På jakt for Norge

«Vannet lukket seg over det store hodet, og jeg sto nettopp i ferd med å reise meg, da jeg tilfeldigvis kom til å se litt til siden. Der lå en 6 fots krokodille så nær meg, at jeg bokstavelig talt et øyeblikk var i tvil om jeg ikke ville nå den med børsepipen. Ganske sakte, tomme for tomme, vred jeg børsen til jeg fikk sikte, og sendte kulen gjennom krokodillens hode, så hjerne og benstumper sprutet langt ut over floden. Så sprang jeg ned, grep den i halen og hev den over hodet på Buckley, som hylte høyt i overraskelse over slikt hastverksarbeid. «

Året er 1893. Norge er i union med Sverige. Enda skal det gå over ti år før Norge får sin selvstendighet. Men sterke krefter i det norske politiske og kulturelle liv jobber hardt og målrettet på flere områder for å sette Norge på verdenskartet. En av dem er Jørgen Young. Advokaten og finansmannen gir penger til en rekke berømte nordmenn, deriblant Edvard Munch, Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Men det er ikke bare etablerte navn som nyter godt av Youngs formue. To barndomsvenner fra den lille skogsbygda Hakadal i Nittedal er denne vinteren klare for sitt livs reise. På oppdrag fra staten og Zoologisk museum drar de til Sør-Afrika og Australia, der de skal skyte flest mulig dyr og sende dem hjem til Kristiania.

«Der satt jeg og røkte og så på blodbekken, som bred og rød skar seg gjennom mudderet og blandet seg med flodens vann. Ingen oversivilisert vemmelse ved blod kom over mitt sinn. Jeg satt med villmannens likegyldighet og så på blodet, som jeg ville sett på en annen bekk, og lyttet til sildringen, som forekom meg ganske sval i den kvelende sol.»

Robert Collett, sønn av Camilla Collett, hadde i 1885 blitt professor i zoologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. På 1890-tallet jobber han iherdig med å ruste opp byens zoologiske museum som snart skal flytte inn i nye lokaler på Tøyen.

Men samlingen mangler for mye til å være en hovedstad verdig. Særlig er det en stor mangel på dyr fra tropiske strøk, spesielt Afrika og Australia. Noe må gjøres.

Young og Collett bestemmer seg for å sende en ekspedisjon som skal samle inn dyr til museet. Spørsmålet de stiller seg er hvem som vil ta et slikt oppdrag? Personen finner Collett blant sine egne studenter.

Petter Bøckman, zoolog ved Naturhistorisk museum i Oslo, forteller til Universitas at Collett mest sannsynlig sto overfor et enkelt valg.

– Blant studentene på labben fantes det en som skilte seg ut, en som kunne finne på å dra på en sånn tur, og det var Knut Dahl, forteller Bøckman.

– Dahl var den gærne fyren som skøyt på alt han så i naturen. Men det var på ingen måte en tur uten risiko. Det var mulig å dø av alt fra malaria til skipbrudd, eller å bli drept av røvere.

Den da 22 år gamle Dahl hadde vokst opp i Hakadal utenfor Kristiania, der faren var forvalter. Han ble tidlig vant med livet i naturen, og var en dreven jeger. Med seg på ekspedisjonen tar han barndomsvennen Ingel Olsen Holm. Sammen skal de tilbringe de neste tre årene i områder der knapt noen hvit mann har satt sin fot.

I begynnelsen av mai 1893 ankommer Dahl og Holm Durban i Sør-Afrika. Planen er å reise innover i landet, til Zululand og Natal. Etter å ha sikret seg nødvendige jakttillatelser på fredede dyr, forlater de Durban. Første mål for turen er byen Enchowe, som ligger på grensen til Zululand. Landskapet på veien dit er preget av store farmer og plantasjer, uten altfor spennende dyreliv, men det hindrer ikke Dahl i å bruke rifla. «Det var meg ikke så meget om å gjøre å komme fort fram, og likte jeg en lokalitets utseende, slo jeg leir og skjøt for min samling hva der kunne by seg.»

Tiden i Sør-Afrika er de unge nordmenns første møte med afrikanere. Dahls førsteinntrykk av dem er ikke veldig positivt. Han mener de er late, og tror de helst vil leve et sorgfritt liv i sine landsbyer. Dersom de overvinner «sin gjennom årtusener nedarvete ulyst til arbeid» jobber de noen år for den hvite mann og tjener nok penger til å kjøpe kveg. »...for kveget kjøper han så en kvinne, som for fremtiden vil dyrke hans jord og føde hans barn. Ti stykker kveg! Så lite skal det til, for at en afrikaners livslykke er lagt til rette for ham.»

Vel fremme i sivilisasjonens siste utpost, Enchowe, benytter Dahl og Holm anledningen til å proviantere for ferden videre. De tar kun med det aller nødvendigste, og stoler på at de skal kunne leve av dyrene de feller underveis. I tillegg til maismel, sukker, te og kaffe består provianten av «tobakksblader i stort forråd, som skulle anvendes til tusk og gaver. Litt sjenever fant jeg det også rådelig å ta med.»

Fra Enchowe-platåets dype skoger og treløse topper begir reisefølget seg lenger inn i villmarka. Landskapet forandrer seg brått. Omkring dem, så langt øyet kan se, strekker lavlandets uendelige bølgeformede heier seg. Nettene er bitende kalde, mens på dagen finnes ingen skygger for den stekende sola. I horisonten blåner det indiske hav. Dag for dag nærmer de seg Umovozoli-elvas utløp, der de har hørt at det finnes flodhest.

«Uten å ha opplevd lignende kan man ikke gjøre seg noen forestilling om hvilken virkning det gjør første gang å stå ansikt til ansikt med sporet av et av verdens uhyrer. Jeg kjente meg liten, ynkelig liten; i mine ledsageres ansikter sto frykten skrevet, og mitt eget hjerte banket i spenning. Da lød det fra sjøen utenfor et dypt, snøftende gulp. (...) Jeg hadde betraktet den etter europeisk vis som et klosset, ubehjelpelig dyr, som neppe kunne unngå oss, når vi først var i kast med den. Nå så jeg at det var verdens stolteste vilt som dukket opp fnysende som en veldig hingst med krummet hals og tindrende øyne og manke av skinnende vann. Det var virkelig flodhesten.»

De første forsøkene på å drepe flodhesten bærer ikke frukter. Men etter flere turer i små kanoer, lykkes de endelig.

«Atter gjorde den et angrep, matt, med blodet sprøytende ut av de store nesebor, og atter braket kulene gjennom det tykke hode, inntil det sank for alltid.»

Samme kveld feirer jegerne fangsten sammen med de innfødte. Flodhesten, som Dahl anslår til å veie over to tonn, gir nok mat til hele landsbyen ved St. Lucia Bay. I motsetning til de innfødte zuluene som spiser alt av innvoller, holder Dahl og Holm seg til kokte flodhestlabber: «en rett som er meget velsmakende og for øvrig nærmest kan sammenlignes med alminnelig syltelabb, bare mange ganger større.» Til festen tar zuluene med seg sitt øl, i store mengder, og det blir et realt fylleslag. For når en zulu først byr på sitt eget hjemmebryggede øl, da blir det et «dundrende drikkelag».

Knut Dahl og Ingel Holm blir værende i Sør-Afrika i enda noen måneder etter flodhestjakta. De samler inn alle slags typer dyr, men klarer verken å ta løve eller neshorn. Fangsten sendes fortløpende til nærmeste havneby, og videre derfra til Kristiana.

Det er Holm som står for prepa-

reringen av dyrene underveis. Han tømmer dyret for kjøtt og innvoller, og tar vare på bein og skinn, som han behandler med ulike konserveringsmidler. De tilbringer jula 1893 i Durban, før de setter kursen mot Australia, ekspedisjonens egentlige mål.

Etter 45 dagers reise over de indiske hav når Dahl og Holm Adelaide i Sør-Australia. Videre går ferden via Melbourne og Sydney før de ender opp i Port Darwin, på nordkysten. Herfra drar de videre inn i Arnhemland til Uniya misjonsstasjon ved Daly river. Med denne basen utforsker Dahl og Holm de omliggende områdene. Store deler av jakten foregår sammen med lokale aboriginerstammer, som gjør hva som helst for en neve tobakksblader. Dahl er fascinert både av dyrelivet og urfolket i Australia. «Liksom Australias isolasjon har bevart en dyreverden av overordentlig primitivitet og elde, slik har den også bevart en av de mest primitive menneskeraser vi kjenner. Blant nålevende folkeslag finnes det neppe sidestykker.»

I Kristiania begynner samtidig samlingene av dyr sakte men sikkert å ankomme Zoologisk museum. Professor Collett skriver i universitetets årsberetning: «Af de ved den Dahl´ske ekspedition motagne pattedyr er i aarets løb bleven udstoppet og opstillet diverse antiloper, zebraen og den store flodhest. Præparationen af den sidsnævnte beskjæftiget 2 preparanter og 1 hjælpepræparant i flere maander.»

Omfanget av Dahl og Holms arbeid ble seinere helt avgjørende for Zoologisk museum, mener Petter Bøckmann.

– Det Dahl samlet inn i Afrika og Australia ble helt sentralt for oppbyggingen av samlingen vi har på Zoologisk museum. Gjennom dem fikk vi rikholdige tropiske samlinger, som jo ethvert naturhistorisk museum med respekt for seg selv må ha, sier han.

I lange og sammenhengende perioder bor Dahl og Holm på sandbanker eller under eukalyptustrær langt ute i den australske villmarka. Foruten noen få omstreifende aboriginere møter de ingen mennesker. De jakter alle slags dyr, men særlig kenguruer og krokodiller av ulike typer.

Etter å ha jaktet på ferskvannskrokodillen, Crocodylus Johnstoni, og «tyndet bestanden en del» velger de å dra lenger ut mot havet for å finne de store krokodillene. I flere dager veksler Dahl og Holm på å jakte saltvannskrokodillen Crocodylus Porosus, med aboriginen Buckley. Den kan bli opptil seks meter lang. Omgitt av krokodiller på alle kanter drar de nedover elvene i en spinkel båt hult ut av en trestamme. Til stadighet må de bruke revolveren til å holde glefsende og innpåslitne krokodiller unna.

«Oftest tok vi dem på elvebanker, hvor vi kunne krype ganske langt nær. Så nær hendte det at jeg krøp innpå at jeg i det siste avgjørende øyeblikk var i tvil, om jeg kunne få riflen opp mellom meg og dyret. Jeg husker dens grønne øyne, som så glassent på meg over riflens korn og forvant i røken fra skuddet.»

Etter å ha levd i villmarka i flere år begynner Dahl å føle seg hjemme blant krokodiller og urinnvånere. «Våre sorger var få, og våre gleder var små og ikke mange. Villmannen hadde begynt å dominere i oss. Vi var nå så gamle i dette livet at vi ikke lenger følte savnet at de behageligheter som sivilisasjonen hadde lært oss.» Livet som villmenn tærer på kroppene til Dahl og Holm. Begge pådrar seg malaria, og blir sengeliggende i lengre perioder. Likevel fortsetter de å samle inn nye arter så lenge helsa tillater det.

På slutten av oppholdet i Australia kommer regntiden, og de bestemmer seg for å dra hjem. Gradvis nærmer de seg sivilisasjonen og skipet som vil føre dem tilbake til Norge. Neste dag spiste jeg en stekt pungggrevling til frokost. Det var det siste villmannsmåltid jeg holdt. (...) En ukes tid etter sto vi på dekket av «Saladdin» som dampet ut av bukten og sto nordover langs landet, nordover og hjemover.»

Den 4. mai 1896 er Knut Dahl og Ingel Olsen Holm tilbake i Kristiania. I løpet av de siste tre årene har de samlet inn flere hundre typer pattedyr, over tusen fugler, store mengder krypdyr, amfibier og fisk, og andre virvelløse dyr. De har totalt sendt halvannet tonn krokodilleskinn og -bein tilbake til Kristiania.

I dag finnes Dahls samlinger på Zoologisk museum på Tøyen i Oslo. Noe kan sees på utstilling, annet ligger i skap på museets nedstøvede loft, mens resten står i et lager på Økern.

Dahl ble siden kjent for sin forskning på fisk, spesielt laks og ørret, og bar med seg villmarksinteressen resten av livet.

– Dahl var typen som på en tilstelning ville møte opp i nikkers og friluftsklær, mens resten kom i kjole og hvitt, forteller Bøckman.

– Og gjennom hele livet var han meget opptatt av at hans barn og barnebarn skulle kunne klare seg i naturen uten mange hjelpemidler. Det eneste som burde kjøpes i butikk var, skotøy, ammunisjon og brennevin.

2) Pteropus Gouldii: Denne «flygehunden» kan få et vingespenn på 1,5 meter. 2.september 1894 ble Dahl så lei av lukta og bråket de lagde at han skjøt noen av dem.

4) Equus burchelli: To zebraer, den ene skutt av Dahl, er pakket inn i plast og klare for nye utstillinger.