tiltalende ordet «liktørke». Men norske medisinstudenters tilgang på kropper har ikke alltid vært like god. Tidlig på 1800-tallet pågikk det en kamp for at norske medisinstudenter skulle få dissekere her hjemme.

– Studentene måtte reise til København for å få en fullverdig medisinsk utdannelse. Det var der de fikk den praktiske undervisningen i patologi som de var pålagt. De betalte det danske universitetet i dyre dommer for å få denne undervisningen, forklarer Stueland.

I 1815 åpnet Det anatomiske institutt i Oslo, og samme år ble den første disseksjonen gjennomført. Det første liket var en avdød tukthusfange. Det var imidlertid først i 1901 at Norge fikk en egen lov om avgivelse av lik til bruk i medisinsk undervisning.

300 år tidligere var det paveveldets lover som satte kjepper i hjulene for vitenskapen. Dagens kreasjonistiske opprør mot evolusjonsteorien kan knapt sammenlignes med forholdene under renessansen.

For å tviholde på sitt glippende kunnskapshegemoni, måtte kirken ty til sterke virkemidler. Galileos arrestasjon fikk hans vitenskapskolleger over hele Europa til å skjelve i buksene. Descartes vurderte å brenne alle notatene sine. Også anatomifaget var en potensiell målskive for de geistliges vrede.

– Det var veldig viktig for medisinerne å holde seg inne med kirken. De ville derfor formidle at disseksjon var et uttrykk for respekt og beundring for skaperverket. Den anatomiske foreleseren kunne utforme deler av sin tale nærmest i liturgiske termer, sier Stueland.

Han mener de anatomiske atlasene som er blitt produsert siden renessansen er blant vår kulturs viktigste dokumenter. Stueland sikter særlig til Andreas Vesalius’ De humani corporis fabrica.

– Vesalius systematiserte de anatomiske bildene på en måte ingen hadde gjort tidligere, sier Stueland.

Vesalius’ anatomiske atlas viser den gradvise avskallingen av en menneskekropp, fra hud til skjelett. Huden flås av, én og én muskel fjernes, bort med indre organer og så videre, helt til kun reisverket står igjen.

– Han framstiller disseksjonen serielt kan man si, som prosess og forløp. Det var fullstendig banebrytende.

Stueland mener Vesalius’ atlas medførte en vitenskapelig revolusjon.

– Det fikk enorm betydning og utspredelse i hele Europa. Det strømmet 10 000 unge legestudenter til Padova for å studere under ham. Han reiste på turneer for å dissekere, og det ble spikret opp scener pro forma slik at folkemengden kunne få se.

I disseksjonssalen har en folkemengde på tre personer samlet seg rundt professor Brodal. Han har nettopp avduket en dissekert arm, med tilhørende skulder og bryst. Vi får utdelt gummihansker og inviteres til å kjenne på den. Den er iskald.

Det totale fraværet av hud eksponerer muskler, knokler og nerver. Brodal løfter underarmen, så håndleddet dingler med en feminin knekk. Blandingen av formalin og sprit som armen har ligget i, danner en liten dam under brystmuskelen. Han ber oss lukte på kjøttet. Det lukter ingenting.

– Hadde vi hatt med dekomponert kjøtt å gjøre, ville lukten vært så sterk at vi alle etter hvert hadde kastet opp, informerer Brodal, med pekefingeren kilt inn under bicepsen på den døde armen.

På vei ut av disseksjonsrommet skryter Brodal av sine studenters respekt for de døde kroppene de skjærer i. Han er overbevist om at medisinstudiet preger deres forhold til døden.

– Som medisinstudent møter man mye død og sykdom. Det er nesten rart om man ikke reflekterer litt over sin egen sårbarhet underveis. Slik bør det også være, sier han.

Men det betyr ikke at de blir fullstendig herdet.

– Man venner seg raskt til å se døde legemer, men å se en man kjenner død, er noe helt annet. Det går det ikke an å forberede seg på.

magasin@universitas.no

Fakta

Kunsten å skjære
  • Disseksjon: Undersøkelsesmetode der en åpner opp døde menneskekropper for å drive anatomiske studier.
  • Obduksjon: Likåpning for å kartlegge dødsårsak eller studere sykdomsvirkninger i de indre organer
Slik testamenter du ditt legeme til Universitetet i Oslo
  • Du må ha fylt 18 år for å testamentere, men det er ingen øvre aldersgrense.
  • Kontakt medisinsk fakultet på tlf 22 85 11 99 og be om å få tilsendt «Testamentaris

Annonse

Ingen kommentarer

Forhåndsvisning

Felt merket med * er obligatoriske.

Formateringskoder

**feit**
Gjør teksten feit
*utheving*
Uthever teksten
[ordbok](http://s0.no/1/)
Lager lenka ordbok
> Tekst
Siterer teksten

Skriver du inn epost-adresse, får du epost ved svar. Adressa blir ikke publisert.

Sett deg inn i våre debattregler før du skriver en kommentar.

10 siste saker i magasin

Bokhylla:

Nådeløs novellesamler

Bøkene til Marit Larsen ender opp i søpla hvis de ikke har godt nok språk. Aller best liker hun dem når de er mørke og morsomme.

Vellykket ulykke

Enorm velstand er ikke lenger noe vi beundrer. Kanskje det er derfor så få vil snakke om fenomenet Ullevål Hageby.

Fly forbanna

I dagens lydige samfunn mangler vi noe å opponere mot på systemnivå. Hvorfor reagerer gutter og jenter så ulikt på det?

Ein trøtt type

Chirstopher Nielsen er misnøgd. Mest av alt med at alle er så misnøgde.

Frihetsdansen

De danser lettkledde med puppedusker og tuller med kjempedildoer. For noen er burlesk en kamp for frihet, men er det mulig å bli kvitt kroppspress ved å vise mer kropp?

Bildereportasje: Ukrainske studenter

Forbereder seg på å forlate landet

– Før krigen med Russland hadde jeg lyst til å finne arbeid der, men nå vet jeg ikke lenger. Gi meg valgmuligheter først, så skal jeg finne ut av det, sier Evgen Snizhko (18).

Bokhylla:

Finn Skårderud

Mellom permene i bokhylla til psykiater Finn Skårderud gjemmer det seg fortellinger om sult, uro, flinke piker og unge ekstremister.

Har sosiale medier gjort oss mindre empatiske?

Sosialt selvmord

Fordi sosiale medier blir en større og større del av vår måte å kommunisere på, blir kommunikasjonen også mer og mer preget av avstand og anonymitet. Det kan derfor tenkes at de sosiale mediene bidrar til at empatien forvitrer.

Steven Pinker mener han har funnet kuren mot kjedelig språk:

Den sminkede sannheten

Selv de glupeste sliter med å formidle kunnskap. Det skyldes blant annet motstridende krav fra akademia og media.

Med skjeletter i skapet

Han ser benrester der andre ser plast, og har forsvart en drapsdømt i 16 år. Når Per Holck pensjonerer seg mister Norge sin eneste rettsantropolog.


Flere saker fra magasin »

Annonse

evalueringsportalen

Annonse

Forbrukslån
OPP Finans Forbrukslån OPP Finans anbefaler deg å være forsiktig med bruk av kredittkort og forbrukslån. Eff.rente 17%, 65.000kr o/5 år, etabl.geb. 825kr, totalt: 94.478kr

Annonse

Billån
Billig billån Søk billig lån til bil via Billån.no Sammenlign beste billån fra flere banker og få svar på dagen.